Årstider ­- kort og godt

Eller er den egentlig det? Dagens klima er fullt av forvirring. Også når det gjelder databransjen, men vær og slikt er enda lenger ute å vasse enn Microsoft, IBM, HP, Oracle og resten av dinosaurene. Så la oss kalle det sensommer i parken.

På samme måte som du kan gjenkjenne tastaturet til en LISP-programmerer (tastene 7 og 8 har dype groper), kan du kjenne igjen hvordan været har vært i parken. Været kan avleses på antall rektangulære områder med svidd gress. Sånn 25x40 centimeter; størrelsen på en engangsgrill.

I fjor var det knapt noe grønt igjen i august, noe som tyder på en varm og solrik sommer. I år er det langt færre avsvidde punkter, så været har vært som en gjennomsnittelig Linux-installasjon: Trist og vanskelig å finne ut av.

Fortsatt er det mulig å observere herrer i parken. Herrer som rent tekstilmessig oppfører seg som om Delphi fortsatt er guds gave til menneskeheten og Pascal hans profet: De går i shorts. Ofte med tilhørende hvite sokker. Vel, i parken er det meste tillatt, som i nevnte programmeringsspråk. Men rettighetene er begrenset: Det er ikke tillatt med shorts i byens gater og torg.

Dette tilhører allmennkunnskapen til siviliserte, urbane menn. Shorts er tillatt i park, egen hage, i skogen og på stranden. Akkurat stikk motsatt av hvor det er lov å sitte og fomle med regneark.

I det jeg skal til å forlate det vakre solskinnet til fordel for serveringsstedets dunkle, men muntre atmosfære, må jeg vike for et stykk voksenopplæring: En velfylt shorts innholdende en like velfylt herre med ditto blære og «låne toalettet»-blikk, ble bestemt sendt ut i solskinnet retning parken av Janne, servitør og motepoliti med NMI-holdning til herrer i shorts.

Til de av leserne som ikke har vært borti assembler og maskinkode (finnes det slike stakkarer? ­ red. anm): NMI = Non-maskable interrupt. Se en.wikipedia.org/wiki/Non-maskable_interrupt.

Vel innenfor dørene møtes jeg av mine venner Konsulenten og systemadministratorene 01 og 02. Behørig antrukket i mørke benklær og blanke skjermer. Og med filosofiske folder under de like blanke pannene hvor det en gang befant seg et hårfeste.

-­ Vi er oppe i en lettere filosofisk debatt om menneskesyn, forteller SysAdmin01, som gir meg et kort resymé som kan kokes ytterligere ned til: Er personene som står bak metodene å oppdatere Windows 10 på drevet av ren ondskap, eller finnes det en rasjonell forklaring? Så langt har selskapet (altså mine venner, ikke Microsoft) kommet frem til at det i alle fall er shorts med i bildet.

-­ Det sier seg selv at folk som er i stand til å tenke ut straffemetoder som såkalt automatisk oppdatering av operativsystemer i ukesvis nødvendigvis enten er iført shorts eller drømmer om ridebukser og å invadere Polen, mente SysAdmin02.

Konsulenten anførte at dette neppe kan være de samme menneskene som ga oss DDE (altså Dynamic Data Exchange, ikke musikere fra Trøndelag) og DLL hell. For lesere som ikke ble utsatt for Windows før Vista og deromkring: Det ER grunner til at enkelte av oss har fått hårfestet flyttet betydelig nærmere nakken.

Konsulentens begrunnelse er at alle mennesker har et maksimumspotensiale for det meste: Ondskap, genialitet, kunstnerisk utfoldelse og what not. Han mener altså at når du har skapt så mye djevelskap som nevnte teknologier, må det nye krefter til for å lage for eksempel nettverksprotokoller, minnemodeller og operativsystemkjerner som kan drive enda større deler av menneskeheten til vanvidd.

- Ta Windows Mobile, Pocket Windows, Windows CE eller hva nå enn det ble kalt, det som skulle bli det neste store innen mobilitet. Og som sørget for at «mobilitet» ble en psykiatrisk diagnose. Du må enten være et geni eller sprøyte gal for å få til noe slikt. Jeg tror Steve Ballmer var nettopp det, meldte Konsulenten.

­- Gal eller genial?

-­ Det er spørsmålet, men han er i det minste aldri blitt avbildet i shorts!

Frank Johnsen er journalist i Computerworld.