Den nye gullstandarden

Gull har garantert betaling siden Krøsus lagde de første gullmyntene. Gullbeholdningen til sentralbankene har sikret tiltroen etter sedlene kom. Nå er det ikke gullbarrer, men gullskinnende brikker som sikrer betalingen.

I EU blir det mer og mer vanlig å kreve betaling med et kort med brikke. I Norge har mange slike kort, men brikken gjør ikke mye nytte. Den stort sett skinner og er til pynt.

Skal man tro Visa er betaling med brikkekort mer behagelig, effektivt og sikkert. I Norge har mange slike kort, men brikken gjør ingen nytte. Den skinner og er til pynt.

Skal man tro Visa er betaling med brikkekort mer behagelig, effektivt og sikkert. Over 70 prosent av kort med Visa har brikke. I Europa blir det vanskeligere og vanskeligere å klare seg uten. Alternativet er kontanter.

I Norge utstedes smartkort eller bankkort med brikke med ulike strategier. Om det er fastsatt en dato for aktiv bruk er usikkert, men det skjer sannsynligvis ikke før i 2012.

Betaling har gjennomgått store endringer de 25 årene Computerworld har rapportert om it-bransjen. Dagens ungdom vet knapt hva en bankfilial er. For 25 år siden sto ungdommen i kø på fredag for å sikre seg nok kontanter til helgens begivenheter.

Magnetstripe

De med best økonomi hadde sikret seg bankkort med magnetstripe. Minibanker var begynt å bli allment tilgjengelige fra slutten av 70-tallet.

Da var Norge tidlig ute, men vi kunne vært verdens fremste på smart betaling. Det fremsynte vi gjorde var å ikke tvinge brukeren til minibanker fra egen bank. Uttaket var begrenset, for få av minibankene hadde nettverksforbindelse.

Men smart betaling ble forkastet. For på slutten av 70-tallet jobbet Data Logic, som i dag er kjent som Capgemini, med utvikling av et betalingssystem basert på plastkort med en elektronikkbrikke, det første smartkortet.

Grunnen til at prosjektet ikke ble realisert, var at sparebankene syntes kostnaden for smartkortet var for høy. Forretningsbankene ville ha kortet.

Christiania Bank og Kredittkasse utstedte eksempelvis smartkort, flotte å se på, men uten verdi. Da de gikk ut på dato, fikk kundene et vanlig minibankkort.

Da hadde mye skjedd. Ikke bare kunne vi ta ut kontanter. Vi kunne betale med minibankkort. Det gjør vi mer og mer fordi Norge har et av verdens beste betalingsnettverk, kjent som Bank Axept.

Sjekkhefte

Også sjekk er ukjent for dagens ungdom. De har aldri hatt et sjekkhefte og vil aldri få. For 25 år siden brukte alle sjekker. Da gjaldt kampanjen "Bli sjekkis du også".

I en dagligvarebutikk i Norge er det usikkert om sjekk blir godtatt, for få har opplæring i håndtering av sjekker.

Bankene vurderer om de skal investere i nye sjekkmaskiner. Sikkerhet tilsier intern kontroll, for selv om få bruker sjekker, øker forsøket på svindel. I andre land er sjekk veldig vanlig. Derfor kommer det sjekker til Norge.

I 2007 sparte DnB Nors Operations Betalingsformidling banken for 92 millioner kroner på sjekksvindel.

Å få overført beløpet sjekken lyder på, er en omstendelig prosess. Derfor ønsker banker at sjekk forblir ukjent. Kun i USA er sjekk så innarbeidet at det tar lang tid før dette betalingsmiddelet forsvinner.

Før 1996 skjedde betaling i Norge ved bruk av bank og postgiroblanketter. Det sparte oss for å gå i banken. Vi kunne betale uavhengig av bankens åpningstid, men vi måtte gå til postkassen.

Nå har vi nærmest glemt papirgiroen. Vesentlig gamle mennesker bruker bankgiro. Nettbank har siden slutten av nittitallet tatt over. Det er internettet som sørger for betalingsformidlingen.

Fakturaer betales over nettet. Det omfatter store beløp. Det tiltrekker seg svindel. Derfor må sikkerheten skjerpes.

Digital signatur

Det gjøres best ved digital signatur, enten på bankkortets brikke eller på mobilen i kombinasjon med engangspassord. Hvilken signatur er fortsatt en krangel.

Om den er sikker nok er fortsatt en krangel.Sikkerheten kommer til å bli bedre, men svindelforsøkene blir stadig mer avanserte. Det er så lett å bli lurt av et nettsted som utgir seg som banken.

Kontanter vil det fortsatt være kjekt å ha. Det vet alle som jobber i utviklingsland.