TEST: Nikon Df – Retro så det holder

Nikon Df viser hvor vanskelig det er å designe et nytt kamera i gammel stil.

Publisert Sist oppdatert

Nikon Df hører hjemme blant de beste digitale speilreflekskameraene på markedet, både når det gjelder kameraets tekniske spesifikasjoner, byggkvalitet og bildekvaliteten som kameraer byr på.

Dermed skulle det vel være seks stjerner og Best-i-test-karakter uten forbehold?

Hadde det bare vært så enkelt. Og det var faktisk det jeg trodde da kameraet ble lansert i november i fjor.

Men virkeligheten er litt mer komplisert.

Kjærlighet ved første blikk, men hva med andre??

Kjærlighet ved første blikk er bare delvis beskrivende for mine første møter med Nikon Df.

Da jeg så de første bildene av kameraet, var det uten tvil nettopp dét – kjærlighet ved første blikk.

Dette har sikkert sammenheng med denne skribentens alder. Mitt første møte med Nikons speilreflekskameraer fant sted for over 40 år siden. Vi som var ferievikarer i lokalavisen, ble utstyrt med det man kalte en «to-øyd» speilrefleks ved navn Rolleiflex. Et forhistorisk monster sett med dagens øyne, men med fantastisk bildekvalitet fra negativer på hele 6 x 6 cm.

I sportsredaksjonen var de derimot blitt satt opp med noen få «enøyde» 35-mm speilreflekskameraer ved navn Nikon F2. Vi som passet på å holde oss inne med «gutta på sporten», kunne av og til få låne en Nikon med diverse optikk. Bare til jobb, naturligvis, men nok til at noen av oss ble hekta.

Til privat bruk ble det etter hvert rimeligere Nikon-modeller — i mitt tilfelle forbrukermodellen Nikkormat. Og senere, i den ikke helt stuerene rollen som fotojournalist – ikke helt profesjonell pressefotograf, men utstyrt med både notatblokk og kamera, til proff-fotografenes irritasjon og redaktørens forventning om god tekst og gode bilder til lav pris – utrustet med en Nikon FM. Dette er et kamera med herlig stor søker og røde lysdioder som viser om kameraets manuelle innstillinger er stilt inn riktig.

Min Nikon FM anno 1980 fulgte meg trofast gjennom flere jobber til den ble pensjonert ved årtusenskiftet. I noen frustrerende år sto valget mellom å bruke den gamle Nikon-en – med film – eller et digitalt kompaktkamera med lav oppløsning etter dagens normer. De første digitale speilrefleks-kameraene var for dyre for oss som ikke holdt til i Akersgata.

FORBILDET: Artikkelforfatterens Nikon FM, kjøpt i 1980. Et av forbildene for Nikon Df? (Foto: Toralv Østvang)

Høsten 2003 kom imidlertid Canon med det første digitale speilrefleks-kameraet til under 10.000 kroner, Canon EOS 300D, etterfulgt av Nikon D70 våren 2004. Jeg hadde gleden av å være med på den europeiske lanseringen av begge.

Siden den gang har jeg kost meg med utallige digitale speilreflekskameraer – de fleste riktignok bare på korte testutlån – og jeg ønsker meg ikke tilbake til «den analoge epoken», slik noen av mine jevnaldrende kolleger gjør. Det har sikkert sammenheng med at jeg heller ikke er hekta på vinyl.

Men så dukker det altså opp stadig flere digitalkameraer med retro-utseende.

De som i sin tid fotograferte med Leica eller billigere kameraer basert på noenlunde den samme formfaktoren, har fått sine retro-opplevelser i form av kameraer som Fujifilm FinePix X100, Olympus PEN-E-P1 og etterfølgerne, og flere andre.

Og så, senhøstes 2013, kom de første lure-bildene av Nikon Df. Offisielt slåss Nikon kontinuerlig mot lekkasjer. Før lanseringen av Nikon Df brukte imidlertid selskapet planlagte lekkasjer for å skape blest om det nye kameraet.

Resultatet ble at Nikon Df fikk en oppmerksomhet uten sidestykke. Og hos en del av oss ble forventningene spent til bristepunktet.

Bra, men altfor stor

Etter testingen har jeg fortsatt en masse positivt å si om kameraet, bevares. På sine premisser er det et av de beste digitale speilrefleksene på markedet.

Men da testperioden gikk mot slutten, måtte jeg litt skuffet vedgå at forventningene ikke var helt innfridd.

Det største ankepunktet er at kameraet er altfor stort.

Min 1980-modell Nikon FM veier 735 gram med det kompakte objektivet Nikkor Series E 50 mm f/1,8. Inkludert lysmålerbatteri og isatt film. Altså skuddklart. Nikon Df med det medfølgende 50 mm f/1,8-objektivet veier godt over 1 kg. Og nykommeren er over to centimeter høyere enn sin 33 år eldre forgjenger. Noen vil kanskje hevde at Nikon FM er feil kamera å sammenligne med, men det var nå det som falt naturlig for meg.

Det Nikon Df deler med sine forgjengere fra en mannsalder siden, er imidlertid et beskjedent håndgrep sammenlignet med mange av dagens speilreflekser – FM-modellen fra 1980 hadde faktisk ikke håndgrep i det hele tatt.

