Reklamefilmen som alle bør se

Reklamefilmen som alle bør se

FILM: «Tusen ganger god natt» anbefales på det sterkeste til alle med sans for god film. For interesserte i kamera-, foto- og film-teknologi har filmen en ekstra dimensjon.

Den norsk-internasjonale filmen om krigsfotografen Rebecca og hennes moralske kvaler høster nå gode anmeldelser og høye terningkast i kjølvannet av premieren, og filmen har for lengst fått sin første festivalpris.

La meg allerede her be regissør Erik Poppe om unnskyldning for at jeg i tittelen kalte hans nyeste verk for en «reklamefilm».

Selv om Canons profesjonelle pressekameraer får mye oppmerksomhet i filmen, kan man ikke snakke om noen tradisjonell produktplassering. Jeg sitter riktignok ikke på noe statistikk over kamerafordelingen blant krigsfotografer, men jeg er overbevist om at Canon EOS 1D X- og EOS 5D Mark III-kameraene vi ser i filmen, er representative for utstyret som et betydelig antall krigs- og pressefotografer bærer på i Afghanistan, Irak, Syria, Egypt, Kenya, Pakistan og andre krigs- og terrorsoner rundt omkring i verden.

Det er sikkert mange Nikon-kameraer der også, og her i PC World har vi tidligere skrevet om den kjente norske krigsfotografen Morten Hvaal , som i mange år har trålet verdens urolige hjørner med Olympus-kameraer.

Bare for å ha nevnt et par konkurrerende merkenavn.

Men når man lager en film som «Tusen ganger god natt», har man ingen forpliktelse til å vise et statistisk representativt bilde av kamerafordelingen blant krigsfotografer. Hovedpoenget for regissør Erik Poppe var, som han selv har uttrykt det, å «skape et 100 prosent troverdig og realistisk bilde av denne type fotografer i dag».

Og det har han i høyeste grad gjort. Sikkert også fordi han har brakt så mye av sin egen erfaring og sine egne opplevelser inn i filmen – opplevelser der Canon-merkenavnet dukket opp hver gang han stakk hånden ned i fotobagen. Da han jobbet som krigsfotograf i VG på 1980-tallet, var det Canon-kameraer som var arbeidsredskapet og som han selv har sagt at han hadde et personlig forhold til:

- Da jeg jobbet som fotograf i 1980, var jeg en lykkelig Canon-bruker, og det at mange av de beste fotografene i felten fortsatt bruker Canon, gjorde mitt valg enkelt.

Juliette Binoche i rollen som Rebecca er naturligvis et enda viktigere element i krigsfoto-realismen enn kameraene hun bærer på. Hun opptrer med et utrolig sterkt personlig engasjement. Erik Poppe fortalte meg i sommer at han bokstavelig talt måtte bøye seg i støvet – som det var mye av under opptakene i Marokko, Kenya, Sudan og Afghanistan – over intensiteten i Juliette Binoches bestrebelser på ikke å bare å fremstå som en profesjonell krigsfotograf, men faktisk å være en.

Bare så det er sagt: Juliette Binoche i rollefiguren Rebecca later ikke som om hun fotograferer. Folk på filmsettet ble imponert over mange av bildene hun faktisk tok under filmopptakene, selv om det var hennes inspirator og mentor under opptakene, den kjente fotojournalisten Zoriah Miller , som tok alle stillbildene som er publisert i forbindelse med filmen.

Filmet på Canon-utstyr

Det er imidlertid et annet Canon-produkt enn speilreflekskameraene vi ser i filmen, som faktisk får enda mer reklame i «Tusen ganger god natt». Det er bare det at dette er noe som den jevne kinogjenger ikke får med seg. I de vanlige filmanmeldelsene står det aldri noe om hva slags filmkameraer som er brukt til opptakene.

Her i PC World ser vi imidlertid gjerne på dette også. Mye av filmen er filmet med Arri Alexa, et forholdsvis stort og tungt digtalt kamera fra firmaet som står bak et av filmhistoriens mest kjente merkenavn: Arriflex. Med røtter helt tilbake til tiden rundt første verdenskrig.

