Er ISO noe å bry seg om?

DIGITALFOTOSKOLEN: Del 2: ISO har visst noe med lyset å gjøre. Er det noe å bry seg om, eller er det greit å la alt stå på Auto?

Publisert Sist oppdatert

I den første delen av Digitalfotoskolen snakket vi blant annet om ccd-brikkens - bildesensorens - rolle i digitalkameraet. Noe av det vi så på, var betydningen av brikkens størrelse og angitte oppløsning. Hva så med lysømfintligheten?

Fra Tri-X...

Igjen kan det være greit å se hvordan lysømfintlighet ble håndtert i filmens dager. Da jeg begynte å fotografere for lokalavisen på hjemtraktene tidlig på 1970-tallet, lærte jeg fort at standardfilmen var Kodak Tri-X 400, en sort/hvitt-film som egnet seg brukbart for mange slags lysforhold – og den man helst skulle holde seg til.

LES OGSÅ: Digitalfotoskolen Del 1: Hvordan blir lys til strøm?

Den gang brukte man uttrykket «filmhastighet» for å beskrive en films lysømfintlighet, og den klassiske Tri-X-filmen hadde en hastighet på 400 ASA. Bokstavene var en forkortelse for American Standards Association, og ifølge standarden representerte en fordobling av tallverdien også en fordobling av filmhastigheten.

ASA-verdien ble gjerne supplert av den «europeiske» DIN-normen – Deutsche Industrie Norm – som sa at ett trinns økning på skalaen representerer et tredjedels blendertrinn. 400 ASA tilsvarte 27 DIN, mens 800 ASA tilsvarte 30 DIN. Nåvel, vi skal ikke gjøre dette til et mattekurs..

Etter hvert ble ASA byttet ut med ISO på filmpakningene. Forkortelsen står for International Standards Organization, en internasjonal standardiseringsorganisasjon der vårt land er representert via Standard Norge.

ISO-filmhastighet angis etter standarden ISO 5800:1987. Denne standarden inneholder både en lineær skala som er identisk med den gamle ASA-standarden, og en logaritmisk skala lik den gamle DIN-standarden.

LES OGSÅ: Slik kjøper du digitalkamera

Overgangen fra filmbaserte til digitale kameraer har i praksis ført til at DIN-normen er gått ut av fotografi-vokabularet. Digitalkameraprodusentene opererer i dag bare med ISO-verdier for lysfølsomhet.

ISO-menyen representerer en av de viktigste justeringsmulighetene på digitalkameraet.

Tilbake til lokalavisen og Tri-X-filmen.

I håp om at det skulle trekke flere unge lesere til avisen, bestemte redaksjonsledelsen (med dårlig skjult gremmelse) at vi unge i redaksjonen skulle få dekke en og annen lokal rockekonsert. Både for å slippe å bli kastet på dør etter forstyrrende blitsbruk og for å få litt røffere bilder, «presset» vi filmen.

I stedet for å stille lysmåleren på ASA/ISO 400, stilte vi den på 800, 1600 eller kanskje til og med 3200. Vi undereksponerte altså filmen med én, to eller tre blenderåpninger. Så ba vi mørkeromspersonalet om å øke fremkallingstiden tilsvarende. Resultatet var at man kunne fotografere i ganske mørke omgivelser uten å måtte bruke blits.

Men det var en pris å betale. «Pressingen» førte til at filmen ble mer grovkornet. Tøft på rockekonsert-bilder, men upassende når man ønsket å ta pene portretter.

Det var naturligvis også et rikt utvalg av filmer som fra fabrikantens side var optimalisert for en rekke andre ISO-verdier enn Tri-X-filmens klassiske 400 ASA. Langsom film hadde små sølvsaltkrystaller, noe som ga «finkornede» bilder, mens rask film hadde større krystaller, som ga «grovkornede» bilder.

