Hvor stort fargerom trenger du?

Hvor stort fargerom trenger du?

DIGITALFOTOSKOLEN (HVER HELG): Del 4: Det ikke plass til all verdens farger i dine digitale bilder. Du må velge et fargerom med et utvalg farger.

Det er ikke plass til hele menneskeheten på Jorden på én gang, skrev filosofiforfatteren Jostein Gaarder nylig. På samme måte er det ikke plass til all verdens farger i dine digitale bilder. Du må velge deg et fargerom med et passende utvalg farger. Men hvilket fargerom?

Dette er det foreløpig siste kapitlet om fargeteori i denne fotokursserien. Neste helg går vi mer praktisk til verks, først med noen tips om hvorfor du bør lære deg å justere blenderåpningen på kameraet ditt.

Men tilbake til Jostein Gaarder. Det var i en kronikk om miljøvern, publisert i Aftenposten i juni i fjor, at han forsøkte å bevisstgjøre oss på ansvaret for kommende slekter ved å påpeke at det ikke er plass til hele menneskeheten på Jorden samtidig.

«Noen har levd før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss», skrev Gaarder. Hans poeng var at vi har like stort ansvar for våre etterkommere som for dem vi lever samtidig med på Jorden.

Denne billedlige beskrivelsen egner seg også til å forklare fenomenet «fargerom», som er et viktig element i forståelsen av hvordan fotografiteknikken fungerer.

I den fotografiske prosessen er det ganske enkelt ikke rom for alle tenkelige og utenkelige farger. Vi må kutte og rasjonalisere, men som Gaarder kan vi ta inn tidsdimensjonen. I fotografisammenheng betyr det at vi faktisk kan legge til igjen noen av fargenyansene senere i prosessen.

Hva er fargerom?

Fargerom er kort fortalt en beskrivelse av hvilke - og hvor mange - fargenyanser du får med i bildet. Vi bruker fargerom til å spesifisere, skape og visualisere farger.

I fagbøker og på internett kan du lese om fargerom, fargelære, fargeteori og gamut til du stuper. Vi vil ikke at du skal gjøre det, så her hopper vi elegant bukk over de fleste faguttrykkene - og all matematikken.

Poenget er å komme frem til en forståelse for prinsippene som ligger til grunn for den fotografiske prosessen, slik at vi kan vri på hjulene og trykke på knappene på digitalkameraet med en forståelse av hva som dermed kommer til å skje, og hvorfor.

Det finnes en rekke fargerom og en rekke måter å beskrive farger på. Vi mennesker bruker oss imellom mange slags beskrivelser på farger, ofte med ganske vage formuleringer. «Se på den vakre, røde solnedgangen», sier vi. Men vi sier egentlig ingenting om hva slags rødfarge det dreier seg om. Du og jeg kan ha ulike oppfatninger om hva som er en vakker rødfarge.

sRGB-fargerommet kan sies å være et forholdsvis lite «rom» som utelukker et stort felt av gamut (det teoretisk totale antallet farger som kan vises under bestemte forhold). Likevel gir sRGB som regel såpass mange fargenyanser at vi stort sett er fornøyd med sRGB-bildene våre. (Ill.: Wikipedia)

En datamaskin beskriver derimot farger ganske spesifikt, ut fra hvor stor andel av fargene rød, grønn og blå et bildeelement på skjermen trenger å inneholde for å tilsvare en bestemt farge - RGB. En trykkemaskin som trykker bøker og aviser, definerer farge ut fra hvordan fargene cyan, magenta, gul og sort reflekteres eller absorberes i papiret - CMYK.

Når vi i det hele tatt bruker betegnelsen fargerom (engelsk: color space), kan dette ha sammenheng med at vi forsøker å beskrive farger som koordinater i et tredimensjonalt rom. Plansjene som brukes på denne internett-sidene, viser bare to av dimensjonene, så du må tenke deg en dybdedimensjon i fargerommet også.

Egentlig finnes det et vell av fargerom-spesifikasjoner: RGB, sRGB, CMYK, HSL, HSI, HSV, TSD, YIQ, YUV, YCbCr, CIELuv, CIELab - forkortelsene vil ingen ende ta. Noen av dem brukes innen fotografi, noen innen trykketeknologi, noen i fjernsynssammenheng.

