Canon G11: Proffenes kompaktkamera

Canon G11: Proffenes kompaktkamera

TEST: Canon fortsetter å fornye sitt PowerShot G-kamera og er nå kommet til G11. Dette er proffenes kompaktkamera.

Da vi var ferdig med en langtidstest av forgjengeren, G10, og presenterte resultatet i PC World nr. 7/2009, ga vi kameraet god attest, men påpekte at det var litt for sårbart for bildestøy. Det vil nok være drøyt av oss å ta æren for at det er nettopp på det punktet at Canons ingeniører ser ut til å ha lagt hovedinnsatsen i forbedringene av versjon G11. Desto gledeligere er det å se at det er nettopp det som er skjedd.

Canon har faktisk gått drastisk til verks og redusert nettooppløsningen fra 14,7 megapiksler til 10 megapiksler. Markedsføringsmessig skulle man tro at dette ville være en katastrofe, men Canon har høstet applaus for ikke bare å prate om at megapiksel-kappløpet har gått for langt, men vist at de faktisk vil gå til drastiske skritt for å gjøre noe med det.

Ni år gammel serie

Først litt om konseptet: Canon PowerShot G11 er nyeste versjon i en kameraserie som går helt tilbake til år 2000. Da lanserte Canon sitt PowerShot G1. Senere er det jevnlig kommet nye, forbedrede versjoner, selv om ikke alle numrene i serien er brukt – vi har aldri fått se noen G8, og jeg tror ikke G4 så dagens lys heller.

Canon har brukt PowerShot-navnet også i en annen sammenheng. I det rendyrkede kompaktkamera-segmentet finner man PowerShot-kameraer som et alternativ til de stilfulle Ixus-kameraene. Disse PowerShot-kameraene har gjerne vært noe større enn de superkompakte Ixus-kameraene, og dessuten har de gjerne hatt mulighet til full manuell kontroll over eksponeringen, noe Ixus-kameraene mangler.

PowerShot G-modellene har skilt seg fra de andre PowerShot-kameraene ved at de har vært litt større, med et objektiv som i utfelt posisjon stikker ganske langt ut fra selve kamerakroppen – med andre ord et kamera med noe større objektiv enn de små kompaktkameraene, noe som også har gitt positivt utslag på bildekvaliteten.

I tillegg har PowerShot G-kameraene innfridd ønskene til de mer kravstore fotoentusiastene om bedre muligheter for manuell kontroll over så mange kamerafunksjoner som mulig.

Til sammen har alt dette bidratt til at PowerShot G-kameraene er blitt et populært ekstrakamera for fotoentusiaster og profesjonelle som til daglig bruker speilrefleks, men som ønsker seg et mer kompakt kamera for de anledningene der det er upraktisk eller ikke ønskelig å dra med seg en komplett speilrefleksutrustning.

«Billig-Leica»

Samtidig med Canon G11 hadde vi Leica M9 inne til test. De to kameraene er egentlig ikke sammenlignbare – det ene koster rundt 5000 kroner inkludert zoomoptikk, det andre koster 53 000 kroner bare for kamerahuset. Men de har noen interessante fellestrekk som gjør at vi i hvert fall i noen sammenhenger kan se for oss at G11-brukere anvender kameraet sitt som en Leica.

Det vi har i tankene, er muligheten til diskret fotografering på steder der det er mye folk, typisk i bymiljøer. Der synes speilrefleksfotografer med sine store telezoom-objektiver godt i bybildet. Det samme gjør egentlig brukere av dagens vanlige kompaktkameraer. Selv om de er små – kameraene, altså – synes fotografene veldig godt i landskapet der de står med sine små kameraer på strak arm, mens de komponerer bildene sine på lcd-skjermen bak på kameraet.

De som rusler rundt med en Leica i en kamerarem rundt halsen, lurer egentlig sine omgivelser. Riktignok synes kameraet bedre enn hos en kompaktakamerabruker som har kameraet skjult i lommen, men stilen og størrelsen gjør at den som bærer kameraet ser så tilforlatelig ut, som en uskyldig turist på vandring. De færreste av oss bryr oss om vi skulle havne i hjørnet på et bilde som en turist setter i albumet sitt, mens vi føler det ubehagelig om en ukjent speilrefleksbruker peker sin 400 mm rett mot oss.

Det er denne psykologiske «uskyldseffekten» som gjør at kameraer som Leica M9 og Canon PowerShot G11 egner seg så fremragende til diskret fotografering. Tro meg, jeg har vært så heldig å få prøve begge kameraene på denne måten, og jeg har personlig erfaring for at teorien stemmer.

Canon G11 har til og med et fortrinn fremfor Leica M9: Du kan fotografere helt lydløst, ikke bare nesten. Men dessverre har kameraet også en ulempe. Selv om du kan skru av all lyd samt lampen som lyser opp for å hjelpe autofokusen i svakt lys, blir du ikke kvitt de tre «diskolysene» på toppen av kameraet. Vi er redd disse kan komme til å tiltrekke seg oppmerksomhet når du fotograferer i skumringen eller i mørke omgivelser. Vår ønskeliste for G12 inneholder derfor et punkt om at Canon videreutvikler diskret-fotomulighetene som kameraet byr på og gjør det mulig å skru av både lyd og lys.

