Facebook og Twitter - en sammenligning

Facebook og Twitter - en sammenligning

Vi gjør klar til et lite dypdykk og ser på hvordan disse nye anvendelsene av nettet fungerer bak kulissene.

Sosiale medier kaller vi de gjerne, eller Social Network Services (SNS) på engelsk. Disse utgjør nettbaserte former for sosiale nettverk, og de av disse som legger til rette for mer tett relasjonsbygging, omtales ofte som nettsamfunn på norsk. Typiske eksempler er Facebook og Twitter, men vi har også populære norske nettsamfunn som Blink og Nettby.

Nettsamfunn inngår blant dagens moderne webtjenester, såkalt Web 2.0, som legger til rette for brukerinvolvering ved hjelp av toveis web hvor brukerne både produserer og «konsumerer» innhold. Andre typiske anvendelser er blogging og wikier, med Wikipedia som kroneksemplet.

Facebook

Facebook fungerer i utgangspunktet som et vanlig nettsamfunn. Man oppretter sin egen personlige profil, en slags hjemmeside, hvor man oppgir navn, alder og kjønn samt et bilde for å presentere seg selv. Videre kan man lenke profilen mot sine «venner» som kan være venner fra det virkelige livet eller noen man har truffet på nettet. Profilen kan suppleres med tilleggsinformasjon, hvor noe kan være synlig for alle, mens annen informasjon kun gjøres tilgjengelig for venner.

Ettersom årene har gått, har Facebook utvidet repertoaret. Man har en «vegg» hvor man kan henge opp oppslag hos hverandre for eksempel. Videre kan man legge ut blogger à la Blogger, bilder à la Flickr og video à la Youtube. Man kan til og med programmere sine egne «applikasjoner» ved hjelp av Facebooks grensesnitt (API), noe som har resultert i at man i dag kan spille sjakk og andre spill med hverandre via dette nettsamfunnet.

Facebook har beveget seg fra å være et relativt enkelt nettsamfunn til å bli en alt-i-ett-løsning for dagens webbrukere. Samtidig er det viktig å være klar over at nettsamfunn ikke innebærer samme åpenheten som Internett og weben i seg selv. Profilsidene er vanligvis ikke tilgjengelige uten at man selv er registrert som bruker i samme nettsamfunn. Videre gir man som oftest fra seg opphavsretten til informasjonen man legger ut på grunn av bruksbetingelsene.

Twitter

Twitter blir ofte beskrevet som en tjeneste som støtter mikroblogging. De små innleggene man legger ut på profilsiden kalles tweets, eller kvitring på norsk. Meldingene er begrenset oppad til 140 tegn, og meldingene kan også sendes eller mottas som SMS-meldinger på mobilen via gatewayer i enkelte land. Twitter blir av den grunn av og til omtalt som Internetts SMS-tjeneste.

Meldingene som legges ut på profilsiden, kan leses av andre. Registrerte brukere som ønsker å bli automatisk oppdatert om andre brukere, kan abonnere på meldinger som legges ut på deres profiler – man blir en «follower». Meldinger man legger ut på en profil blir vanligvis distribuert ut til alle som følger denne. Man kan alternativt sende tweets adressert til spesifikke mottakere. Og man kan merke tweets med nøkkelord (hashtags) som gjør det mulig å gjøre søk basert på konkrete emner.

I tillegg til å sende og motta tweets ved hjelp av webleseren, kan man også bruke andre klienter. Twitter har et åpent grensesnitt (API) som er benyttet av en rekke programmerere til å lage spesialutviklede klienter. Disse blir ofte gitt spenstige navn som Twitterlicious eller Twitterific. Interessante løsninger finnes også for integrering av Twitter sammen med Windows Live Messenger, Facebook, Google Maps, iTunes og Second Life for eksempel.


Meldingstjenestenes popularitetsbølger.

Meldingstjenestenes tidslinje

Twitter er på mange måter å betrakte som en meldingstjeneste. Nå er imidlertid ikke sosiale anvendelser av Internett noe nytt. Det hele begynt like etter nettets etablering med eposttjenesten. Epost benyttes til en-til-en-kommunikasjon, men fungerer også som en-til-mange-kommunikasjon ved hjelp av distribusjonslister og som en form for åpen massekommunikasjon ved bruk av epostlister som man fritt kan melde seg på.

De ulike sosiale tjenestene på nettet har gjennomgått sine popularitetsbølger: News/nyhetsgrupper fra 1979, chat/pratekanaler fra 1988 og instant messaging/direktemeldinger fra 1996. Disse applikasjonene følger tradisjonell utviklingsmetodikk ved at egne protokoller ble spesiallaget for hvert formål. Direktemeldinger er foreløpig noe problematisk i så måte, i og med at det har tatt sin tid å få på plass standardiserte protokoller. Her er det fortsatt vanlig å benytte proprietære protokoller eller eventuelt multiprotokolløsninger.

Da webbølgen slo inn over nettet på 1990-tallet, etablerte det seg etter hvert en alternativ metode for tjenesteutvikling, webifisering. Webleseren var et klientprogram som alle pc-er var utstyrt med, og programmeringsverktøy på webtjenerne la til rette for relativt enkel tjenesteutvikling. I denne utviklertradisjonen har vi fått Myspace fra 2003, Facebook fra 2004 og Twitter fra 2006. Vi har sett hvordan populariteten har dreid fra Myspace til Facebook og til dels Twitter. Det skal ikke så mye spådomskunst til for å anta at snart kan det komme noe nytt som overtar for disse igjen.