Folk og systemer eldes i takt

Folk og systemer eldes i takt

DND: En spennende og givende teknologikarriere krever fornyelse.

Av Leif Knutsen, Senior principal, DevoteamdaVinci

Takket være fenomenet «legacy-systemer», er det blitt lang hale på spesifikke teknologier. Jeg vet ikke hvor mange som livnærer seg på programmering i COBOL, CICS, PL/1, Fortran, for ikke å snakke om ulike assemblerspråk i Norge, men det er nok flere enn vi aner.

Slike haler gir kanskje grunnlag for jobbsikkerhet, og særlig hvis kildekoden er resultat av hastverk som er ustrukturert og udokumentert i utgangspunktet. Og hvor ofte blir det noe av, dette at vi alltid lover å dokumentere og rydde opp i slike programmer i etterkant?

COBOL og alt det der er ekstreme eksempler på et, nær sagt, konstant problem: Jo mer vi vet om en IT-løsning, jo mer sannsynlig er det for at vi blir sittende igjen med ansvaret for å holde det i gang. Og denne sannsynligheten øker med tid og stadige endringer i løsningen. Til sist blir tyngdekraften mellom løsningen og løsningens ekspert så sterk at unnslipningshastigheten gjør det omtrent umulig for de to å skilles ad. Enten det dreier seg om nettverksløsninger, integrasjonspunkter, databasedesign, eller gammeldagse programmer, så eldes folk og systemer i takt.

Dette utgjør en risiko og en byrde for organisasjonen, i det man nå er avhengig av både et system og et menneske som er vanskelige å bytte ut. Det er fristende å holde det gående noen uker, måneder, eller år til, men det er skadelig i lengden.

Også for den enkelte medarbeider blir dette et dilemma.

Den største nytten han eller hun tilfører organisasjonen fra dag til dag, er jo nettopp å gjøre det han eller hun kan best og har gjort lenge.

En spennende og givende teknologikarriere krever imidlertid fornyelse. Vi gikk inn i teknologibransjen nettopp fordi innovasjonstakten er så stor der sammenlignet med andre yrker. For å holde seg faglig à jour, må en informasjonsteknolog stadig bevege seg ut av komfortsonen og forsøke seg på ting som krever mye læring i forhold til nytten.

Arbeidsgivere har gjerne et treningsbudsjett, og er de spesielt flinke, setter de trenings- og opplæringsmål til sine ansatte i sammenheng med organisasjonens langsiktige, arkitektoniske målsetninger. Noen vil til og med gi medarbeidere mulighet til å velge individuell videreutvikling basert på personlig interesse og simpelthen satse på at denne påskjønnelsen blir belønnet med forlenget oppslutning og lojalitet.

Men det finnes også arbeidsgivere som er fornøyde med å la unge hingster og hopper bli gamle travere i den velkjente oppkjørte løypa. Det burde ikke forundre noen at disse teknologene gjør sine arbeidsplasser trygge ved å sitte på kunnskapen og sågar gjøre systemet mer uunnværlig og vanskeligere å finne ut av.

Som så mange andre forretningsproblemer, er det vanskelig å måle virkningen av å ta den rette veien fremfor den gale. Å stille krav til faglig fornyelse er ikke nødvendigvis populært blant folk som sitter godt, og tilsynelatende gir det ikke annen umiddelbar gevinst enn en bedre magefølelse.

Det beste er å se fornyelsen av IT-stabens ferdigheter i sammenheng med fornyelse av investeringen i informasjonsteknologi generelt. De som en fremtidsvisjon for systemer som ikke har samsvar med forventninger til informasjonsteknologer, har problemer i vente.