Slik virker 3D

Selv om det er først nå vi har begynt å se storfilmer i 3d på bred front, har teknologien eksistert lenge. Flere husker kanskje blant annet noen av de norske Fantomet-bladene på 1980-tallet, hvor det fulgte med enkle briller slik at deler av bladet som var trykket på en spesiell måte kunne leses i 3d. Teknikken strekker seg tilbake helt til begynnelsen av 1900-tallet, men det er ikke før i senere år vi har fått bra kvalitet – og det var egentlig først med filmen Avatar som kom i 2009 at 3d ble et fenomen og noe som ble å regne med på vanlige kinoer. Men hvordan virker de ulike teknologiene, og hvordan har de utviklet seg? La oss forklare, og vi begynner med de klassiske fargede brillene.

Anaglyfiske filter

Den teknikken vi så i Fantomet, og i mange av filmene på den tiden, var anaglyfiske filtre. Teknikken innebærer at to bilder legges oppå hverandre men i ulike fargetoner. Ved å bruke briller med ulike farger til hvert øye filtreres den respektive fargetonen ut, og en 3d-effekt oppstår ved at hjernen dermed lures til å tro at øyet ser dybde. Ulempen er at fargene ikke kommer til sin fulle rett, og de tidligste brillene viste overhodet ikke farger i det hele tatt. Fordelen er naturligvis at brillene ikke koster nesten noen ting og er enkle å erstatte hvis de går i stykker.

Denne teknikken var dominerende fram til tidlig på 2000-tallet, da Colorcode 3d ble patentert. Denne teknikken minner om anaglyfiske filtre, men er utviklet for å gi meget god fargegjengivelse. Dessuten ser bildet adskillig bedre ut for dem som ser på uten 3d-briller.

Polarisering

Med polariserende filtre la Avatar lista for hvordan 3d skulle oppleves på kino. Polarisering innebærer at hvert glass i brillene slipper igjennom lys i forskjellige vinkler. For eksempel kan det slippes igjennom horisontalt vinklet lys til høyre øye mens det slippes inn vertikalt vinklet lys til venstre øye. Kinoen må da enten ha to projektorer som sender ut lys med den respektive polariseringen, eller en projektor som med ett filter veksler polariseringen bilde for bilde. 3d på denne måten gir generelt en bedre opplevelse og fremfor alt bedre fargegjengivelse enn med briller med fargede glass, men ulempen er at du må holde hodet rett fordi den ene linsen blir mørk og begynner å lekke det andre bildet om du bøyer på hodet.

LES OGSÅ:

Dette har man forsøkt å løse med sirkulær polarisering, som isteden bygger på at lyset filtreres nettopp sirkulært. 3d-effekten blir da ikke like følsom om du skulle tippe litt med hodet.

Bedre i hjemmet

I de tv-apparatene som støtter 3d og som selges til forbrukermarkedet, er det imidlertid ingen av de ovennevnte teknikkene som brukes. Isteden brukes en teknikk som går ut på at brillenes linser skrus av og på synkronisert med tv-en, såkalt aktive briller. Når tv-en din viser et bilde for høyre øye slukkes den venstre linsen, og i neste bilde vises bildet for venstre øye og den høyre linsen slukkes. Dette må skje svært raskt for at du ikke skal merke noe til det og få hodepine eller bli generelt irritert.

Tv-apparater må minst ha en oppdateringsfrekvens på 120 hertz (antall bilder per sekund) for å gi en grei tredimensjonal opplevelse. Brillene fordeler da halvparten av bildene til hvert øye, hvilket gir en synlig bildefrekvens på 60 hertz. I tillegg må brillene ha strømkilde (vanligvis et lite batteri) for at lcd-krystallene i brillene skal kunne tennes og slukkes. I tillegg kreves det at tv-en og blu-ray-spilleren din støtter den 3d-kompatible standarden HDMI 1.4 som ble lansert i 2009.

Når det gjelder 3d-tv er det i dag et problem at brillene ennå ikke følger noen enhetlig standard. Det betyr at du ikke kan ta dine Samsung-briller med til din kompis med Panasonic-tv og se på 3d. Det jobbes med å få på plass en slik standard, noe som er bra av to grunner: for det første kan vi bruke våre egne 3d-briller uansett hvilken 3d-tv vi skal se på, og for det andre vil 3d-brillene bli mye billigere når tredjepartsprodusenter slipper inn på markedet.

Gjerne uten briller

Drømmen er så klart å slippe briller i det hele tatt. Teknologien for å oppnå dette er ikke helt klar for markedet ennå, de eksemplene vi har sett er ganske elendige sammenlignet med eksisterende forbrukerteknologi. Den vanligste ”brillefrie” teknikken er lentikulær teknologi, som innebærer at skjermen inneholder små spor som slipper igjennom ulike bilder avhengig av hvor du befinner deg. Du kjenner sikkert igjen teknikken fra barndommen, hvor du hadde et bilde med en riflet plastikkskjerm som endret bildet avhengig av betraktningsvinkel, for eksempel for å skape en illusjon av bevegelse.

Problemet med den lentikulære teknikken er at den er svært følsom for at du er i nøyaktig riktig posisjon. Det fungerer med andre ord dårlig dersom flere skal se på samtidig, og du kan ikke legge deg ned og fortsette å se på filmen i sofaen.

LES OGSÅ:

Trolig vil passive, polariserende briller fortsatt være den rådende standard på kinoer i nærmeste fremtid, ettersom de ikke krever like mye teknologi som med aktive briller. I hjemmet vil sannsynligvis aktive briller fortsette å regjere, fordi de generelt gir bedre bilde.

Av Simon Arons hos IDG.se, oversatt og tilrettelagt av Aksel Edgar-Lund.