I veien står en gravemaskin

Alle i Norge er sultne på overføringskapasitet. Det handler om fart, for ønsket er en handling, umiddelbart.

Vi ønsker ikke å vente. Vi er lei av å stirre på snurrende hjul eller stolpeindikatorer som beveger seg uhyre langsomt fremover. Vi er lei av dårlig dekning på høyhastighets mobiltelefoni.

Derfor har Telenor fått lide. De har måttet subsidiere mobiltelefonkonkurrentene. De har måttet dele bredbåndstilknytningen på kobberlinjene. De skal fortsatt lide. Nå vil konkurrentene dele bredbåndstilknytningen på fiber. Post og Teletilsynet sier ja.

Telenor klager, men siden myndighetene i Norge ønsker en konkurransesituasjon må Telenor bidra til at konkurrentene spiser av deres markedsandel.

Det høres urimelig, men alternativet hadde vært at Telenor kjøpte Televerket til markedspris. Da hadde Telenor vært så gjeldstynget at ekspansjonen på mobilfronten ute i verden nærmest hadde vært umulig å gjennomføre.

At Telenor kjemper mot offentlige forslag som reduserer deres overskudd er naturlig. Hvor grensen går for hva Telenor må finne seg i er et åpent spørsmål. Det burde vært avklart. Det er underlig at Telenor må oppleve nye delingskrav med ujevne mellomrom.

For nye tjenester krever kapasitet. Mange forbrukertjenester krever kapasitet. Til sammen legger de press på nettverket.

Den analoge telefonitjenesten skal leve til 2017, for da blir det vanskelig å skaffe reservedeler til telefonsentralene. Innen den tid må Telenor ha funnet en ny løsning, for Telenor har et samfunnsansvar.

Derfor bruker Telenor over fire milliarder kroner årlig på forbedring av nettet. Få andre har råd til det. Egentlig er det lovlig sent å begynne denne oppgraderingen, for alle bruksområdene skriker etter kapasitet.

Men Telenor har holdt igjen. Inntjening før samfunnsansvar. Inntjening for å kunne ta seg av samfunnsansvaret. La konkurrentene gå i bresjen for å teste behovet. La tiden jobbe for teknologiutviklingen. Nettverksteknologien blir bare billigere, men graving blir ikke billigere.

For myndighetene bidrar lite. De har lovet bredbånd til husholdningene, men det betyr ikke fiber til hjemmet. Det betyr bidrag til utbygging av kapasitet til utkantstrøk.

Naturligvis kan familier leve med en kapasitet på 10 megabit per sekund, om den hadde vært garantert, men det er veldig vanskelig å vite når kapasiteten etterspørres. Derfor gis det ikke garantier.

Derfor bygges det egne dedikerte nett. Spleiselag er i vinden. For bedrifter har mye høyere behov. Nett som er tusen ganger raskere, er snart normen. Universitetsnettet har det. Norsk Helsenett trenger det.

De fire store utviklingstendensene: mobil, nettskyen, sosial og Store data, krever nettverkskapasitet.

Det er dataene som skal flyttes mellom kunden og skyen som krever. Det er enkelt når kundene har en dedikert høyhastighetsforbindelse til sin leverandør. Det kan være slitsomt med internettet. For internettet gir ingen garanti for hastighet, for leveringskvalitet.

Ulempen med den norske utviklingen er at flere tilbydere kan levere høy overføringskapasitet der det er et potensielt kundegrunnlag. Ingen kan levere en høyhastighets forbindelse fra Kristiansand til Tromsø.

Vi har et lappeteppe av et nettverk. Vi har ingen gode forbindelser kysten rundt eller på kryss og tvers. Det er nødvendig for å ha et robust nettverk. Datastrømmen må kunne omdirigeres, for i gaten står det en gravemaskin. Fiberkabler gir etter for grabben når den tar seg et jafs.

I andre land har myndighetene sett behovet for at datanettet må være mer robust. De har bidratt med midler til utbygging for å få et helhetlig nett selv om tverrforbindelser kan være lite brukt.

Skal Norge få moderne datasentre, er første krav høyhastighets nettverksforbindelse. Uten er det bortkastet å bygge. Uten datanett vil ingen kunder til datasentrene. Det nytter ikke å drømme om en ny datasenterindustri i Norge uten høy nettverkskapasitet, ikke bare innenlands, men først og fremst utenlands.

Cern ville til Norge, men Cern valgte oss bort. Vi hadde ikke nettverkskapasitet.

Vi må ha flere veier ut av landet. Veien gjennom Sverige er ikke populær. Svenskenes lovverk tilsier at de kan overvåke all norsk dataoverføring.