Med et lett objektiv som det medfølgende 50 mm-standardobjektivet er det lille håndgrepet på Nikon Df mer enn bra nok. Men setter man på et tungt teleobjektiv, endrer balansen seg, og da kan det hende at man savner et stort håndgrep som man finner på kameraer som for eksempel Nikon D610 eller D800, for ikke å snakke om proffkameraet Nikon D4.

Sammenligningen med sistnevnte er faktisk ikke ueffen, for det er en del av den samme innmaten i Nikon Df som i Nikon D4, proffkameraet til 47.000 kroner. De som har hatt anledning til å sammenligne direkte, sier at det er like god bildekvalitet hos Nikon Df som hos D4.

Betjeningsnostalgi

Nikon Df dreier seg mer enn noe annet om betjening. Om å kunne vri på hjul og ratt, fortrinnsvis plassert på toppen av kamerahuset, i stedet for å bruke funksjonsknapper og menyvalg til å stille inn kameraet.

Nikon Df byr på alt hjertet måtte begjære i så måte. Du finner ett ratt for å stille inn lukkertid – mellom 1/4000 sekund og fire sekunder – et annet ratt for lysfølsomhet – fra ISO 100 til ISO 12.800 og ukalibrerte innstillinger ned til ISO 50 og oppover helt til ISO 204.800. Du finner også et ratt for PASM-innstillinger – programautomatikk (P), blenderforvalg (A), lukkertidsforvalg (S) og manuell (M).

Flere av hjulene har låseknapp, så faren for ufrivillig feilsetting er liten. Noen synes det er noe herk, proffene jubler.

Bruker du optikk med blenderring, får du den optimale nostalgiopplevelsen. Problemet er bare at de fleste moderne objektiver mangler blenderring. Da må du i stedet justere blenderen med ett av kommandorattene, som på forsiden er vertikalt plassert, på baksiden horisontalt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i stedet kom til å slå av kameraet med av/på-ringbryteren, som jeg aldri ble venn med.

Og da nærmer vi oss et kjerne(strids)punkt i debatten om retro-kameraer. Vi tror vi drømmer om å kunne betjene kameraer slik vi betjente speilreflekskameraer i gamle dager, men gjør vi egentlig det?

For meg ble møtet med mitt «drømmekamera» i stedet en erkjennelse av at kameraprodusentene faktisk har lært seg mye om ergonomi de siste 30 årene. Kanskje mye mer enn vi har vært klar over.

Etter å ha brukt Nikon Df noen uker, var det nesten så jeg lengtet tilbake til flere av fullformat-alternativene som jeg har prøvd i senere tid, fremfor alt Nikon D600/610 og Canon EOS 600D. Dette er kameraer som etter forholdene er lette og kompakte og som byr på fremragende ergonomi.

Man kan betjene Nikon Df omtrent som et moderne systemkamera, om man vil. På baksiden finner man de samme knappene og det samme menysystemet som i andre highend Nikon-kameraer. Men da har man jo betalt uforholdsmessig mye for betjeningsmuligheter som man ikke bruker.

Nytt liv i gammel optikk

Noe av det beste med Nikon Df for oss som har levd en stund, er at kameraet bringer nytt liv til gammel optikk. En ting var nostalgiopplevelsen ved å hekte på 1980-talls Nikon-objektiver med manuell fokus. Med blenderforvalg blir de halvautomatiske på eksponering, selv om du må fokusere manuelt.

Bortgjemt blant gamle objektiver fant jeg imidlertid et Tamron 28-200 mm zoomobjektiv med Nikon-fatning, kjøpt under en stop-over i New York på 1990-tallet. Det var opprinnelig kjøpt for å brukes på gode, gamle manuelle Nikon FM, så autofokusen var overflødig den gang objektivet ble kjøpt – jeg var vel knapt nok klar over at det hadde autofokus i det hele tatt.

Jeg har prøvd objektivet på moderne digitale Nikon-speilreflekser før, uten å få autofokusen til å fungere ordentlig – den hogger frem og tilbake i et uendelig fokussøk. Men da jeg satte det på Nikon Df, virket det som om Tamron-objektivet endelig var kommet hjem. Autofokusen fungerte perfekt sammen med Nikon Df. En merkelig opplevelse. I 15-16 år har jeg eid et objektiv som først nå har fått vise sitt potensial. Bare så synd at kameraet som gjorde dét mulig, for lengst er returnert til Nikon.

For folk med mye gammel Nikon-optikk, original eller ikke, kan det å få ta i bruk disse objektivene igjen være grunn god nok til å kjøpe Nikon Df.

Nikon Df Pris: Ca. kr 25.000 m/50 mm F1.8 retro sølv inkl. mva. Internett: www.nikon.no

Tekniske data: 16 megapikslers CMOS-brikke 36 x 23,9 mm. Autofokus med både fasedetekterende og kontrastdetekterende fokusering. 39 fokuspunkter. 3,2-tommers lcd-skjerm på 921.000 punkter. 0,7x optisk speilreflekssøker. Lukkertider: 1/4000 s. - 30 s. (kun til 4 s. med lukkertidshjulet). Serieopptak inntil 6 bps. USB 2.0-kontakt. PC-synkkontakt for ekstern blits. Mini-HDMI-kontakt. Batterilevetid CIPA-standard: Ca. 1400 bilder. Nettovekt bare kamerahus: 710 g. Bruttovekt m/batteri, 50 mm objektiv, sd-kort, solblender og objektivdeksel: 1024 g. Dimensjoner: 144 x 67 x 110 mm.