- Nettnøytralitet er et internasjonalt anliggende

Nettnøytralitet er i disse dager et «hot» tema innen regulering av elektronisk kommunikasjon. I mange land er slik regulering gjenstand for intens debatt, både innen bransjen og blant politikerne, mens andre land allerede har innført regulering av nettnøytralitet. Den regulatoriske modellen som har vært valgt i ulike land, varierer imidlertid sterkt.

Denne artikkelen sammenligner noen typiske modeller som har vært benyttet i europeiske land.

Europeisk status midtveis i 2014

Kommisjonen publiserte i sommer sin statusrapport om implementasjonen av det regulatoriske rammeverket for elektronisk kommunikasjon . I rapporten kan vi studere status for reguleringen av nettnøytralitet i de ulike medlemslandene, blant annet omtale av ulike regulatoriske metoder som varierer fra selvregulering til lovregulering. Det konstateres også at mange lands individuelle prosesser med å innføre ny regulering har stoppet opp i påvente av lovgivning på europeisk nivå.

Også BERECs årsrapport for utviklingen innen ekomsektoren bekrefter dette inntrykket. I dag har vi nasjonal lovgivning for nettnøytralitet i Nederland og Slovenia. I Belgia og Luxemburg har det vært debatt om liknende lovgivning, og i Tyskland kom man så langt som til et forslag til lovfesting av nettnøytralitet, som nå er lagt på is. I Finland derimot, fremmet regjeringen i januar 2014 et lovforslag som inneholder bestemmelser om nettnøytralitet, som er planlagt innført i 2014/2015.

Regulatoriske tilnærminger - i to dimensjoner

Noen få land har innført lovfesting av nettnøytralitet, men finnes det alternative tilnærminger for å sikre nøytraliteten? Flere europeiske land har anvendt selvregulering eller samregulering (co-regulation) som metode. Selvregulering betyr at bransjeaktørene seg imellom utarbeider bransjenormer, mens samregulering betyr at regulatøren tar en mer aktiv rolle og leder arbeidet mot et klart definert mål for retningslinjene som utarbeides.

Sammen med den regulatoriske metoden (selvregulering, samregulering og tradisjonell regulering), er også valget av konkrete regulatoriske verktøy av stor betydning.

I mange europeiske land har transparens vært dominerende verktøy, basert på tanken om at velinformerte sluttbrukere skal kunne bytte tjenestetilbyder dersom man ikke er fornøyd med nettnøytraliteten. Samtidig er det mulig at dette vil kunne bidra til at tilbyderne, i frykt for å miste kunder, ikke vil bryte nettnøytraliteten.

Selvregulering og transparens

I Kommisjonens rapport kan vi lese at Danmark, Sverige og Storbritannia har basert sitt nettnøytralitetsarbeid på selvregulering. Vi finner også utdypende kommentarer i en rapport om nettnøytraliteten i EU fra OpenForum Academy .

I Danmark er et Nettnøytralitetsforum etablert i mai 2011 og en bransjenorm gjeldende fra september samme år. Forumet drives av bransjens aktører og forbrukerorganisasjonene, mens regulatøren ERST deltar som observatør. Den svenske regulatøren PTS var tidlig ute i 2009 med sitt Memorandum om nettnøytralitet og uttalte at de ville avstå fra inngripen med mindre det ble absolutt nødvendig. Og i 2011 publiserte PTS en rapport om transparente internettaksesser.

I Storbritannia etablerte Broadband Stakeholder Group en bransjenorm i 2011 med et deklarasjonsskjema der tilbyderne kan opplyse om eventuelle begrensninger i internettabonnementet, nærmest som en «meny» for ikke-nøytralitet. I 2012 ble en ny bransjenorm forsøkt etablert, med klarere nettnøytralitetsmålsetning, men denne har ikke oppnådd så stor tilslutning, da flere store tilbydere ikke har ønsket å slutte seg til.