La oss glemme de fleste. Under fotografering er det i praksis to fargerom-betegnelser det kan være greit å kjenne godt til: sRGB og Adobe RGB 1998. (CMYK kommer vi tilbake til i et senere kapittel om utskrifter.)

sRGB

Med avansert utstyr kan man måle og få grunnlag for beskrivelse og sortering av et meget høyt antall fargenyanser - man måler intensiteten til den synlige elektromagnetiske utstrålingen på forskjellige bølgelengder. Men det menneskelige øye registrerer farger bare på tre båndbredder som korresponderer omtrent til rødt, grønt og blått lys.

Signalene fra de fargesensitive elementene i retinaen bak i øyet sammen med signaler fra andre deler av retinaen som bare registrerer forskjellen på lystetthet - lys og mørke - kombineres i hjernen til en oppfatning av et stort antall fargenyanser.

Adobe RGB-fargerommet dekker en vesentlig større del enn sRGB av det samme totale fargeutvalget. (Ill.: Wikipedia)

RGB er en forkortelse som faktisk står for det samme på engelsk og norsk: red-green-blue eller rød-grønn-blå. Dette er de tre nevnte fargene som det menneskelige øye baserer sin fargeoppfatning på, og som danner utgangspunktet for de utallige nyansene vi likevel opplever.

Når vi setter en liten s foran, får vi sRGB, som er en klart definert standard, opprettet av HP og Microsoft i fellesskap i 1996. Her er bakgrunnen:

Tenk deg at du er grafisk designer med en dyr, flott fargeskjerm på skrivebordet ditt, profesjonelt kalibrert til å gjengi «alle» farger korrekt. I Photoshop har du kanskje slitt og strevd med fargejusteringene og er blitt fornøyd med resultatet. Bildet har du lagret i en modus som i norske Photoshop kalles «Lab-farger».

Begrepet har ingenting med laboratorier å gjøre. L-en står for luminans, det vil si lystetthet eller lys/mørk-varisjonen, mens de to neste bokstavene, a og b, refererer til de såkalte «fargeopponent-dimensjonene» i fargeteorien som dette fargerommet baserer seg på, det vil si rød/grønn akse og blå/gul akse.

Vi skal ikke gå mer i detalj her. Det holder å fastslå at Lab-farger, også kalt CIELAB 1976 etter kommisjonen som definerte modellen (Commission Internationale d'Eclairage eller International Commission on Illumination), anses som den fargemodellen som ligger nærmest i å beskrive alle fargenyansene som det menneskelige øye oppfatter.

Den omfatter også en del «teoretiske» farger som vi ikke kan sanse. Med andre ord snakker vi om en svært omfattende fargemodell. Lab-farger er for øvrig den mellomliggende fargemodellen som Photoshop bruker når et bilde konverteres fra én fargemodus til en annen.

Problemet er at Lab-fargemodellen inneholder mange flere fargenyanser enn en vanlig pc-skjerm kan vise, og ikke minst krever den en datamaskin med kapasitet til å overføre store datamengder raskt for at det skal være praktisk å bruke denne modusen. Problemene er riktignok mindre i dag enn for ti-tolv år siden, men da var de til gjengjeld presserende.

Derfor slo HP og Microsoft sine pjalter sammen og etablerte sRGB-fargerommet. Dette er et «trangt» fargerom, designet med tanke på at de fleste skjermer og skrivere, også de billigste, skal kunne vise farger mest mulig likt. Basert på fargekommisjonen CIEs definisjoner greier sRGB «å vise» rundt regnet 35 prosent av fargespekteret som er synlig for mennesket.

En kenyansk masai-gutt fotografert med kameraet i Adobe RGB-profil. Da det ble hentet inn på pc-en, så det ganske blast ut.

Den samme masai-gutten etter at en større del av de «skjulte» fargene i Adobe RGB-fargeprofilen er hentet ut. (Foto: Toralv Østvang)

Både RGB- og CMYK-fargemodiene tar utgangspunkt i enhetene som skaper bildet eller utskriften, for eksempel en skanner eller en skriver. Lab-farger må bygges inn i de respektive bildefilene - og det er mange dataprogrammer som ikke har støtte for fargeprofiler.

sRGB er derimot et fargeadministrasjonssystem som er innebygd både i operativsystemet og i nettleserprogrammene. Så det sRGB mangler i fargenyanserikdom, tar fargerommet igjen ved at det er tilstede og tilgjengelig overalt og hele tiden.

