Verktøy for fremtiden

KOMMENTAR: Norsk tungregning er for lett, selv med vårens nyheter. Vår forskning bør være ledende, men da må innsatsen intensiveres.

Publisert Sist oppdatert

I 1986 brukte Norge 85 millioner kroner på tungregning. I 2012 vil vi bruke 60 millioner kroner. Tungregning er for eksotisk. Selv om Norges Forskningsråds direktør for flere år siden uttalte seg om behovet for tungregning, har lite skjedd.

Etter 2014 er det ingen strategi for hva myndigheten har tenkt å gjøre. Derfor er det nedsatt et utvalg som skal komme med en innstilling. Den skal snart på høring.

Innstillingen er egentlig unødvendig. Den er laget. Den ble laget for mange år siden. Den betegnes e-vita. Med mindre tankegodset er gammeldags kreves det bare en teknisk oppgradering til e-vita 2.0.

Å være best har alltid vært gjevt. Innen tungregning har det vært gjevt siden 1993. Da ble den første offisielle listen over verdens kraftigste datamaskiner satt opp. Siden har den vært korrigert to ganger i året.

I 1993 hadde Norge allerede syv års erfaring. Norge har siden hatt som mål å ha minst én maskin godt plassert på listen over de 500 største. På grunn av manglende bevilgninger har ikke det vært mulig.

På NTNU venter minst en dekan ivrig på maskinen som ble bestilt i juni 2011. Men Intels teknologi har latt vente på seg. Dermed har leveransen latt vente på seg. Man tjener på vente, for man får mest igjen for investeringen når man treffer riktig på ny teknologi.

I øyeblikket jobbes det med å anskaffe nytt beregningsutstyr til fire universiteter. NTNU bør være klar i løpet av mars. Oslo har et krav om at testen på sin nye maskin skal være kjørt før 30. april, siste frist for å være med på listen i juni.

Da bør Norge minst ha to maskiner på listen over de 500 største. For det er disse maskinene som realiserer den mest avanserte forskningen. Det vet oljeindustrien som er den eneste som benytter de kraftigste maskinene i tillegg til forskere og meteorologer.

I den globale økonomien taper Norge. Vi har lent oss på Europa, men deres kjøpeevne minskes. Vi har for høye kostnader. Vi er for lite sultne til å jage etter små marginer og store volumer. Stadig flere norske bedrifter vil måtte gi opp. Politikerne vil ha vanskelig med å forklare hvordan vi skal komme oss videre.

Kun på områder hvor Norge er ledende, har vi mulighet til å skape interesse. Vi har lent oss på å selge råvarer. Heldigvis har en rekke av disse områdene medført at vi har måttet søke etter ny kunnskap.

Men antall områder Norge er gode på, er for lite. Vi trenger å utvikle oss. Til det må alle bidra. Bedriftene må minimum finne ut hva som trengs, men de bør drive produktutvikling og forskning.

Dessverre forsker Norge for lite. Det bevilges alt for lite. Til tross for at enkelte politikere og organisasjoner prøver å påvirke styresmaktene, jobber de nærmest for døve ører.

Vi er på vei inn i kunnskapsøkonomien. Da må forskning og markedsføring være to satsningsområder. For gjentatte ganger har norsk utvikling vært fremragende, men vi har ikke hatt et apparat til å markedsføre produktene og tjenestene.

Vi må lære å dele med partnere som bringer resultatene ut i verden. Skal vi klare å skape oppmerksomhet om våre produkter, må de ha en design som vekker oppsikt.

Vi må lære å forstå målgruppen. Det krever utstrakt lytting på hva som foregår på sosiale medier. Det krever et verdinettverk for å nå kundegrunnlaget.

England forsto verdien av beregningsmaskiner. Colossus dechifrerte hemmelige tyske meldinger under krigen. I dag sliter det britiske samfunnet. Derfor skal Storbritannia bruke 145 millioner pund på tungregningsinfrastruktur.

I USA får forskningslaboratoriene mye penger. 97 millioner dollar til Oak Ridge skal til for å bygge en maskin som yter rundt 20 PFLOPS, rundt 100 ganger mer enn den nye maskinen til Universitetet i Bergen.

For internasjonalt er det konkurranse. Japan og USA har knivet om å ha den største maskinen, men i 2010 overtok Kina. Nå er det igjen Japan som dominerer. Også russerne vil lage disse eksotiske forskningsverktøyene. I 2013 skal Russland ha en maskin blant de ti kraftigste.

Derfor har det nå startet et nytt race. Det kalles Exascale. Innen 2020 skal de ledende landene makte å lage maskiner på 1 EFLOPS, 100 ganger mer enn dagens største. Alle som har råd, vil være med. Norge ser ikke nødvendigheten.