Bredbåndnasjon av en tilfeldighet

Bredbånd til alle, fattig og rik. Til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Det er fremtiden, hva venter vi på, skriker stadig flere. Hvordan skal det ellers gå med dalstroka innafor? Nå må staten ta seg sammen!
Forleden var jeg på et seminar der samferdselsminister Torild Skogsholm snakket om bredbånd. Hun ble kraftig utfordret og kalt passiv og det som verre er. Toget går og vi blir stående på stasjonen igjen, med lua i hånden. Hun svarte godt for seg, og argumentasjonen var enkel: "Fortell meg hva vi skal bruke det til og når tjenestene vil være der, så skal jeg nok bidra med penger". Ikke sånn at staten skal ta hele regningen, men noen milliarder vil det være mulig å hoste opp. Det er et fornuftig svar. Ja, fordi bredbånd er informasjonsalderens infrastruktur og staten skal bygge infrastruktur. Nei, fordi infrastruktur er dyrt og vi skal ikke investere uten at vi vet hva vi skal bruke den til.

Det ropes på bredbånd i alle industrialiserte land, ikke bare i Norge. Vi peker gjerne mot Sverige der staten har investert 8 milliarder kroner, men der roper de etter 50 milliarder til. Alt er altså relativt. Det er ett land i hele verden som har lykkes med bredbånd, og det er merkelig nok Sør-Korea. Der har over 40 prosent av hjemmene, omtrent 8 millioner, bredbånd i stua. I løpet av ett kort år, 2001, har antallet doblet seg. Hvordan har de fått det til?

Suksessen der borte er situasjonsbetinget. Bakgrunnen er at to store teleleverandører ble sterkt oppmuntret av staten til å strekke fiberkabler for kabelfjernsyn. Regjeringen snakket høyt og lavt om å skape landet om til et IT-samfunn. Ganske generelt og uten klare mål, det vil si slik statsråd Torild ikke vil ha det. Men koreanerne var ikke så interessert i å betale for kabelfjernsyn, viste det seg. Frem til 1999 så dette ut som en kostbar feilsatsning, leverandørene peste tyngre og tyngre, men så fikk de øye på bredbånd, endelig noe som den kostbare infrastrukturen kunne brukes til. Hell i uhell, kan vi si.

Men så tok de noen riktige grep. Det ene var å legge forholdene til rette for konkurranse. Helt til nylig var det syv leverandører som tilbød bredbånd, nå er det tre store igjen. Konkurranse avføder to ting: Volumer og prispress. Bredbånd i Sør-Korea koster ikke stort mer enn en fastlinje. Bredbåndsforbindelser er alltid parat og har fast pris, det vet vel alle. (Bortsett fra Telenor som lenge snakket om variabel prising av ADSL-samband, og høstet storm.) Legger vi en kopiøs mengde Internett-minutter på fastlinjeprisene, kan bredbånd faktisk bli billigere. Abonnementet koster fra 19 dollar i måneden for 2 megabit til 35 dollar for 8 megabit. Godt under norsk nivå. Når folk forstår at de kan få noe som er både bedre og billigere – da kommer de i horder.

Sterk konkurranse på hvert trinn i verdikjeden og priser på nivå med andre alternativer var altså trylleformelen. En ting blir ofte fremhevet som avgjørende: at alle leverandører (ikke bare den gamle monopolisten) skal ha tilgang til abonnentforbindelsen. Det viste seg å ikke være så viktig i dette tilfelle.

Også var det geografien og demografien, de favoriserer land som ser annerledes ut enn Norge. Sør-Korea er tett befolket og de fleste bor i byer, i store blokker. Nesten halvparten av befolkningen bor i og rundt Seoul. Avstanden mellom teleleverandørenes sentraler og hjemmene er kort, som oftest innen rekkevidden av DSL. Det er slike ting som gjør det billig å rulle ut bredbånd. En annen ting som hjelper til å holde kostnadene nede er at koreanerne ikke er så opptatt av å tråle det internasjonale nettet, de holder seg til de nasjonale nettstedene. Til gjengjeld elsker de spill og bruker mange timer foran skjermen.

Bredbånd til alle norske grunnskoler? La meg få høre argumentene. Foreløpig går jeg for statsråd Torilds tilnærming til saken