Er du en drittsekk på nett?

Er du en drittsekk på nett?

KOMMENTAR: Det er ikke bare «kidsa» som mobber på nettet. Tenk litt på hva du sier selv, ditt stygge troll.

Internett er utsatt for mye ondsinnethet. Men det er ikke bare ondsinnede programmer, det finnes også ondsinnede personer. Ikke bare bankkortsvindlere og andre kjeltringer, men også helt vanlige enkeltpersoner som rett og slett er duste mot andre enkeltpersoner. De mener nok ikke nødvendigvis å være ondsinnede, det er nok heller at de tenker dårlig gjennom sine utsagn der de sitter til dels anonymisert og godt skjult bak en skjerm.

Melodi Grand Prix, 2. februar 2013, Larvik. En 16-årig jente går på scenen for første gang. Hun skal synge for i overkant av 300.000 seende nordmenn på riksdekkende TV, i tillegg til et massivt publikum i Larvik, og er sikkert nøyaktig så nervøs en 16-åring kan være i en slik situasjon. «Jævlig surt», slenger flere med leppa på Twitter underveis.

De mener nok ikke noe vondt med det, men samtidig mangler de kanskje et sosialt filter. Det er lov til å gi 16-årige debutanter som opptrer på riksdekkende TV for første gang litt «slack». Var den påståtte surheten kanskje tilskrevet den panikkangst som oppstår en fersk debutant i en slik setting? Og var det nå virkelig surt?

Beinhard og brutal ærlighet kan være flott, særlig i tilfeller der en sterk person står opp for en svak person. Og ytringsfrihet er kjempeflott. Men det er ikke alt som trenger å sies høyt i offentligheten, til tross for både ærlighet og ytringsfrihet. Trakassering av andre bør man holde seg for god til.

Sandra Borch fra Senterungdommen har fått merke det. Hun har riktignok stukket hodet godt frem i offentligheten med meninger ikke alle er enige i, og videre gitt uttrykk for å være en særdeles seig og uredd fighter. Men det når et metningspunkt.

Det er kanskje særlig hennes høyde vitsene har spilt på. Da vitsingen attpåtil ble kringkastet i grov sort på lokalradio, på en måte som traff et særdeles ømt punkt, sa hun fra: Det holder nå. «Tydelig at folk glemmer at jeg er et vanlig menneske med følelser,» skrev hun på tekstmelding til VG Nett.

Hun ble mobbet for høyden som barn. Også skal hun måtte gå gjennom det en gang til. Bare at denne gangen er det voksne mennesker som står bak. Bak ethvert «fighter»-ansikt kan det skjule seg en sårbar person. Men det tenker ikke alle internett-borgere på. For de ser ikke ansiktet, og viser heller ikke sitt eget.

I dag er det «Safer Internet Day», et årlig internasjonalt arrangement «for å promotere sikrere og mer ansvarlig bruk av netteknologi og mobiltelefoner, særlig blant barn og unge folk rundt om i verden». Fokus i år er «nettrettigheter og ansvar», med oppfordring til nettets brukere om å «connect with respect».

Og der har vi en jobb å gjøre, alle sammen. For det er ikke bare ungdommens råskap man må gå i sømmene. Vi som er voksne er åpenbart ikke et døyt bedre selv. Vi er de dårligste forbilder. Slenger med leppa på Twitter. På Facebook. Troller løs i kommentarfelt. Tror vi kjenner sannheten, og at personen vi omtaler fortjener det de får.

Men det er ikke alltid vi vet sannheten. Noen ganger er dette i utgangspunktet medias feil, og ukritisk kaster hylekoret seg på toget. Se til Marte Krogh. Internett var fullt av skrik og rop da Marthe Krogh visstnok hadde sagt at småbarnsmødre måtte ta seg sammen og trene mer, i en sak VG siterte fra bladet Mamma. «Du er jo hjemmeværende mor, har au pair og vaskehjelp,» sa folk. «Teita», «dust», «arrogante finanskjerring».