Samregulatorisk tilnærming i Norge

I Norge har Post- og teletilsynet (PT) valgt en samregulatorisk (co-regulatory) tilnærming til nettnøytralitet. Norske retningslinjer for nettnøytralitet ble utviklet av en arbeidsgruppe bestående av internettilbydere, innholdstilbydere og forbrukermyndighetene, under ledelse av PT. Retningslinjene som ble lansert i 2009 inneholder prinsipper som krever nøytrale internettjenester fra tilbydere i det norske markedet, med unntak for bestemte former for rimelig trafikkstyring.

Reglene i de norske retningslinjene stiller konkrete krav om nettnøytralitet som går videre enn transparenskravet, og kan på mange måter sammenlignes med reguleringsforslaget som ble vedtatt av Europaparlamentet i april 2014. Den regulatoriske tilnærmingen i Norge er imidlertid basert på samregulering. Fordelen med dette er at regelverket kan gjøres mer dynamisk uten en tyngre lovgivningsprosess, mens ulempen er at ordningen er frivillig og uten formelle sanksjonsmidler.

I årene fra 2009 frem til i dag, har det eksistert et faglig miljø for nettnøytralitetsdebatt i Norge. PT har arrangert årlige bransjetreff hvor retningslinjene har vært debattert, men det har vært enighet om å beholde disse uforandret. Debatten i norske media har vært så livlig at utenlandske observatører har mistolket situasjonen i retning av sammenbrudd for retningslinjene, men virkeligheten er at de norske retningslinjene fortsatt blir lojalt fulgt av aktørene i bransjen.

Behov for lovregulering i på europeisk nivå?

Med et slikt «lappeteppe» av ulike regulatoriske tilnærminger, som på den ene siden varierer i regulatorisk metode fra selvregulering, via samregulering, til lovregulering, og på den annen side varierer i regulatoriske verktøy fra transparens til regler for rimelig trafikkstyring, kan man spørre seg: Gir dette en optimal regulering av nettnøytralitet på europeisk nivå?

Kommisjonen har påpekt i sitt forordningsforslag at et betydelig antall sluttbrukere er berørt av trafikkstyring som blokkerer eller struper spesifikke applikasjoner, og at det er behov for klare regler på europeisk nivå. Dette for å unngå fragmentering av markedet på grunn av tiltak i enkeltland.

Sett fra et norsk ståsted, ser den samregulatoriske tilnærmingen ut til å ha fungert bra så langt. Ingen av aktørene i markedet har uttrykt konkrete ønsker om endringer i retningslinjene, noe som tyder på at de kan betraktes som stabile og velfungerende. En samregulatorisk tilnærming kan imidlertid være kompleks å gjennomføre på europeisk nivå, siden frontene mellom de ulike aktørene i dag synes å være relativt steile.

Global tilnærming til nettnøytralitet?

Av og til hører man argumentet om at behovet for nettnøytralitetsregulering er et amerikansk forhold, og at konkurranseforholdene i Europa fungerer så bra at brudd på nettnøytraliteten ikke er noe problem. I så måte er det interessant å lese analysen fra van Schewick i The Atlantic tidligere i år: «? Til forskjell fra internettbrukere i Europa, hvor mange har internettabonnement med restriksjoner som forhindrer bruk av spesifikke applikasjoner i mobilnett, har amerikanske brukere erfart kraften i et åpent Internett – og mange er ikke villige til å gi slipp på dette ?». Da kan man spørre seg om det kanskje heller er omvendt, at behovet er større på vår side av Atlanteren?

Samtidig med den politiske prosessen med å bli enige om nye regler for regulering av nettnøytraliteten i Europa, pågår det en tilsvarende prosess i USA. For øvrig har flere andre land i verden innført regulering av nettnøytralitet, samtidig som stadig nye land vurderer dette. Internetts globale utstrekning gjør nettnøytralitet til et internasjonalt anliggende.

Frode Sørensen er seniorrådgiver i Post- og teletilsynet.