Test: Panasonic med 3. generasjon HD-video

Test: Panasonic med 3. generasjon HD-video

Panasonic HDC-SD9 er et av de minste AVCHD-kameraene på markedet. Hvor bra er det?

Panasonic HDC-SD9 tilhører den nye generasjonen av videokameraer som støtter hd-standarden AVCHD, lagrer videoopptakene på annet medium enn videobånd og er så små og lette at de får plass i en jakkelomme. Vekten er bare på rundt 275 gram, som er merkbart mindre enn hos forgjengeren.

Blant de nye egenskapene hos SD9 sammenlignet med tidligere modeller i denne produktfamilien, merker vi oss ansiktsdetektering og en «Pre Record»-funksjon som gjør at du i teorien aldri mer skal være for sent ute med noe opptak.

I praksis betyr dette at kameraet hele tiden står på, og når du trykker på opptaksknappen, lagres det som ble registrert de tre siste sekundene før du trykket på knappen. Det funker greit, men tar en del strøm, så det er naturligvis fare for at du ikke har aktivert funksjonen når du trenger den.

Ansiktsgjenkjenningen kan registrere opptil fem fjes, men fungerer bare mot eksponeringsjusteringen, ikke autofokusen.

Nyter godt av prisfallet

For Panasonic HDC-SD9s vedkommende skjer lagringen på minnekort, i dette tilfellet sd- eller sdhc-kort. Da Panasonic presenterte forgjengeren SD5 tidlig på høsten 2007, kostet sdhc-kort på åtte gigabyte 2 500 kroner. Nå får man kjøpt et slik kort for 175 kroner, kanskje enda mindre, og strekker man seg til 1 500 kroner, får man et kort på 32 GB.

Dette betyr at flash-minnekort nå må anses som det fornuftigste lagringsmediet som finnes for videoentusiaster. Vi testet SD9 med et 8 GB-kort og hadde dermed rundt 80 minutters opptakstid til rådighet i beste kvalitet, og – uten at vi rakk å teste det – rundt tre timer i økonomimodus.

Samtidig faller også selve videokameraene i AVCHD-klassen sterkt i pris. I vår testomtale av Panasonic HCD-SD5 i november i fjor oppga vi prisen til cirka 9 500 kroner. I faktaboksen bakerst i denne artikkelen ser du at butikkprisen på etterfølgeren SD9 ligger nesten 4 000 kroner lavere.

Hd-videokameraer er i høyeste grad i ferd med å bli allemannseie.

Panasonic HDC-SD9 greier å ta opp video i 1920 x 1080-oppløsning med en bitrate på opptil 17 megabit per sekund (Mbps), et par megabit/s bedre enn forgjengeren. Maks bitrate under AVCHD-standarden er 24 Mbps.

Man kan også velge bitrate på henholdsvis 13 og 9 Mbps, fortsatt med 1920 x 1080-oppløsning, eller 6 Mbps med oppløsning på 1440 x 1080 piksler.

Opptak i opptil 80 minutter på et sdhc-kort på åtte gigabyte er basert på variabel bitrate, der opptak med liten bevegelse i motiv og kamera gir lav bitrate.

Kameraet kan ta stillbilder mens man filmer, men bare med vel to megapikslers oppløsning. De eneste gangene vi fant det fornuftig å bruke stillbildefunksjonen, var der det var for mørkt til å få noe skikkelig ut av videoopptaket, men hvor vi likevel gjerne skulle hatt med et glimt av hensyn til sammenhengen i videofilmen. Da kan man aktivere en liten blits ved siden av objektivet og sikre seg et rimelig greit stillbilde som kan redigeres inn i videofilmen. Å bruke videokameraet til å ta bilder som skal skrives ut, er lite fornuftig.

Mangler videosøker

De «videobånd-frie» videokameraene myntet på hd-video i forbrukermarkedet er så å si uten unntak små og forholdsvis enkle videokameraer. For eksempel mangler de skikkelig elektronisk videosøker – selv i skarpt sollys er du låst til å måtte se på motivet via den utfellbare lcd-skjermen.

LES OGSÅ: TEST: Lite videokamera vekker oppsikt

I så måte er SD9 blitt enda enklere enn den første modellen i denne videokameraserien fra Panasonic, SD1 fra 2007, ettersom kontakten for mikrofon er fjernet, og det finnes heller ingen kontakt for hodetelefon. I motsetning til på den nærmeste forgjengeren, SD5, er det heller ingen tilbehørssko som man kunne ha plassert en mikrofon på. Dermed får du ikke sjekket kvaliteten på lyden i videoopptakene mens du er ute i felten. Om dette betyr noe særlig for målgruppen for disse videokameraene, er kanskje tvilsomt, men det gjør i hvert fall videokameraet litt mindre aktuelt for de ambisiøse.

