Vi trenger ikke mer hastighet

Vi trenger ikke mer hastighet

KRONIKK: Hastighet er én dimensjon. Dybde en annen.

En baseballspiller står klar med sin kølle i den ene hånden. Ballen suser i full fart mot ham. I den andre hånden har han mobilen der han taster en "tweet" til sine tilhengere. Mer blodfersk real time kan det ikke bli.

Jeg tror at utviklingen i kommunikasjonshastighet har kulminert med Twitter. Det går ikke an å gjøre det raskere enn "akkurat nå". Hva sa Hjallis om verdensrekorder - "dæm kainn itj spring på noill".

Å skrive ferdig en bok tar år. Å publisere den tar noen måneder til. Det går stort sett 10-12 timer før en hendelse blir beskrevet i en avis. I radio kan reporteren stå der og skrike noen setninger på direkten. På tv kan vi se et bilde akkurat nå, men det meste er gammelt, lenge forberedt stoff. Internettet har tatt ledelsen i "akkurat-nå-kampen".

Men vi snakker ikke om iskrem som smelter i varmen, men om intellektuelle aktiviteter. Hastighet er bare én dimensjon. Den andre er dybde. Å lese en bok gir en helt annen forståelse og innlevelse enn en artikkel i en avis. Artikkelen på sin side analyserer en sak mye bedre enn et tv-innslag på 30 sekunder. Innslaget kan likevel gi mer forståelse enn det en tweet klarer. Forskjellene ligger i hvor mye arbeid og forberedelser som er lagt ned før kommunikasjonen skjer.

Iskrem smelter fort

Donald Knuth, professor emeritus ved Stanford universitetet og kanskje den viktigste forskeren innen informasjonsvitenskap i mange decennier, skriver på sitt nettsted: "Jeg har vært en lykkelig mann siden 1. januar 1990 da jeg sluttet å ha epost-adresse. Jeg hadde brukt epost siden 1975, og 15 år er mer enn nok. Epost er fantastisk for folk hvis rolle i livet er å være på overflaten. Ikke for meg, min rolle er å gå så dypt som mulig. Det jeg gjør krever mange timer av studier og uavbrutt konsentrasjon." Knuth ber folk som vil ham noe, om å sende brev. Hans sekretær sorterer posten, Knuth besvarer saker av interesse i "batch modus", det vil si hver tredje måned. Han siterer Umberto Eco: "Jeg har ikke lenger en epost-adresse. Jeg er så gammel at mitt mål er blitt å ikke motta meldinger".

Mange mener at hastighet er det eneste som teller, at nettet har gjort aviser overflødig. De er fornøyde med å være på overflaten. De er fornøyde med å få nyhetene så raskt som mulig og så korte som mulig. Jo raskere desto bedre. Akkurat nå. Iskremen smelter fort. Det gir en tilfredsstillelse å vite hva som skjer før andre. Selv er jeg ute etter noe annet. Betyr det at jeg, som Knuth og Eco, tilhører en minoritet, en utdøende rase? (Jeg iler med å forsikre mine lesere om at jeg fortsatt bruker epost og gjerne tar imot kommentarer.)

Jeg velger å tro at svaret er nei. Utviklingen i hastighet har kulminert. Der er det ikke mer å vinne. Nå må vekten bli lagt på dybde. Å bygge opp dybdekunnskaper om et tema tar lang tid, akkurat like lang tid nå som for hundre år siden. Riktignok har vi mer effektive læringsmetoder, men mengden av informasjon er også blitt mye større. Når vi får anledning til å høre på noen som har fordypet seg over år i et tema må vi, mottagerne av informasjon, bruke tid på å la henne fortelle og analysere. Forstå konteksten og sammenhengene, bli litt klokere. Det er ikke nok å få konklusjonen servert på 30 sekunder.

Nettet - ingen bok

Avisene har tapt kampen mot nettet når det gjelder kommunikasjonshastighet. Nettet er raskest og dessuten gratis, en uslåelig kombinasjon. Det er i dybden avisene må konkurrere. Det er med stor tilfredsstillelse jeg observerer kontrasten mellom Dagbladets fortvilede og helt misforståtte kamp for å overleve med skrikete forsider og Aftenpostens fordypende vinnerstrategi. Ukebladet The New Yorker tillater seg å bruke seks til åtte sider, av og til mer, på artikler som belyser et tema i dybden. Skrevet av en som vet. En annen av mine favoritter, The Economist har 16 sider lange artikler om toppaktuelle saker, basert på månedslang research, ført i pennen av en som kan skrive så folk forstår.

Det er sannsynlig at i løpet av dette tiåret vil ebøker gjøre papirbøker til samlerobjekter. For bokbransjen vil dette være opprivende, dramatisk. Men en bok er en bok, den leses fra begynnelsen fordi den forteller en historie. Bare dumme folk starter med å lese slutten for å finne ut hvordan det har gått.

På nettet finner vi en masse informasjon, skitt og kanel, om hva som helst, skrevet av millioner av "forfattere". Fantastisk nyttig. Men nettet er ingen bok. Det har ikke bokens dybde og egenart – "her er det hva jeg mener og føler". I dette perspektivet er det sørgelig å lese om ungdom i Norge som nesten ikke kan lese, bare se på bilder. Hva går ikke de glipp av!