«Proletariatet blant fargerommene»

Vår amerikanske søsterpublikasjon Computerworld kalte for noen år siden sRGB for «proletariatet blant fargerommene». Litt nedlatende, kanskje. Fargerommet for massene eller for det store flertallet av oss, hadde kanskje passet bedre.

For sRGB er uhyre utbredt. Så utbredt at en tommelfingerregel bør være å fotografere i sRGB dersom du leverer bildebrikken til fotobutikken på hjørnet for å få kopier av bildene der, eller hvis du sender bildefilene til en fotobutikk på internett. De fleste fotolab-maskiner som fotobutikkene bruker, er kalibrert for sRGB-fargerommet.

Det samme gjelder hvis du skal skrive ut bildene dine på en fotoblekkskriver hjemme. Vel å merke hvis du skriver ut mer eller mindre direkte, uten å gjøre noe med bildene i et bildebehandlingsprogram. Dette gjelder enten du kobler skriveren direkte til digitalkameraet eller overfører bildene til pc først og lagrer dem der.

Men hvis du er såpass ivrig digitalfotograf at du også vil gjøre bildene dine bedre på pc-en - og 99,9 prosent av alle digitale bilder kan trolig forbedres, i hvert fall litt, på pc-en - kan det hende du bør tenke på et annet fargerom i stedet: Adobe RGB 1998.

Adobe RGB (1998)

Fargerommet som brukes i bildet, defineres i utgangspunktet i kameraet (selv om du kan endre fargerom i bildebehandlingsprogrammet - mer om det nedenfor og i et kommende kapittel om bildebehandling). Mange kameraer, særlig litt rimelige, har ikke noe menyvalg for å stille om fra sRGB til et annet fargerom. Men så fort du kommer litt opp i pris eller over på digitalt speilreflekskamera, kan du som regel velge mellom sRGB og Adobe RGB.

Å stille om til Adobe RGB er ikke alltid raskt eller lett tilgjengelig menyvalg, noe som tyder på at kamerakonstruktørene mener at dette er innstillinger som bare de litt mer enn normalt interesserte vil fikle med. På min gode, gamle Nikon D70 må man følge hele denne veien inn i menysystemet: Shooting menu > Optimize image > Custom > II Color Mode. Herfra har man tre valg: Ia (sRGB), II (AdobeRGB) eller IIa (sRGB).

Man må langt ned i menysystemet for å svitsje mellom Adobe RGB og sRGB.

Det første valget er fabrikkinnstillingen, tilpasset sRGB-fargerommet, og ifølge Nikon-bruksanvisningen særlig myntet på portretter som skal skrives ut slik de er, uten videre bearbeidelse.

Bruksanvisningen forteller at det andre valget, tilpasset Adobe RGB-fargerommet, lagrer bildet i et fargerom som kan gjengi en større fargeskala enn sRGB, «og foretrekkes derfor til bilder som bearbeides videre og retusjeres.»

Det tredje valget er en tilpassing til sRGB som egner seg best for natur- eller landskapsbilder, heter det.

Som vi altså har sagt - sRGB for bilder som du ikke har planlagt å bearbeide, Adobe RGB er for bildene du vil redigere etterpå, for eksempel i Adobe Photoshop Elements.

Adobe RGB (1998)-fargerommet inneholder angivelig rundt 50 prosent av det synlige fargespekteret, altså en god del mer enn de 35 prosentene i sRGB. Men hvis Adobe RGB inneholder så mange flere fargenyanser enn sRGB, hvorfor ser da Adobe RGB-bildene blassere ut når du skriver dem ut eller ser dem på pc-skjermen?

Hvis du åpner et Adobe RGB-bilde i sRGB-modus, som i praksis er det du gjør når du henter opp bildet på skjermen eller skriver det ut uten noen form for bildebehandling eller fargekorrigering, får du ganske enkelt ikke frem de korrekte fargene.

En av grunnene er at Adobe RGB presser fargene inn i et fargeområde med mindre omfang før filen lagres. Dermed blir bildet i utgangspunktet blassere.

Det er først når du åpner bildet i programvare som kan behandle Adobe RGB, at det rikere fargeutvalget kommer til syne. Du får ikke bare flere farger og et rikere fargespekter til rådighet, men også større muligheter til å justere fargene uten at de «skjærer ut» og virker forvrengte, kornete eller ødelagt på annen måte.

