TEST: Canon XA25: Videokamera for proffene

TEST: Canon XA25: Videokamera for proffene

Tre videokameraer bygd over samme lest. Vi har prøvd toppmodellen, Canon XA25.

Canon er kjent for å ha god teft for å definere kundene sine i klart segmenterte målgrupper og tilpasse produktene til disse.

I årets videokamera-produktspekter finner vi tre modeller som i stor grad deler de samme spesifikasjonene, men som har klart forskjellige målgrupper:

  • Canon Legria HF G30: For videoentusiaster og filmstudenter, samt kanskje ekstrakamera for profesjonelle som trenger et diskret videokamera. Pris: rundt 11.000-12.000 kroner.
  • Canon XA20: For profesjonelle videofolk, nyhets- og eventfotografer. Pris: rundt 18.000 kroner.
  • Canon XA25: Samme som XA20 samt for blant annet tv- og web-tv-redaksjoner som vil bygge opp et mini-tv-studio. Pris: rundt 22.000 kroner.

Ikke ta målgruppedefinisjonene helt bokstavelig – det er flytende overganger. Kameraene er bygd rundt samme bildebrikke på 2,91 megapiksler, har samme avanserte fem-aksers optisk/digitale bildestabilisator og et lyssterkt objektiv med kraftig 20x zoom tilsvarende hele 26,8-576 mm, og det er lagt stor vekt på muligheter for å overstyre automatikken.

Mye annet er også likt, men det er likevel klare forskjeller. G30 – flaggskipet blant Canons forbrukermodeller – mangler muligheten for infrarød nattfilming, som de andre har. Det mangler også bærehåndtaket som man kan skru fast på de to XA-modellene.

Bærehåndtaket gir mer profesjonelt preg. Dessuten har det separat start/stopp-knapp og zoomknapp samt to XLR-mikrofonkontakter for profesjonell lydkvalitet (se rammesak), og hendler for manuell justering av lydopptakene.

Test: Canon XA25

Vi har prøvd toppmodellen, Canon XA25, et imponerende videokamera, men åpenbart også med enkelte funksjoner som skyter over mål for mange av PC Worlds lesere, der det trolig er flere videoentusiaster enn profesjonelle videofolk.

Den viktigste forskjellen i så måte – og også hovedforskjellen mellom XA25 og XA20 – er den store, blanke BNC-kontakten under et deksel fremme på kamerahuset. Herfra kan man overføre HD-SDI-signaler. Forkortelsen står for High-Definition Serial Digital Interface og har å gjøre med overføring av ukomprimert og ukryptert video av full kringkastingskvalitet via koakskabel, brukt i tv-studioer, i direkteoverføring av arrangementer til storskjerm og lignende. Altså en type virksomhet som selv ikke den ivrigste videoentusiast kommer borti.

Vi har ikke hatt utstyr tilgjengelig for å prøve denne funksjonen, vi bare konstaterer at den er der og at den er ettertraktet i profesjonelle tv- og video-miljøer.

Mye av det vi ellers har erfart med XA25, er også relevant for XA20 og G30.

To formater samtidig

Alle de tre kameraene kan ta opp to videoformater – samtidig. AVCHD skal i teorien gi best videokvalitet, mens MPEG4 skal være mest hensiktsmessig for redigering. I praksis avhenger vel det siste av hva slags programvare man jobber med. Jeg har for det meste latt Final Cut Pro X tatt seg av innhentingen av videoopptakene, og det har gått som en lek med begge formater.

Kameraene har to sd-kortplasser. Du kan ta opp AVCDH på det ene kortet, samtidig som det lagres MPEG4-filer av det samme opptaket på det andre sd-kortet. Ved dobbeltopptak blir imidlertid MPEG4-opptaket satt ned til en bitfrekvens på bare tre eller fire Mbps, mens du gjerne kan kjøre 17 eller 24 Mbps på AVCHD-opptaket.

Tanken er at man ute i felten kan overføre nyhetsopptak trådløst i moderat filstørrelse til hjemmeredaksjonen, men likevel ha opptak i full hd til oppfølging senere.

Kameraene har wlan-støtte for å kommunisere med smarttelefon, sende til tilgangspunkt eller direkte til ftp-server. Fra smarttelefon kan man også fjernstyre kameraene.