Men skaperne av «Tusen ganger god natt» trengte også et lettere videokamera til en del av opptakene. Og det var nok her Canon Norge gjorde seg særlig fortjent til en plass i sluttekstene.

John Christian Rosenlund, filmens fotograf, fortalte før filmen ble vist til en håndfull teknologijournalister denne uka, at Canon Norge greide å skaffe ham det første eksemplaret av Canons nye profesjonelle videokamera, EOS C300, som kom til Norge. Akkurat tidsnok til at han kunne lese bruksanvisningen på flyet på vei til Kabul og skyte de første miljøopptakene i Kabuls gater like etter ankomsten.

I utgangspunktet hadde produsentene – og forsikringsselskapet – nektet Erik Poppe og hans medarbeidere å dra til Afghanistan for å filme der. Altfor risikabelt. Regissøren og hans fotograf lurte seg nærmest til Afghanistan og Kenya alene for å gjøre noen stemningsopptak i de riktige miljøene før de egentlige opptakene begynte i blant annet flyktningeleir-replikaen som ble bygd i Marokko.

- Jeg trengte et lite kamera som ikke tiltrakk seg for mye oppmerksomhet, forklarer John Christian Rosenlund. - Kameraet, som jeg brukte med mine standard Canon EF-speilrefleks-objektiver, var enkelt å bruke.

For at fotografen skulle kunne gå rundt anonymt med et såpass dyrt kamera i Kabuls gater, ble kameraet tapet og forkledd etter beste evne. Filmfotografen vakte allikevel nok oppmerksomhet til at han ble stoppet ved en militær kontrollpost og beskyldt for å ha filmet der soldatene sa det var forbudt. Fotografen viste velvillig hvordan han slettet opptakene fra minnekortet. Det han behendig unnlot å nevne, var at EOS 300C-kameraet har doble minnekortplasser. Slik ble opptakene berget for bruk i filmen.

Canon EOS C300 ble også brukt til å gjøre håndholdte opptak i avgrensede områder, blant annet inne i en liten bil.

Se etter disse scenene når du ser filmen. Du vil neppe se noen forskjell på kvaliteten mellom disse og resten av filmen, tatt opp med det nevnte Arri-kameraet.

Canon EOS C300 ble tilgjengelig på markedet tidlig i 2012. Kameraet kan bruke både Canon EF-optikk og Arri-optikk, og det er utstyrt med en såkalt Super-35 CMOS-sensor for HD—videoopptak. Startprisen for kamerahuset ligger på rundt 120 000 kroner, som anses som rimelig i filmbransjen. Canon har senere lansert en mer avansert modell, C500, som kan ta opp video i 4K-oppløsning.

Les også: For filmfotografer som jobber alene

Troverdig film

«Tusen ganger god natt» er en flott film, troverdig, engasjerende, med dyktige skuespillere, en åpenbart grundig gjennomtenkt og modnet regi, og matchende klipping. Filmopplevelsen er sikkert best når man lar være å tenke på teknologien som filmen er bygd på.

Men er man film- og fotointeressert, har filmen altså en ekstra dimensjon som det kan være verdt å få med seg. For eksempel den kreative bruken av dybdeskarphet som gir god, gammeldags filmopplevelse takket være den nye generasjonen digitale videokameraer med store bildebrikker i kombinasjon med optikk som byr på herlig bokeh, ordet som beskriver vakre, uskarpe bakgrunner som gjerne forutsetter spesielt god optikk.

Hvor mye av æren Canon skal ha og hvor mye som tilfaller dem som har anvendt teknologien, vet vi ikke. Men vi fastslår i hvert fall at mens opptaksteknologien matcher «Tusen ganger god natt» på en overbevisende, om enn nesten usynlig måte, passer den teknologien vi ser, også godt til filmen og dens budskap.

Se traileren her:

Les om:

Foto/video