Et annet punkt har vi dratt med oss opp gjennom flere PowerShot G-modeller nå: en gjennomsiktssøker som gir et riktigere bilde – bokstavlig talt – av hva som egentlig blir med på bildet. Både når det gjelder bildeutsnittet og problemet med parallakseforskyvning er Canons gjennomsiktssøker ganske primitiv sammenlignet med Leicas rammesøker.

I bruk

Til å være et ikke-speilreflekskamera byr G11 på ganske rask oppstart.

G11 har forholdsvis bra ergonomi, med såpass stor antydning til et bæregrep at det faktisk føles tryggere å holde enn en Leica M9.

Den nye lcd-skjermløsningen er omstridt. I motsetning til forgjengeren har G11 utfellbar og vridbar lcd-skjerm. Noen kameratestere har sagt de synes det er en vederstyggelighet – muligens fordi skjermen dermed er krympet fra tre tommer på G10 til 2,7 tommer på G11. Selv synes jeg det er utmerket med utfellbar skjerm av denne typen. Ikke minst hvis du også vil bruke kameraets videofunksjonalitet, er utfellbar skjerm en stor fordel. Selv om lcd-skjermen er krympet litt, har den en oppløsning på rundt 461 000 piksler, som er vesentlig bedre enn de rundt 230 000 pikslene vi er vant til på kompaktkameraer.

Kameraet har et 5x zoomobjektiv med brennvidde tilsvarende 28-140 mm. Det betyr en praktisk vidvinkelbrennvidde og en helt grei telebrennvidde. Siden bildebrikken er liten (sammenlignet med speilrefleks) og dybdeskarpheten derfor større, er 140 mm en fin portrettbrennvidde med dette kameraet. Da har du gode sjanser for å få bakgrunnen pass uskarp.

Som alle kameraer i sin klasse har G11 også digital zoom, som gjør at man teoretisk kan få en telebrennvidde på opptil tilsvarende 560 mm, men jeg garanterer at ingen som bruker digital zoom, noensinne vil bli invitert i mine bursdager, i hvert fall.

De som kjøper en G11, bør ikke få panikk ved synet av mange knapper og betjeningsratt. Tvert imot bør de ønske seg så mange av dem som mulig, i forvissing om at dette gjør det mye raskere å endre kameraets innstillinger enn å fikle i menyene. Ulempen er naturligvis at det også krever grundigere opplæring – eller studering av brukerhåndboka.

På baksiden av kameraet har du betjeningsknapper omtrent som på et vanlig kompaktkamera. Det er oversiden som skiller seg ut. Her har du hele tre innstillingsratt som gjør at du raskt kan gjøre drastiske endringer i kamerainnstillingene. Dette er et av kameraets viktigste suksessfaktorer, men naturligvis også det som kan skremme en del potensielle kjøper vekk.

Når man først må inn i menysystemet, kan man glede seg over at det i pakt med god Canon-tradisjon er brukervennlig og oversiktlig – og som vanlig på norsk.

Det ordinære bildeformatet er 4:3 med 3648 x 2736 piksler, men du kan også stille inn til beskåret breddeformat på 3648 x 2048 piksler.

Muligheten til å lagre bildefilene i RAW-format, og også i RAW kombinert med jpeg, kan ikke undervurderes.

Bildekvaliteten

Vi sammenlignet en del atelierbilder som vi i sin tid tok med G10 med nye G11-bilder tatt under identiske forhold. Dette var bilder tatt i kontrollert miljø, med blant annet sammenligning steg for steg med forskjellige ISO-innstillinger. Vi satt hele tiden med et inntrykk av at G11-bildene lå et steg foran i bildekvalitet, uansett hvilket bildepar vi studerte. Dette gjaldt både skarphet i oppløsningsplansjer, hudtoner i portrett og lesbarhet i tekstelementer i bildene, og det var synbart, om enn ganske beskjedent, på bilder med lav ISO-verdi.

Men på høyere ISO-verdier ble forskjellen påtakelig. Allerede på ISO 800 ville vi ha forkastet portrettet tatt med G10 på grunn av det grove kornet, i hvert fall etter å ha fått sammenlignet det med hva G11 greide å få til med denne lysømfintligheten. Selv ISO 1600-bildet fra G11 var fullt akseptabelt, mens detaljene begynte å gro igjen skikkelig på G10-bildene.

G11 har dessuten fått en ISO 3200-innstilling, mens skalaen stoppet på ISO 1600 på forgjengeren. Testbildene våre fra G11-kameraetet på ISO 3200 er faktisk bedre enn ISO 1600-bildene fra G10, selv om det naturligvis er ganske mye bildestøy på ISO 3200 også fra G11.

Men konklusjonen er entydig: G11 tar vesentlig bedre bilder enn G10.

Konklusjon

Canon har lykkes i å få frem en imponerende mye bedre match mellom ccd-brikke og optikk i G11 enn de greide i G10. Forskjellen er nok ikke så stor at nåværende G10-eiere umiddelbart må sende kameraet sitt ut på Finn.no og kjøpe seg et G11-kamera i stedet. Men alle de som vurderer et alternativ eller supplement til speilreflekskamera, bør ta med Canon PowerShot G11 i sine vurderinger.

Les om:

Foto/video