Man kan også la opptakene fortsette på kort 2 når kort 1 er fullt, eller lagre video på det ene kortet og stillbilder på det andre. Stillbildene har 1920 x 1080-oppløsning.

À la Hollywood

Under filming kan man sette kameraet i full automodus («grønn»), i blenderprioritert eller lukkerprioritert halvautomatisk modus, eller i full manuell modus. Det finnes også et antall ferdige programoppsett for portrett, sport, nattfotografering og lignende, som på amatørkameraer.

Endelig har man Cinema-modus. Dette er en måte å få videoopptak til å se ut som om de er skutt Hollywood-style med dyrt filmbasert kamera. Bilderutefrekvensen settes til 24 bilder i sekundet, som er standarden for kinofilm. Man kan velge blant ni kinoeffekt-filtre.

Effekten passer ikke til alle slags opptak. I dag er det kanskje vel så interessant å gi videoen et preg av høykvalitets tv-dokumentar, slik vi ser dem på våre hd-tv-er.

Noen mener dette er en effekt man heller bør legge inn under redigeringen i ettertid enn å gjør det på originalopptakene.

Øvrige stikkord om XA25 og lillebrødrene: Vidvinkel-brennvidden endres fra 26,8 til 28,8 når maks bildestabilisatoreffekt er på, men det vises i søkerbildet og skaper ingen problemer. Kameraet kan betjenes via kapasitiv berøringsfølsom 3,5-tommers lcd-skjerm, eller betjeningsknapper, hvorav fem er programmerbare. Maks 28 Mbps i maks AVCHD-kvalitet, 35 Mbps i maks MPEG4-kvalitet, krever raskt minnekort. 2x fort film og 0,5x sakte film mulig i MPEG4. Manuell fokushjelp med forstørrelse eller peaking (fargekonturer i motivet). Zebra-mønster for å vise overeksponerte felt. Elektronisk søker: 1,56 megapiksler. 3,5 mm mikrofon- og hodetelefonkontakt (i tillegg til XLR på XA20 og XA25). Mini-usb- og mini-HDMI-utganger. G30 veier cirka 900 gram, AX20 ca. 1155 gram komplett, AX25 ca. 1160 gram.

Konklusjon

Med forbehold om at vi ikke har testet Canon Legria HF G30, vil vi på bakgrunn av de likheter det kameraet har med XA20 og XA25 anta at det vil være et ypperlig entusiast-videokamera. Har man råd til å gå opp til XA20, får man med utvidet brukervennlighet, særlig for håndholdte opptak, og proff-lyd. XA25 gir alt dette pluss overføringsmuligheter som man må jobbe profesjonelt for å ha nytte av.

Siden proff-funksjonene i det testede XA25 i noen grad faller utenfor redaksjonens fagområde, har vi valgt å avstå fra terning-karakter, men vi nøler ikke med å anbefale XA25 – og de andre med de forbehold vi har nevnt.

XLR-kontakter

Her i PC World har vi befattet oss lite med XLR-mikrofoner og XLR-kontakter. I en tid da de fleste kontakter og porter på elektronisk utstyr miniatyriseres mer og mer, ser kontaktene på XLR-mikrofoner ut som en overdimensjonert levning fra fortiden. Like fullt lever teknologien i beste velgående i miljøer hvor man arbeider profesjonelt med lyd, lys og video.

Kontakt-typen ble oppfunnet av amerikaneren James H. Cannon (1890-1950). Den har altså røtter tilbake til første halvdel av forrige århundre, og gikk i mange år under navnet Cannon X-pluggen. L-en kom til da kontaktene ble utstyrt med en låseanordning (L fra lock eller latch). R-en dukket opp etter at en versjon av kontakttypen ble utstyrt med gummiisolasjon (R fra rubber). Selv kontakter og plugger i dag som mangler dette elementet, kalles XLR.

Det har vært et utall varianter og mange forsøk på å standardisere XLR-løsningene. XLR er nå definert som en generisk betegnelse som det ikke er knyttet noen proprietære restriksjoner til.

De fleste XLR-kontaktene er trepinns, men det finnes varianter med opptil sju pinner.

Bærehåndtaket på Canon XA25 og XA20 har to tre-pinnskontakter basert på XLR3-definisjonen for balansert lydsignal, som enkelt fortalt går ut på at en kombinasjon av skjerming og kabelvridning skal stenge ute forstyrrende signalstøy.

Les om:

Foto/video