Med gull i antennene

Med gull i antennene

KOMMENTAR: Radiohead har latt publikum bestemme prisen på sin nye "plate". God butikk for bandet, men kan alle lykkes med dette?

For to uker siden la Radiohead, et av verdens tre-fire mestselgende rockeband, ut sitt nye album "In Rainbows" på egne nettsider. Albumet kan lastes for en pris valgt av kunden. Det går også an å få den helt gratis.

Eksperimentet har vært svært vellykket, ifølge avisen The Times, som gjennom en undersøkelse har kommet fram til at kundene i snitt har betalt fire pund for å "In Rainbows". En annen rapport anslår at 1,2 millioner "kjøpere" lastet ned plata bare det første døgnet.

Hvis begge tallene er riktige, tjente Radiohead rundt 50 millioner kroner bare det første døgnet låtene var tilgjengelig for publikum.

Det gir nok visse deler av musikindustrien frysninger på ryggen at artister tar skjeen i egen hånd og tjener store penger på å omgå de gamle distribusjonskanalene. Både Prince og David Bowie har gjort lignende ting før, men Radiohead-modellen er det mest slående eksemplet så langt.

LES OGSÅ: Musikksalg på rett vei

Dette har fått enkelte skribenter til å gå av skaftet. Det snakkes om at mørketida for platebransjen nå kommer fortere enn julekvelden på kjerringa, og så videre.

For eksempel skriver Jan Omdahl i Dagbladet.no at "nettet har eliminert mye av behovet for fordyrende mellomledd som plateselskap, distribusjonsselskap og platebutikker" og "Den virkelige revolusjonen inntreffer først hvis også mindre, ukjente band våger seg på Radioheads forretningsmodell."

Lang revolusjon

Men hold an, et øyeblikk. I den grad Omdahls "analyse" holder stikk, har revolusjonen pågått i mange år allerede. Nettet har lenge vrimlet av uavhengige artister som konkurrerer hverandre døve i ropene om oppmerksomhet via uttallige mer eller mindre amatørmessige nettsteder, myspace-sider og nettverk. I minst 999 av 1000 tilfeller uteblir suksessen.

Radiohead har vokst seg store gjennom utgivelser og oppbygging på høyst tradisjonelle plateselskaper, til og med et av de virkelige store (EMI). Riktignok med kunstnerisk kompromissløshet og bra musikk, men ikke uten folk rundt seg som har tatt seg av salgsjobber og andre praktiske oppgaver.

Nå er de så store at de greier salgsjobben selv, og de får sikkert følge av likesinnede sjeler som er også glade i kunsterisk uavhengighet, for eksempel R.E.M.

Det som mangler er en artist av en viss størrelse og anseelse som har vokst fram uten hjelp fra plateselskaper, management, markedsførere og andre deler av bransjen som enkelte nett-idealister later til å tro utelukkende er unødvendige, fordyrende mellomledd.

Det har vært flere artister som har bygget seg opp gjennom nettsamfunn, som Lilly Allen og Artic Monkeys, og det er liten tvil om at markedsføringen gjennom de nye kanalene har fått betydning.

Men både Allen og Arctic Monkeys ble signert av plateselskaper før de begynte å selge (mye) plater.

Muligheter - ikke problemer

Eksperimentet til Radiohead viser at folk er villige til å betale for musikk på nett, så lenge innpakkingen, artisten og tilbudet er bra nok. 2007 kan fort bli året da musikkbransjen endelig åpner øynene for at nettet først og fremst betyr muligheter og ikke problemer.

Kopisperrene er allerede i ferd med å bli historiske. Og det er mye annet positivt på gang.

Men ikke ett skritt fram, uten et par tilbake innimellom. Denne uken kom Universal, en av de virkelige gigantene, ut med planer om å gi ut musikk på usb-pinner. Som om kidsa ville synes det er kult å samle på minnepinner?

Slike vanvittige dustete påfunn er neppe egnet til å minske forakten for bransjen som det har blitt så legitimt å hate de siste årene.

Det interessante framover er likevel kanskje ikke den evinnelige formatdiskusjonen. Langt viktigere for både artister og publikum er hvordan førstnevnte skal markedsføre seg og tjene penger, og hvordan sistnevnte skal skille klint og hvete.

Nettsamfunnene viser potensialet i nettets jungeltelegraf-funksjon, og det finnes allerede andre forretningsmodeller enn de tradisjonelle. Det som gjenstår er hvordan en artist skal oppnå større kommersiell suksess uten hjelp fra platebransjen. Kravet til markedføring blir nemlig ikke mindre når alle som har gitar kan legge ut musikk på nettet.

Så hvis plateselskapene blir erklært døde og maktesløse, hvem skal da ta regningen?

Les om:

Foto/video