Vil ha det i minne

Mennesker vil ha det i minne. Datamaskiner vil ha det i minnet. Når et menneske legger seg det på minne er det for å huske noe viktig. Når en datamaskin har noe i minnet er det fordi bearbeidingen skal skje så effektivt som mulig.

I minnet kommer til å bli det kommende stikkordet for effektiv analyse. Grunnen er dramatisk. Data som hentes fra et lagringssystem får datamaskinen til å kjede seg. Det tar rundt 100.000 ganger lengre tid å hente viktige data fra lagringssystemet enn fra minnet.

Alle data burde derfor ligge i minnet, hele tiden. Det vil flere og flere data gjøre i fremtiden. Det blir et spørsmål om å velge hvilke typer data som er viktige. Det er data som skal representere tjenester, data som på et øyeblikks varsel skal brukes til å analysere tendenser i forhold til kunder, i forhold til markedet.

Å ha det i minne, betyr at det ikke går i glemmeboken. Å ha det i minnet, betyr at det går i glemmeboken når strømmen går eller maskinen bryter sammen. Det skyldes dagens minneteknologi som baseres på elektronikk.

Databehandling som foregår i minnet er derfor uhyre sårbart. Slik har det vært i førti år. Før den tid kunne datamaskinene skrus av uten at dataene i minnet gikk tapt.

Grunnen var at datidens minne var magnetisk. Dataene ble bare endret når det ble skrevet inn i minnet. Men den magnetiske minneteknologien var alt for kostbar. Den krevde treing av tre tråder gjennom små runde magnetiske ringer. Derfor ble aldri datamaskinminnet stort, i dagens målestokk veldig lite.

Slike minner var på typisk 64 KB, på store maskiner noen megabyte. Konsekvensen var at datidens store minner bidro til betydelig del av anskaffelsesverdien.

Også i dag benyttes minne som ikke endres når strømmen går. Det ene, elektrisk overskrivbart leseminne, EEPROM, er alt for kostbart, det andre, Flash, er alt for tregt.

Forbrukere benytter flash mer og mer. Det er størrelsen på flash som avgjør hvor kostbar nettbrettet eller smarttelefonen er. 32 GB er i dag en kurant størrelse.

Dagens minne i form av flash er 10.000 ganger større enn lagringsminnet fra førti år tilbake. Men flash addresseres som om det er en del av lagringssystemet. Flash tidobler hastigheten på lagringen.

Flash er dermed over tusen ganger tregere enn minnet og har en varighet som ikke fullt ut er tilfredsstillende ved aktiv bruk. Av den grunn vurderes det å varme opp lagringscellene for å øke varigheten av de lagrede dataene.

Derfor trengs det en ny type minne som minsker gapet mellom flash og elektronikkminnet. Det forskes på mange alternativer, men de fleste har det til felles at minnet ikke mister innholdet når strømmen er borte. En moderne form for magnetisk minne skal tilrettelegge data for bruk i minnet.

I løpet av fem år vil datamaskiners arkitektur ha endret seg betydelig på grunn av flere nivåer med minne. Det gjør at betegnelsen i minnet får troverdighet på en helt annen måte enn i dag.

Databasen i minnet har det vært snakket om i mange år, i praksis 20. Oracles Times Ten er egentlig en avskalling fra et arbeid i Hewlett-Packard. Til nå har ikke tiden vært moden, men med økende krav og stadig større volumer med data som skal analyseres, hjelper det dårlig med en god analyse, lenge etter at problemstillingen var relevant.

Saps Hana er derfor en brannfakkel for å forstå øyeblikkets utfordringer. Men skal analysene bli troverdige, kan ikke datagrunnlaget bli borte bare det blir et strømbrudd.

Derfor kreves det en ny form for meget rask magnetisk lagringsminne som jobber tett med minnet og tett med lagringssystemet. For datavolumet øker som aldri før. Lagringssystemer blir ikke borte, bare tregere på grunn av volumøkningen.

Det er særlig analyse av transaksjonsdata, det er særlig analyse av Store data som kan skape innsikt. Det forutsetter store minner, enten homogene eller distribuerte. Foreløpig er det få datamaskiner som makter mer enn noen få TB med data.

Datamaskinenes grunnleggende programvare som operativsystem, biblioteker, applikasjonstjenester og kompilatorer er skrevet for en annen tid. Programvaren må oppgraderes og tilpasses en verden hvor minste arbeidsenhet er 64 bit. Smarttelefoner og nettbrett har en lang vei å gå. Arm er klar i 2014.