Er lukkertiden viktig?

Er lukkertiden viktig?

DIGITALFOTOSKOLEN, del 6: Vi stiller det samme spørsmålet om lukkertiden som vi gjorde om blenderen i forrige kapittel: Er det noen vits i å kontrollere den?

Lukkertiden har samme slags innvirkning på den totale eksponeringen av bildet som blenderåpningen vi drøftet i forrige kapittel i digitalfotoskolen, i hvert fall så lenge vi snakker om lysmengde.

Åpner man opp blenderen ett helt trinn, for eksempel fra f/8 til f/5,6, dobler man lysmengden som slippes inn til bildesensoren.

Men hvis man like etterpå gjør lukkertiden ett steg kortere, for eksempel fra 1/60 (én sekstiende-dels) sekund til 1/125 sekund, halverer man lysmengden igjen og ender på status quo.

Den totale eksponeringen blir altså den samme. Men endring av lukkertiden har også «bieffekter», på samme måte som endring av blenderåpningen har det. Mens blenderåpningen er avgjørende for dybdeskarpheten, dreier lukkertidene seg først og fremst om bevegelse.

LES OGSÅ: Slik kjøper du digitalkamera

Lukkertiden har altså sine faste, hele trinn, akkurat som blenderåpningen har det. Vi tar sjansen på å gjenta tabellen fra forrige kapittel, som viser sammenhengen (se nedenfor).

Kameraene har imidlertid gjerne med en rekke mellominnstillinger, som for eksempel 1/25 sekund, 1/50 sekund, 1/400 sekund og så videre. På kameraet gjengis lukkertiden med tallet under brøkstreken.

En arv fra fortiden er lukketidsinnstillingen B. Bokstaven er en forkortelse for «bulb», engelsk for lampe, og stammer fra den tiden man måtte fyre av en blitslampe manuelt mens man holdt utløserknappen nede, fordi det ikke var synkronisering mellom lukker og blits.

En annen variant er T, som står for «time» og som går ut på at lukkeren er åpen inntil man trykker på utløserknappen en gang til. Få digitalkameraer har disse innstillingene, som brukes til ekstra lange eksponeringer, lengre enn automatikken tilbyr.

Blenderåpning

f/2,8

f/4

f/5,6

f/8

f/11

f/16

f/22

Lukkertid

1/125

1/60

1/30

1/15

1/8

1/4

1/2

Tabellen viser eksempler på kombinasjoner som alle vil gi identisk eksponering.

1/100 sekund greier å «stoppe» bilene på E6 ...

... mens 1/4 sekund viser at trafikken vitterlig ikke står stille.

Lukkertiden er et viktig kreativt virkemiddel. Kort lukkertid fryser bevegelse, lang lukkertid gjør at bildeelementer som beveger seg, blir uskarpe. Bilder av rennende vann er et vakkert, klassisk eksempel.

Prøv også å følge en bevegelse sideveis, av en bil, syklist eller en person som løper, med lukkertid på rundt 1/30 sekund, gjerne med zoomobjektivet i svak telemodus. Da kan du få et forholdsvis skarpt hovedmotiv mot en uklar bakgrunn som vitner om fart og bevegelse.

Hvor stødig er du på hånden?

Problemet med lukkertid og bevegelse er at det er lett å få utilsiktet og uønsket bevegelse av selve kameraet. Da blir både hovedmotiv og bakgrunn uskarp – og bildet blir ødelagt.

Moderne lukkertidsmekanisme, her fra Nikon D300. (Foto: Nikon)

Noen av oss er stødigere på hånden enn andre. Alderen kan spille en rolle, men en ellers «stødig person» kan også være ute av stand til å holde et kamera rolig nok når vedkommende er sliten.

En gammel tommelfingerregel sier at lukkertiden, det vil si tallet under brøkstreken, ikke bør være lavere enn brennvidden på objektivet du bruker.

Hvis du benytter et objektiv med 200 mm brennvidde – eller et zoomobjektiv innstilt på denne brennvidden – bør lengste lukkertid være 1/200 sekund. Bruker du et vidvinkelobjektiv med brennvidde 28 mm, kan du kanskje holde kameraet stødig nok i 1/30 sekund og kanskje til og med 1/25 sekund.

Dette er en tommelfingerregel som har fulgt oss siden vi fotograferte med filmbaserte 35 mm-kameraer. I dag regner vi gjerne om brennvidden på objektivene på de digitale speilreflekskameraene fordi bildesensoren ikke har samme størrelse som et 35 mm-negativ. For å få samme subjektive følelse av hvilken brennvidde vi benytter med «tilsvarende et 35 mm-kamera», må vi med de fleste digitale speilreflekskameraene gange den angitte brennvidden med 1,5 eller 1,6 – det engelske uttrykket er «focal length multiplier ». Noen få kameraer har større bildesensor, slik at faktoren blir 1,3. Benytter man en av fullformat-speilrefleksene som har like stor bildesensor som et 35 mm-negativ, trenger man ikke foreta noen omregning. Eksempler på slike kameraer er Canon EOS 5D og Nikon D3.

- Mange slurvete digitalfotografer

(Foto: Toralv Østvang)

- Digitalfoto har brakt mye godt med seg, men har også ført til mye slurvete fotografering, mener Marcel Leliënhof.

Den kjente fotografen er også skeptisk til speilreflekshysteriet.

- Mange digitale speilreflekskameraer blir liggende i bag-en og sjelden brukt, sier han.

Les hele intervjuet her .