For det andre er det langt fra alle digitalkameraer som bygger inn fargeprofilen i bildefilen. Rådet fra proffene er at du åpner bildene i Photoshop og bruker kommandoen Rediger > Tildel profil. Photoshop Elements har ikke denne funksjonen. Der må du i stedet gå inn i menyen Edit > Color Settings og velge om bildene du åpner skal optimaliseres for visning på skjerm (det vil si tildeles sRGB-fargerommet) eller optimaliseres for utskrift (det vil si tildeles Adobe RGB-fargerommet). De to øvrige valgene er ingen fargeadministrasjon i det hele tatt eller å velge selv fra gang til gang hvis bildet er lagret uten fargeprofil.

Adobe RGB, som for øvrig ble omdøpt til Adobe RGB (1998) i forbindelse med Adobes oppdatering til Photoshop 5.0.2, er dessuten bedre tilpasset utskriftsfargerommet CMYK enn sRGB er. Dette høres ut som en selvmotsigelse, da CMYK er et enda «trangere» fargerom enn sRGB. Men det er altså bedre samsvar mellom CMYK og Adobe RGB.

Oppsummert er Adobe RGB særlig for digitalfotografer som vil jobbe videre med bildene sine i Photoshop og tilsvarende programmer, eller som planlegger å bruke bildene i trykksaksproduksjon.

Og den praktiske nytten er...?

Hva har vi lært i dette kapitlet?

- At du bør bruke sRGB til alle fotoopptak der bildene bare skal vises p å pc (for eksempel i PowerPoint) og web, samt hvis bildene skal skrives ut av deg selv ubehandlet eller sendes til fotolab for «fremkalling» .

- At du - hvis kameraet tillater det - bør stille om til Adobe RGB hvis du har tenkt å bearbeide bildene i et bildebehandlingsprogram, eller hvis det skal brukes i en trykksak.

Valget mellom de to fargerommene er forøvrig bare relevant når kameraet lagrer bildefilene i JPEG- eller TIFF-format (alle kameraer kan lagre i JPEG-format, en del kan også lagre i TIFF-format). Hvis du i stedet velger å fotografere i RAW-format, spiller innstillingen ingen rolle. Da kan du endre innstillingen i bilderedigeringsprogrammet etterpå.

Og til slutt et aldri så lite sukk: Vi som tror vi vet en del om digitalfoto, har lett for å innta en litt nedlatende holdning til sRGB: «Det er amatørenes fargerom. Jeg fotograferer alltid i Adobe RGB 1998!» Problemet er bare at hvis bildet til sjuende og sist skal skrives ut på en blekkskriver som ikke takler noe mer enn sRGB-fargerommet likevel, har vi pådratt oss en masse ekstraarbeid foran pc-en ved å velge Adobe RGB.

Så det endelige svaret er: Det du har lest her, er greit å vite. Men du må selv både eksperimentere og tenke gjennom dine vaner før du fatter din fargerom-beslutning. Her finnes det ikke noe fasitsvar!

Neste kapittel

Nye kapitler i Digitalfotoskolen vil bli lagt ut her på PCWorld.no hver helg utover våren 2008. I tillegg til de 11 kapitlene som er blitt publisert i PC World Norge, er nye kapitler under utarbeidelse, med fokus på praktiske tips. De vil bli lagt til listen etterhvert.

I neste kapittel sjekker vi hvordan blenderåpningen virker inn på bildet.

Her er kjøreplanen for de 10 første kapitlene i Digitalfotoskolen:

Del 1 sto i PC World nr. 7/2007 og tok for seg hvordan lys blir til strøm.

Del 2 sto i PC World nr. 8/2007 og handler om lysømfintlighet.

Del 3 sto i PC World nr. 9/2007 og tok for seg varme og kalde farger og om Kelvins fargetemperaturskala.

Del 4, dette kapitlet, handler altså om fargerom, gamut og om man bør velge sRGB eller Adobe RGB.

Del 5 tar for seg blenderåpningen og dens effekt blant annet på dybdeskarphet og optisk kvalitet.

Del 6 handler om å kontrollere lukkertiden.

Del 7 dreier seg om brennvidde og zoomobjektiver, med fokus på 3x zoom.

Del 8 tar for seg de forskjellige metodene til å overføre bilder til pc-en.

Del 9 handler om lagring, arkivering og sikkerhetskopiering.

Del 10 er praktiske tips om hvordan du får bedre farger og skarpere bilder.

Del 11 handler om hvordan du berger håpløse bilder.

Les om:

Foto/video