Leica V-Lux 1 er et av de mest gedigne digitalkameraene i klassen under speilrefleks. Vi har prøvd det og kåret det til testvinner. Likevel er det ikke et klart førstevalg.

Grunnen er rett og slett at kameraet er litt for bra. Så urettferdig er digitalkameraverdenen.

Velfortjent vinner

Da vi testet Leica V-Lux 1 sammen med et utvalg andre superzoom-kameraer i PC World nummer 8, konkluderte vi med at kameraet var en velfortjent testvinner. Dessuten fastslo vi at det hadde egenskaper så nær oppunder profesjonelle speilreflekskameraer som det er mulig å komme – uten å være et speilreflekskamera.

Men sammen med den forholdsvis høye prisen bidrar disse avanserte egenskapene også til at det blir vanskelig å velge mellom Leica V-Lux 1 og et ordentlig speilreflekskamera. Kameraet faller rett og slett mellom to stoler.

Leica-kameraet skiller seg fra andre i den såkalte superzoom-klassen ved at det er like stort og tungt som et kompakt speilreflekskamera. Det er også vesentlig dyrere enn konkurrentene, og burde kanskje vært plassert i en klasse for seg.

Velbygd kamera

Leica V-Lux 1 er et meget velbygd kamera. Når man holder Leica V-Lux 1 i hendene, skjønner man at det ikke er ufortjent at Leica-navnet forbindes med eksklusiv kvalitet. Her er det ikke noe slark, og overflaten er så fjernt fra plastikkaktig som overhode mulig. Håndgrepet rundt batterikammeret og plassen for tommelen bak på kameraet er gummiert og gjør at man får et godt og trygt grep om kameraet.

LES OGSÅ: Lekkert fra Leica

Foruten modusvelgerhjulet på toppen har kameraet to separate hjul til å justere henholdsvis blender og lukkertid. Disse hjulene stikker ut foran og bak øverst på batterikammeret, slik man kjenner det fra profesjonelle speilreflekskameraer. Hjulene kan også brukes til å velge innstilling av de valgene som kommer frem når man trykker på Function-knappen bak på kameraet – lysmålings- og fokusmodus, ISO-verdi, hvitbalanse, oppløsning og filformat. Alternativt kan man bruke markørknappene rundt menyvelgeren bak på kameraet.

Zoominnstillingen endres ved å vri på en solid, manuelt styrt zoomring på objektivet. Det er også manuell fokusring på objektivet. Dette er egenskaper som skiller kameraet fra de mer kompakte konkurrentene, der man styrer zoomingen via en spak som aktiverer en zoom-motor. Det er mye lettere å zoome nøyaktig så tett innpå motivet man vil ved å bruke Leicas metode, som er måten det gjøres på også med ordentlige speilreflekskameraer.

«Nesten-speilrefleks»

Leica-kameraet hører hjemme i den kameraklassen vi gjerne kaller «semispeilrefleks», eller av og til for «nesten-speilrefleks». Konstruksjonsmessig er de imidlertid ikke speilreflekskameraer.

Speilreflekskameraer har en kombinasjon av speil og prismer som gjør at lyset som kommer inn gjennom objektivet, mesteparten av tiden sendes opp til søkeren bak på kameraet. Men i det øyeblikket bildet tas, vippes speilet opp og lyset sendes i stedet direkte inn til bildebrikken – ccd- eller cmos-brikken – som ligger der hvor filmen lå i gamle dagers filmbaserte speilreflekskameraer.

Leica-kameraet har ikke noe speil eller prisme. Det fungerer i prinsippet på samme måte som ordinære kompakt-digitalkameraer. Når det er påslått, eksponeres bildebrikken hele tiden for lyset som kommer inn gjennom objektivet. Bildet som blir generert, kan du hele tiden se på lcd-skjermen bak på kameraet. Eller i søkeren. Men søkeren er bare en bitteliten lcd-skjerm som viser nøyaktig det samme bildet og den samme informasjonen som den store lcd-skjermen. Denne typen søkere kalles for «elektronisk søker», på engelsk forkortet til EVF – «electronic viewfinder».

Fordelen med elektronisk søker fremfor speilreflekssøker er at kameraene kan gjøres mye mindre – her trenger man ikke plass til speil og stort prisme. Men de elektroniske søkerne har også noen ulemper. Ved bevegelse av kameraet kan oppdateringen av søkerbildet bli liggende litt på etterskudd. Det samme gjelder under raskt skifte fra mørkt til lyst motiv – søkerbildet går et øyeblikk nærmest i sort eller hvitt.

Grei manuell fokus

Når man har stilt inn på manuell fokus med Leica-kameraet og begynner å vri på fokusringen, forstørres midtfeltet i søkerbildet, og under de fleste forhold har man rimelig grei kontroll på den manuelle fokuseringen. Heldigvis følger ikke fokusringen med rundt når kameraet utfører autofokus-operasjoner, så det er ingen fare for at man hindrer denne prosessen, selv om man skulle komme nær fokusringen, for eksempel når man er i ferd med å zoome.

LES OGSÅ: Kamera for ekstremvær

Man skifter mellom autofokus, makro-autofokus og manuell fokus med en liten spak på venstre side av kameraet. At kameraet er konstruert av folk som «kan foto», vises ved slike detaljer som at når man jobber i manuell fokus, kan man når som helst få hjelp av autofokussystemet ved å holde nede en liten knapp under fokusmodusvelgeren. Dette kan være et praktisk alternativ til å trykke på fokus- og eksponeringslåseknappen bak på kameraet når man jobber i automodus.

Leica-kameraet har vridbar lcd-skjerm. Man kan også snu skjermen innover slik at den fungerer som deksel.

For øvrig er kameraet blant de få i sin klasse som har blitssko - nok et tegn på at det er myntet på avanserte brukere.

Hvis du vil ha bilder i rask serie, må du nøye deg med tre bilder om gangen. Kontinuerlig serieopptak er en god del langsommere, men Leica gjør likevel en brukbar jobb her.

Ikke norsk meny

Leica har et oversiktlig menysystem, men av og til med forkortelser som er forholdsvis «tekniske» – og ikke på norsk.

Leica-kameraet har et godt utvalg forhåndsprogrammerte modi, inkludert mulighet for å ta babybilder med fødselsdatoen inkludert i bildet.

Programvaren som følger med, er Adobe Photoshop Elements, i versjon 4.0 for Windows og 3.0 for Mac.

Oppsummert: Et meget bra kamera, med egenskaper så nær oppunder profesjonelle speilreflekskameraer som det er mulig å komme. Men dette sammen med den høye prisen gjør altså at valget mellom Leica V-LUX 1 og et ordentlig speilreflekskamera blir vanskelig.