... til Kodachrome

Etter hvert som fotointeressen økte, vokste også ønsket om å fotografere i farger. Det samme gjorde ønsket om høyest mulig bildekvalitet. Lykken var å få fatt i Kodachrome-film, som kunne fås så «langsom» som ASA/ISO 25 (enda langsommere i tidligere versjoner – filmen stammer fra 1930-tallet).

Kombinasjonen av lav ISO-verdi, filmens konstruksjon og selve fremkallingsprosessen ga bilder med en skarphet og fargegjengivelse som gjorde Kodachrome til yndlingsfilmen blant dem som strebet etter teknisk perfeksjonisme. Ikke rart at det har vakt stor oppstandelse, til og med politiske protester, at Kodak har lagt ned Kodachrome-produksjon og de siste laboratoriene som kunne fremkalle filmen.

Uansett var det også her en pris å betale: Filmen var så langsom og krevde så mye lys at motivet nærmest måtte være badet i sollys hvis man skulle unngå å måtte bruke stativ under fotograferingen.

Hva med digitale «korn»?

Gjennom disse tilbakeblikkene på filmens tidsalder har vi forhåpentlig formidlet en forståelse for hvorfor ISO-innstillingen har vært så viktig for bildekvaliteten til alle tider.

Og så er spørsmålet: Er dette viktig også under digital fotografering? Ja, i prinsippet er det de samme kreftene vi prøver å styre gjennom ISO-valget på digitalkameraene. Også digitalkameraene gir mer kornete bilder – men også annen bildestøy – når vi øker ISO-verdien.

D-en i PC World kraftig forstørret, øverst til høyre fotografert i ISO 200, nederst til høyre i ISO 1600. Den økte bildestøyen er påtakelig.

Den siste formuleringen gir dessuten et stikkord om noe av hovedforskjellen mellom å jobbe med filmbasert og digitalt kamera. Med film var man henvist til enten å følge filmfabrikantens ISO-angivelse eller justere den og deretter tilpasse filmfremkallingen tilsvarende – vel å merke med samme ISO-innstilling for hele filmen.

Ønsket man høy ISO-verdi for noen bilder i mørke omgivelser og deretter lav ISO-verdi for bilder i solskinn, måtte man skifte film, selv om den som sto i kameraet ikke var brukt opp ennå. Eller ha med seg to kameraer.

Profesjonelle fotografer kunne kanskje leve med det, men for hobbyfotografer som betalte filmen selv, var slik atferd råflott luksus. Noen av oss prøvde riktignok triks som å spole tilbake halvveis oppbrukte filmruller og sette dem inn igjen senere, og «ta» de første bildene i mørkt rom med objektivdekselet på, som var en måte å spole filmen fremover igjen, før man kunne begynne å fotografere på den ubrukte delen av filmen.

Men etter å ha rotet et par ganger med hvor mange eksponeringer man hadde tatt, eller hvilken filmrull det egentlig var, sluttet man fort med det. Dobbelteksponeringer er bare fine når de er tilsiktede...

Digital frihet

Digitalkameraet er svaret på alle bønner fra dem som vil eksperimentere og ha full frihet – fra bilde til bilde. Her kan du ta det ene bildet med kameraets laveste ISO-verdi og få et sylskarpt, finkornet bilde, for i neste sekund å øke til høy ISO-verdi og få et action-fylt, om enn «støy-skadet» bilde under lysforhold der du med lav ISO-verdi ville ha blitt sittende igjen med helsvart resultat.

Standardiseringsorganisasjonen ISO har også kastet seg over digitale kameraer, og i en ganske ny standard, ISO Standard 12232:2006, defineres det hvor stor lysmengde som kreves for å oppnå en bestemt bildekvalitet i forhold til signalstøyforholdet.

LES OGSÅ: Pentax utfordrer speil-markedet med K20D

Men hva er det digitalkameraet gjør når ISO-verdien endres? I filmen hadde vi sølvsaltkrystaller av forskjellig størrelse – fin- eller grovkornet. Sensorene i ccd-brikkene endrer vel ikke størrelse når man skrur om til en annen ISO-verdi?

