TEST: Olympus E-450 - En stor liten speilrefleks

TEST: Olympus E-450 - En stor liten speilrefleks

Olympus E-450 er verdens minste speilreflekskamera. Men det er eslet til store oppgaver.

Olympus E-420 kom i salg i mai, og vi har hatt kameraet på langtidstest gjennom sommeren. Det er nettopp i forbindelse med ferie- og fritidsaktiviteter at denne superlette speilrefleksen viser sin styrke. Eller – etter noens mening – sin svakhet.

For det er få diskusjonstemaer om kameraer som vekker større engasjement enn spørsmålet om størrelse og vekt. Noen fastholder at kameraet bør være så tungt som mulig, for da greier man å holde det stødig nok til å ta gode bilder i dårlig lys. Ikke minst mange pressefotografer hører hjemme i den leiren.

Personlig er jeg blant dem som har stor sans for små og nette kameraer. Men likevel bør det helst være speilrefleks. I så måte er Olympus E-450 blant favorittene, i hvert fall så lenge vi snakker om størrelse og vekt. Men hvor mye må man ofre av bildekvalitet, funksjoner og betjeningskomfort for å nyte fordelene av at kameraet er så lite og lett som mulig? Dét ble et hovedpoeng under denne testingen.

Min gamle Nikon FM fra 1980 hadde i likhet med de fleste kameraene i sin klasse ikke noe håndgrep, slik dagens digitale speilreflekskameraer har. Jeg kan ikke huske at jeg savnet det. Men da jeg forleden kveld plukket frem 1980-tallskameraet og sammenlignet med Olympus E-450 anno 2009, kjente jeg at selv bare den lille antydningen til bæregrep på E-450 gjorde kameraet til en sterk ergonomisk forbedring. Derfor synes jeg kritikerne som etterlyser mye større bæregrep, overdriver. Dette er godt nok.

Mange konkurrenter

Olympus E-450 lever en stressende tilværelse, for kameraet konkurrerer i flere retninger. Det konkurrerer mot alle kompakte speilrefleksmodeller på markedet, og det er jo en god del av dem. I tillegg konkurrerer det mot sin egen nye og nære slektning, Olympus Pen E-P1, det første Micro FourThirds-kameraet fra Olympus, et systemkamera med utskiftbar optikk, men uten speilrefleksfunksjonalitet. Vi kan sikkert også ta med de mest avanserte tradisjonelle kompaktkameraene blant konkurrentene, som for eksempel den nye Canon PowerShot G11 – Canon kaller det for proffenes kompakte alternativ.

Egentlig er det forholdsvis små forskjeller på E-450, som ble kunngjort i mars i år, og E-420, som kom året før. E-450 skal selges parallelt med E-420, men søker man hos nettbutikkene nå, er det mange flere som fortsatt tilbyr E-420 enn E-450.

Forskjellene mellom de to er få og små. E-450 har fått tre kunstfiltre: «Pop art», «Soft focus» og «Pin hole». Den første gir surrealistisk sterke farger, den andre gjør hele bildet mykt og den tredje lager mørke hjørner. To av filtrene krever noen sekunders prosesseringstid etter at bildet er tatt. Slike effekter i kameraene er det sikkert delte meninger om – jeg foretrekker å vente til jeg kommer til pc-en før jeg begynner å «ødelegge» bildene, for da kan jeg også velge å la være. Manipulerer du bildet under opptaket, er toget gått.

Den andre endringen er at E-450 har fått en nyere generasjon bildeprosessor som Olympus kaller TruePic III+. Videre er LiveView-opptak forbedret, blant annet med raskere fokus, som faktisk fungerer rimelig godt selv i dårlig lys.

Nær slektning

Vi testet E-420 i PC World nr. 8 sammen med andre aktuelle speilreflekskameraer for sommeren. Det er nok i stor grad de samme pluss- og minus-faktorene som gjelder for E-450. Bare med den forskjell at vi har fått prøvd E-450 over såpass mye lengre tid og til mer allsidig bruk – og dermed virkelig lært å sette pris på den beskjedne størrelsen og den lave vekten.