Panasonic HDC-SD9 har større manuelle justeringsmuligheter enn videokameraets ytre gir inntrykk av.

 

Lcd-skjermen er forøvrig på 2,7 tommer, med en oppløsning på cirka 300 000 piksler.

På den mer avanserte siden merker vi oss at kameraet er utstyrt med tre ccd-sensorer, med separat sensor for hver av RGB-fargene (rød, grønn, blå). I dv-kameraenes glanstid var tre ccd-brikker forbeholdt toppmodellene innen entusiastmarkedet, men i dette tilfellet snakker vi om veldig små ccd-brikker på 1/6 tommer og en nettooppløsning hver på cirka 520 000 piksler – med andre ord det samme som på SD5.

På lcd-skjermen kan man også velge å få se «sebra-striper» som indikerer områder som er overeksponert, og man kan legge inn et rutemønster som hjelper til å plassere motivet i riktig vinkel – horisontalt eller vertikalt.

Leica-optikk

Panasonic HDC-SD9 er utstyrt med 10x optisk zoom, og det er på tradisjonelt Panasonic-vis tyske Leica som står bak optikken, i hvert fall i navnet. Nå er det fra andre Panasonic-produkter en kjent sak at Leica-optikken som Panasonic benytter, ikke alltid er produsert av Leica selv, men at produksjonen av en del produkter med Leica-etikett skjer i Asia med utgangspunkt i lisens og kvalitetssikring fra Leica. Basert på tidligere erfaringer med Panasonics bruk av Leica-navnet er vi fristet til å hevde at selv om dette ikke er noen garanti for toppkvalitet, er det på den andre siden trolig en god forsikring mot dårlig kvalitet.

SD9-kameraet kan gjøre opptak med bildefrekvens på 24 bilder i sekundet, i en innstilling kalt 24P, i stedet for den vanlige PAL-hastigheten på 25 bilderuter i sekundet. I kombinasjon med progressiv 1920 x 1080-oppløsning gir dette en effekt som gjør at videoopptaket ligner på tradisjonell kinofilm, som kjøres med 24 bilder i sekundet.

Noen synes dette er en flott funksjon. Andre synes det er like patetisk som når digitalfotografer bevisst sørger for at det blir mer bildestøy enn nødvendig i bildene sine for at de skal se litt kornete ut, for at de skal ligne på bilder tatt med «ekte» film.

Ikke topp ergonomi

I forhold til de tidligere modellene, SD1 og SD5, har Panasonic totalt endret plasseringen av betjeningshendler og -knapper på SD9. Dessverre ikke til det bedre. Før var flere av knappene, inkludert knappen for å aktivere menysystemet på lcd-skjermen, plassert på baksiden av kameraet. Nå er det aller meste samlet i bunnen av kammeret der lcd-skjermen ligger når den er felt inn.

Fordelen er litt renere design og litt mer praktisk plassering av batteriet.

De fleste betjeningsknappene er flyttet hit. Det er stor fare for at fingrene dine havner mellom øyet og lcd-skjermen.

 

Ulempen er etter vesentlig dårligere ergonomi. Det er greit at noen knapper og hendler er plassert der, men det er en uheldig plassering av betjeningshendler som du trenger tilgang til mens du ser på lcd-skjermen, enten det gjelder under opptak eller når du skal se på allerede innspilte opptak. Det er altfor lett å plassere fingrene eller hele hånden midt i synsfeltet.

Hos noen konkurrenter, blant andre Canon, finner vi i stedet for eksempel mini-joystick plassert på rammen til lcd-skjermen. Sony benytter i noen tilfeller trykkfølsom lcd-skjerm der man spiller av og spoler i opptakene ved å sette fingeren i utkanten av lcd-skjermflaten. Begge disse løsningene er bedre enn den som Panasonic har valgt.

Vi er heller ikke særlig godt fornøyd med knappen som man bruker til å overstyre autofokusen. Under en del forhold er det vanskelig å treffe fokus nøyaktig. Under manuell fokus forstørres en firkant midt i søkerbildet.

LES OGSÅ: Endelig støtter Adobe hd-video

Tross sitt minimalistiske utseende byr Panasonic på et godt utvalg av manuelle innstillingsmuligheter, selv om styringen av dem kan være litt vanskelig. Mye styres via joysticken. Man kan ta manuell styring over blant annet lukkertid og blender, fokus, hvitbalanse og signalforsterking. Blenderinnstillingen går fra f/16 til f/2,8; lukkertider fra 1/30 sekund til 1/8000 sekund. Man kan bruke lengre lukkertid enn 1/30 sekund i spesielle situasjoner, men da har man ikke lenger manuell kontroll.