Opplevelse av brennvidde

For ordens skyld er den faktiske brennvidden det som er oppgitt på objektivet, men vi benytter disse regnestykkene for å gi hverandre en slags felles opplevelse av brennvidde. Ikke minst på kompaktkameraer, med svært små bildebrikker, avviker den faktiske brennvidden så mye fra den opplevde, slik vi er vant med det fra filmens dager, at vi knapt skjønner hva tallene betyr. En brennvidde på 7 mm høres ut som det reneste «fiskeøye»-objektivet – ekstrem vidvinkel som gir runde bilder – men kan på et lite kompaktkamera gjerne bety en dårlig vidvinkel «tilsvarende» rundt 38 mm.

LES OGSÅ: - Teknologi ingen mannegreie

Det vi vil frem til, er at den gamle tommelfingerregelen fortsatt gjelder, men man må benytte omregningsfaktoren for brennvidde «tilsvarende 35 mm-filmkamera». Man skulle kanskje tro at det er mindre risiko for bevegelsesuskarphet på et lite kompaktkamera der brennvidden «objektivt sett» er mye mindre enn på et stort speilreflekskamera, men her går vinningen bort i spinningen fordi bildesensoren er så liten og den relative forstørringsgraden som objektivet gir, er så stor. Dessuten er det vanskeligere å holde et lite kamera stødig enn et stort og tungt.

Dagens digitalkameraer får i økende grad funksjoner for bevegelsesdemping, i objektivet eller i kamerahuset, for eksempel teknologi som flytter selve bildebrikken i tråd med bevegelsene som registreres. Når denne funksjonen er aktivert, er det teoretisk mulig å ta bilder med 3-4 lukkertidstrinn langsommere eksponering (eller 3-4 blenderåpninger mindre) enn ellers. Men prøv deg frem. Personlig er jeg stadig mer villig til å ta med meg stativ for å være sikker på å få bilder uten bevegelsesuskarpheten. Med stativ byr den lange og mørke norske høsten og vinteren på mange motiver som man ellers går glipp av.

Natt-feller

Mange synes de får spennende bilder ved å fotografere med kameraet på stativ om kvelden og natten. Det er mange utfordringer under slike forhold. Det viktigste er naturligvis å få holdt kameraet stødig nok under de lange eksponeringstidene man får i mørket. Her kan brøkdels sekunder fort erstattes av minutter.

Eksponeringstiden på nattfotoet som dette forstørrede utsnittet er tatt fra, var 50 sekunder. På grunn av jordens rotasjonshastighet var det nok til å få stjernene på natthimmelen til å fremstå som streker. (Foto: Toralv Østvang)

Triks som kan bidra til å hindre kamerarystelser er – foruten stativet – å bruke selvutløser eller fjernutløser for å unngå vibrasjoner idet man trykker på utløserknappen, og kanskje låse speilet for å hindre at speilbevegelsene forplanter seg til resten av kameraet.

Uansett er det et faktum at alt som er i bevegelse, vil bli uskarpt eller forandre form når man tar bilder i mørke. Det mest typiske er billys som blir til gulhvite og røde striper.

Selv når alt er i ro, kan man få synlige tegn på bevegelse. Planeten vår surrer jo rundt i ganske høy hastighet, uten at vi tenker så mye på det. Tar man bilder der man får med stjernehimmelen, vil selv eksponeringstider på under ett minutt føre til at stjernene forandrer form fra prikker til streker.

En annen nattfelle som er spesifikk for digitalkameraer, er at lange lukkertider kan gi små, røde eller gule prikker, omtrent som en variant av ødelagte piksler på en lcd-skjerm. Det er ikke snakk om ødelagte piksler i kameraet, men rett og slett en effekt av at når bildebrikken blir utsatt for lys lenge, i flere sekunder, skjer det en oppvarming som kan bli registrert som en prikk i motivet, selv om effekten er skapt i kameraet.

For å bøte på dette har mange kameraer en menyinnstilling som for eksempel blir kalt «støyreduksjon ved lang eksp.» (Canon EOS 40D). Denne må ikke forveksles med «Høy ISO støyreduksjon» eller tilsvarende, som skal minske risikoen for grovt korn og fargeforvrengning når man stiller opp lysømfintligheten.

Neste kapittel

Nye kapitler i Digitalfotoskolen vil bli lagt ut her på PCWorld.no hver helg utover våren 2008. I tillegg til de 11 kapitlene som er blitt publisert i PC World Norge, er nye kapitler under utarbeidelse, med fokus på praktiske tips. De vil bli lagt til listen etterhvert.

I neste kapittel ser vi nærmere på brennvidde og zoomobjektiver.

Her er kjøreplanen for de 11 første kapitlene i Digitalfotoskolen:

Del 1 sto i PC World nr. 7/2007 og tok for seg hvordan lys blir til strøm.

Del 2 sto i PC World nr. 8/2007 og handler om lysømfintlighet.

Del 3 sto i PC World nr. 9/2007 og tok for seg varme og kalde farger og om Kelvins fargetemperaturskala.

Del 4 sto i PC World nr. 10/2007 og handlet om fargerom, gamut og om man bør velge sRGB eller Adobe RGB.

Del 5 sto i PC World nr. 11/2007 og tok for seg blenderåpningen og dens effekt blant annet på dybdeskarphet og optisk kvalitet.

Del 6, dette kapitlet, handler om å kontrollere lukkertiden.

Del 7 dreier seg om brennvidde og zoomobjektiver, med fokus på 3x zoom.

Del 8 tar for seg de forskjellige metodene til å overføre bilder til pc-en.

Del 9 handler om lagring, arkivering og sikkerhetskopiering.

Del 10 er praktiske tips om hvordan du får bedre farger og skarpere bilder.

Del 11 handler om hvordan du berger håpløse bilder.

Les om:

Foto/video