Selv om søkeren er litt trang, er den lys og fin å se i. Det eneste problemet med den er hvis man skal fokusere manuelt. Det fungerer faktisk bedre via LiveView-systemet og lcd.

Kameraet er forholdsvis sårbart for bildestøy under høye ISO-verdier. Du skal ikke særlig høyt, engang. Bildene begynner så smått å bli kornete – avhengig av motivet – allerede på ISO 200, og bildestøyen er litt tydeligere enn vi skulle ønske på ISO 400. På de to øverste ISO-verdiene er den ganske fremtredende. Heldigvis kan du aktivere en justerbar bildestøydempning som gjør underverker i hvert fall opp til ISO 400, men en del konkurrenter greier seg noe bedre enn Olympus E-450 på dette feltet.

Effektiv betjening

Kameraet er ganske effektivt å betjene selv om det er myntet på forbrukermarkedet. Det pleier å tilsi at man ofte må inn i tidkrevende menybetjening, men på E-450 er det brukbart med knapper til å gjøre raske endringer i innstillingene.

I tilegg presenterer lcd-skjermen på baksiden ikke bare det vanlige menysystemet, men fungerer også som noe Olympus kaller «super-kontrollpanel». Ved hjelp av retningstastene til høyre for lcd-skjermen har man her tilgang til en hel masse innstillinger som kan endres raskt.

Retningsknappen merket FN kan programmeres til en rekke formål, blant annet tradisjonell dybdeskarphetskontroll, noe jeg setter stor pris på av gammel vane.

Det følger med et fyldig instruksjonshefte på over 140 sider – på norsk. Norsk er ikke blant språkvalgene i kameramenyen, men ekstra språk kan lastes ned og installeres av brukeren.

Tross den kompakte utformingen er kameraet utstyrt med to minnekortplasser, den ene for stort CompactFlash-kort. En designmessig selvmotsigelse, men med tanke på raske CF-kort er det en fin valgmulighet. Du kan ikke lagre bilder på begge kortene parallelt, men du kan kopiere fra det ene til det andre – nyttig nødløsning da jeg ikke fant kameraets spesial-usb-kabel og bare hadde kortleser for CF-kort, ikke xD-kort. Løsningen gir også mulighet til å ta sikkerhetskopi av bildene ute i felten.

Kameraet er bygd i glassfiber-forsterket plast og kjennes mer solid ut enn størrelsen skulle tilsi.

I menyen finner man en «anti-sjokk-innstilling». Det er nok ingen avansert beskyttelse mot ødelagte komponenter hvis man mister kameraet, men bare en løsning for å låse speilet i åpen stilling.

Autofokus-punktet kan brukeren selv plassere i søkerbildet, men det er bare tre punktplasseringer å velge blant.

Olympus har bildestabilisator i de fleste kamerahusene sine og har derfor ikke utstyrt objektivene med stabilisator. Da er det et savn at E-450 er unntaket som mangler bildestabilisator. Det eneste alternativet er noen få, dyre FourThirds-objektiver fra Leica, som er uaktuelle for de fleste.

Jeg har supplert de vanlige testopptakene i studio med en masse bilder tatt i skog og fjell. I sommer har jeg hatt sansen for litt punch i fargene, og Vivid-innstillingen på jpeg-bildene passet ypperlig. Kameraet tar også gode RAW-bilder hvis du heller vil pusle litt mer med dem ved pc-en.

Konklusjon

Olympus E-450 er et lite, kompakt speilreflekskamera som byr på utrolig mye funksjonalitet for beskjeden pris. Manuell overstyring, avansert justering av høylys, skygge og kontrast, trådløs blitsstyring og LiveView med flere fokusmetoder er blant plusspunktene, sammen med stort sett høy bildekvalitet.

De største manglene er at kameraet ikke har bildestabilisator – verken i kamerahuset eller i praksis i optikken – at søkeren er trang og at valget mellom bare tre fokuspunkter er litt lite.

Det man savner, finner man blant annet i E-620-modellen, som er nesten like liten, men koster en del mer.

Men ønsker man verdens minste digitale speilrefleks og et rimelig kamera som gir mye for pengene, er E-450 verdt å se nærmere på.

Les om:

Foto/video