Nei, så avanserte brikker er ikke oppfunnet ennå. Når man øker ISO-verdien på et digitalkamera, sørger man ganske enkelt for å forsterke signalene fra bildebrikken.

Igjen til en pris. Vi har hittil snakket mest om kornete bilder. Også digitalkameraene gir bilder som kan se mer kornete ut når ISO-verdien blir høy. Men denne effekten forsterkes gjerne ved annen form for bildestøy, omtrent som snø på tv-skjermen med dårlig analogt tv-signal. En jevnt blå flate, for eksempel himmelen, kan få skjær av andre farger, for eksempel rødfiolette punkter eller felter.

Les også: - EOS 450D er en kraftig forbedrding

Enkelte av forsøkene på å løse problemet, gjør bare vondt verre, slik at bildet rett og slett blir mer uskarpt. Sammen med bildestøyen forsvinner altså detaljer man gjerne ville hatt med i bildet.

Trøsten er at kameraene gradvis synes å bli «flinkere» til å håndtere bildestøyen som skyldes høye ISO-verdier. Men vi blir neppe kvitt problemet i overskuelig fremtid.

Akkurat hvor grensen for uakseptabel bildestøy går, er for øvrig en høyst individuell vurdering. Personlig liker jeg meg ikke over ISO 400, men må jeg, så må jeg...

Auto-ISO eller...?

Hva skal man så gjøre? Stille inn kameraet på den lavest mulige ISO-verdien som det er mulig å benytte under de rådende omstendigheter? Eller bare velge Auto og overlate valget til kameraets elektronikk?

Les også: 10 tips for bedre påskebilder

Begge deler, avhengig av situasjonen. For min del vil jeg som hovedregel ta styringen selv, det gjelder både ISO-innstillingen og andre innstillinger som vi kommer tilbake til senere i kursserien.

Men når man går inn i ukontrollerbare situasjoner der det viktigste er å få tatt bilde overhodet, ville jeg vurdert Auto-ISO. Et eksempel kan være en guidet tur i et område med svært skiftende lysforhold og hvor man ikke kan stoppe opp mer enn noen sekunder om gangen for å knipse bilder.

Det er et godt tegn at noen kameraer nå har fått mulighet for å stille inn «ISO med tak». Da kan du la kameraet velge, men med en øvre grense på for eksempel ISO 1200. Vi håper mange følger etter.

Neste kapittel

Nye kapitler i Digitalfotoskolen vil bli lagt ut her på PCWorld.no hver helg utover våren 2008. I tillegg til de 10 kapitlene som er blitt publisert i PC World Norge, er nye kapitler under utarbeidelse, med fokus på praktiske tips, og vil bli lagt til listen etterhvert.

I neste kapittel spør vi om ISO er noe å bry seg om? Følg med!

Her er kjøreplanen for de 10 første kapitlene i Digitalfotoskolen:

Del 1 sto i PC World nr. 7/2007 og tok for seg hvordan lys blir til strøm.

Del 2, det vil se denne artikkelen, sto i PC World nr. 8/2007 og handler om lysømfintlighet.

Del 3 tar for seg sammenhengen mellom lys og farger, om det hvite sollyset som blir gult før det kommer frem til jorden, om regnbuen som viser at alt lys ikke er gulhvitt likevel, og om Kelvins fargetemperaturskala.

Del 4 handler om fargerom, gamut og om man bør velge sRGB eller Adobe RGB.

Del 5 tar for seg blenderåpningen og dens effekt blant annet på dybdeskarphet og optisk kvalitet.

Del 6 handler om å kontrollere lukkertiden.

Del 7 dreier seg om brennvidde og zoomobjektiver, med fokus på 3x zoom.

Del 8 tar for seg de forskjellige metodene til å overføre bilder til pc-en.

Del 9 handler om lagring, arkivering og sikkerhetskopiering.

Del 10 er praktiske tips om hvordan du får bedre farger og skarpere bilder.