Så viste det seg at VG hadde feiltolket og dermed feilsitert. Ifølge DN fra i går er journalist i Hålogaland avis og twitrer Espen Bless Stenberg en av få som i ettertid offentlig har beklaget ordene som ble ytret i anledningen. «Jeg innså at jeg var for rask ute med kritikk før fakta var kommet på bordet,» sier han til DN. Han har lært. Skal være mer forsiktig. Men fortsatt være ærlig.

Vi journalister får også av og til pussige budskap slengt over internett. En tidligere kollega fikk per epost beskjed om at «sånne som deg er grunnen til at det burde vært innført obligatorisk tvangskastrering av alle nyfødte barn her til lands». Vi er hardhudede. Vi tåler det, så lenge det ikke går over i faktiske trusler. For ordens skyld pleier ikke Computerworld å få trusler, men andre og gjerne større aviser får tidvis beskjeder som er helt over grensa.

I teknologimedia får vi som oftest noen slengbemerkninger fra folk som elsker en viss merkevare vi har dekket kritisk. Det er noen sure ord fra tid til annen, men det er helt greit. Det interessante er det som skjer når man som journalist svarer på slike sure eposter.

«Takk for tilbakemelding. Jeg tar det til etterretning,» pleier jeg å skrive. Det hender jo tross alt at det er noe meningsfylt å lese mellom de sure linjene man en gang i blant mottar. Og da er det akkurat som det går opp et lys i andre enden, at avsender innser at det faktisk sitter et menneske i andre enden. «Takk for svar. Var ikke meningen å være så krass,» hender det de svarer.

Her er vi ved kjernen. Å sitte bak en skjerm og bare lire av seg kjipe slengbemerkninger uten å fortrekke en mine. Noen ganger uten relevans for saken i det hele tatt. Primært mann og lite ball. Andre ganger med relevans for saken, men kanskje det likevel er en fullstendig unødvendig og dustete kommentar. Kommentar du ikke ville sagt om til vedkommende i en muntlig samtale utenfor de trygge rammer og distanser cyberspace gir.

Som et norsk en del av «Safer Internet Day 2013», arrangerer Medietilsynet frokostdebatt. Digital dømmekraft for barn og unge er målet, skriver de, og følgende spørsmål stilles: «Hvorfor er det slik at barn og unge ikke får opplæringa de har krav på når det gjelder den femte ferdighet?»

Jeg er meget enig i at grunnskolen også burde ta for seg nettet som arena generelt, og mobbearena spesielt, via pensum. Jeg tør ikke tenke på hva enkelte av dagens unge får gjennomgå i den digitale tidsalder, der mobbing i tillegg til i den ekte verden også kan skje via Youtube, Facebook, Twitter, blogger, Snapchat og mere til, der mobberen for den saks skyld godt kan være en anonym skikkelse skjult bak en avatar. Eller til og med under falskt navn, så det igjen skaper problemer for navnets rette eier. Det fantes allerede mer enn gode nok muligheter til å være kjip «live» fra før, også kommer altså nettet på toppen.

Men jeg mener også oppriktig at vi som er voksne må skjerpe oss. Vi oppretter kanskje ikke anonyme mobbe-blogger i vår alder, men vi er jaggu rause med å slenge med leppa - eller kanskje rettere sagt tastene - ved enhver anledning, uten å i det hele tatt tenke over hva vi sier, hvem det rammer og hvordan det rammer vedkommende.

Det er nesten som om det vi sier på nett uttrykker mer for vårt eget generelle behov for å uttale oss og vise oss frem for offentligheten, ja rett og slett tøffe oss, enn å inngå i en meningsfylt debatt med den det gjelder. Enkelte slengbemerkninger hører best hjemme i sofakroken bak hjemmets fire vegger.

«Når jeg går på scenen i kveld, så skal jeg bruke de tre minuttene jeg får til å kose meg og nyte det. Det er første gangen jeg får opptre på en så stor scene, det største jeg har opptrådt på er skolescenen. Så å gå fra der til her jeg er nå, det er helt sprøtt,» sier 16-åringen før hun går på scenen under lørdagens NRK-sending.

Vel, jeg håper virkelig du koste deg, og at du fortsatt smiler like bredt som du gjorde da stemmene ble talt. Drit i hva enkeltpersoner på nettet sier. Du kom videre til finalen, og det er da et krystallklart signal fra den norske folkerøsta.

Les om:

Debatt