Digital hinderløype

KOMMENTAR: Kunnskap, forståelse, bevilgnings og beslutningsmyndighet er forutsetning for digital verdiskapning.

Publisert Sist oppdatert

Det vi kan ta på, kan vi forstå. Vi kaller det analogt. Et eksempel er den trinnvise bryteren på kokeplaten. Når vi ser bare tall, styres kokeplaten digitalt. Induksjonsplater er raske, men å angi styrke er ikke like raskt.

Analog og digital har begge sine fortrinn. Da digitalurene kom, skulle alle ha slike med tidsangivelse. I dag skal nærmest alle ha en analog urskive, som er praktisk.

Analog er knyttet til atomer. Digital er knyttet til tall. Stort sett bruker vi bare to; null og én. Vi kaller dem bit, en forkortelse for binære tall.

Verdien av bit ble diskutert på nittitallet etter at professor Nicholas Negroponte i 1995 skrev sin bok Being Digital hvor poenget er at det er mye rimeligere å transportere bit enn atomer.

Dette synes ikke politikere å forstå. Vi har et nett for digital overføring som ikke holder mål.

Hundre prosent av Norge har bredbånd i henhold til en ti år gammel definisjon på 0,64 Mbit per sekund. Rundt 99 prosent kan få ti ganger så mye. Ambisjonene til våre toneangivende konkurrenter og partnere er 100 Mbit per sekund i 2020.

De som virkelig forstår, er Posten som mister mer og mer av sine inntekter siden folk heller sender e-post enn analoge brev, og NRK som skaffer seg nødvendig fiberkapasitet for sine overføringer.

Derfor er et vesentlig hinder for norsk verdiskaping manglende kapasitet på nettverk et viktig poeng i Digitutvalgets rapport NOU 2013:2 Hindre for digital verdiskaping.

Vi må flytte færre atomer. Det er godt for omgivelsene. Konsekvensen er mer jobbing hjemme. Det er resultatet av arbeidet som skal flyttes. Derfor må vi ha godt utbygde nettverk. Hvor raskt vil være en løpende diskusjon.

Norske myndigheter har ikke villet sette noe mål for husstander og bedrifters bredbånd, annet enn at alle skal ha god bredbåndsdekning. Hva som er bredbånd er vanskelig å definere fordi behovet vokser i takt med bruken av video og digitale tjenester.

Men bredbånd er ti ganger mer kapasitet enn majoriteten har. Det tilsier at bredbånd i Norge for tiden er 50 Mbit per sekund. Derfor har konkurrerende land 100 Mbit per sekund som mål i 2020.

Trenger vi virkelig så mye? Hvem som skal bygge det ut? For det koster. Det krever fiber. Det krever høyhastighets mobilt bredbånd.

I øyeblikket har vi et A-lag og et B-lag innen bredbånd. Til A-laget hører Rogaland. Til B-laget hører Sogn og Fjordane. Rettferdig er det ikke. Spørsmålet er om hvordan Sogn og Fjordane og de fem andre B-lagsfylkene skal bli bedre utbygget?

Å overlate det til private aktører gir lite håp. Kostnadene ved utbygging av høy hastighet krever mange års tilbakebetaling. Kommersielle aktører venter ikke så lenge. Derfor må det være offentlige tilskudd, alternativt at det offentlige tar over utbyggingen av bredbånd slik at alle får et godt tilbud.

Da er spørsmålet igjen om hva som er godt. 100 Mbit per sekund er godt, 0,64 Mbit per sekund er ikke godt.

Bredbånd er grunnleggende for fremtidens digitale tjenester. Skal man tro utvalgets konklusjoner så bevilges det ikke nok midler til prosjekter som skal utvikle digitale tjenester.

De vesentlige midlene kommer gjennom forskningsrådet som kanaliserer dem til undervisnings og forskningsprosjekter. De trenger dem. Det er ingen god idé å ta midler fra forskningen og bruke disse til utviklingsprosjekter for digital tjenesteutvikling.

Det er fornyingsdepartementet som må bevilge mer. I løpet av fem år er bevilgningene blitt redusert til under en tiendepart og utgjør rundt én prosent av hva kunnskapsdepartementet bidrar med til Forskningsrådet.

For grunnlaget for digitale tjenester er kompetanse. Digitutvalget er bekymret for kompetansen, for det er bruksferdigheter norsk skolevesen bidrar med. Forståelse for hva som foregår mangler. Det bidrar til at vi ikke ser muligheter for digitale tjenester.

Kompetansen på it må derfor styrkes i skolen. Elevene må forstå hva som skjer bak betjeningen. Det gjelder også på universitetsnivå. Som eksempel har handelshøyskolene sviktet. Deres kandidater forstår veldig lite av forretningssystemer, analyse, prosesser, av nye mulige tjenester. Ett stikkord: Business Process Management.