I stedet for betjeningsknapper er det nå batteriet som dominerer baksiden av kameraet. I bestrebelsene på å få til et rent ytre – antar vi – har Panasonic-ingeniørene plassert HDMI-kontakten i bunnen av batterikammeret. Du må altså ta ut batteriet, koble kameraet til strømforsyningen og koblet til HDMI-kabelen inne i batterikammeret for å kunne koblet kameraet til HDMI-inngangen på en lcd- eller plasmaskjerm. Litt tungvint, synes nå vi.

Vårt videoeksempel

I fjor høst brakte vi en testomtale av forgjengeren Panasonic HDC-SD5, som vi var ganske tilfreds med – bortsett fra vår gjentakende klage over at det er tungt å redigere AVCHD-video på pc og at programvaren som Panasonic leverer med til det formålet, ikke er mye å skryte av.

Vi har vært innom problemstillingen en rekke andre ganger også, og vi skal ikke gjenta for mye her, men minne om at AVCHD-video er kraftig komprimert med forholdsvis få «hele» bilderuter. Mye av materialet er altså at bilderuter der en del av dataene består av referanse til andre bilderuter.

Dette er forskjellig fra en vanlig AVI-fil, der hver enkelt bilderute representerer et komplett og fullstendig videobilde. Den gang vi filmet med dv-kameraer, var det ikke noe problem å klippe mellom to bilderuter. Med AVCHD-materiale kan man derimot i prinsippet ikke kutte hvor som helst, for da risikerer man å bryte linken mellom en ufullstendig bilderute og referansebildet.

Nå er det jo i praksis slik at videoredigeringsprogrammene som kan håndtere AVCHD-video, gjør det mulig for deg å klippe hvor du vil likevel. Men foruten å håndtere den kraftige MPEG4-komprimeringen må programmet også sørge for å «bygge opp igjen» brutte linker rundt klipp-punktene. Alt dette er komplisert databehandling som dessverre tar mye tid. Dermed har vi fått tilbake mye av ventetiden på rendringen av den redigerte videoen som plaget oss i digitalvideoens barndom på 1990-tallet.

En del videoredigeringsprogrammer løser dette problemet ved å konvertere videomaterialet fra et AVCHD-kamera til mer håndterbare filer. Under testingen av Panasonic-videokameraet tok vi i bruk Mac-programmet Final Cut Express til å redigere opptakene fra kameraet.

LES OGSÅ: Canon-speilrefleks med hd-video

Vi koblet sdhc-minnekortet som vi hadde brukt i Panasonic-kameraet til en Macbook Pro via en sd-minnekortleser og overførte dataene til en av diskene tilkoblet Mac-en. (Vi kunne for ordens skyld ha jobbet direkte fra minnekortet i stedet.) Deretter dro vi AVCHD-mappen direkte over i «Log and Transfer»-vinduet i Final Cut Express. De klippene som åpenbarte seg, dro vi til et vindu merket «Drag media here». Dermed dukket klippene opp i Browser-vinduet og fremsto på samme måte som om de skulle ha vært importert fra et dv- eller hdv-kamera – altså fullt redigerbare.

Vi skal ikke gå nærmere inn på selve redigeringen her, siden dette dreier seg om videokameraet, ikke all verdens videoredigeringsprogrammer. Men her har vi lagt ut en videosnutt tatt med Panasonic HDC-SD9. Så kan du selv vurdere kvaliteten.

 

Her har vi lagt ut en kopi av en 48 sekunder lang redigert videosnutt med opptak av den nye operabygningen i Oslo tatt med Panasonic HDC-SD9. Gjengivelsen her forteller ingenting om videokameraets hd-kvaliteter, for opptakene er både komprimert kraftig og konvertert flere ganger, via Quicktime til Flash-format, for å kunne vises på internett. Men videosnutten indikerer i hvert fall at kameraet eksponerer bra både ute og inne og synes å gi skarpe bilder når motiv og kamera er i noenlunde ro.

 

 

Konklusjon

Vi er altså ikke særlig fornøyd med flyttingen av en del av betjeningsknappene og -hendlene på SD9 sammenlignet med våre erfaringer fra bruken av SD5. Mangelen på mikrofon- og hodetelefonkontakter er også kritikkverdig.

Derimot har vi inntrykk av at videokvaliteten er bra – med de forbehold som gjelder for kraftig AVCHD-komprimering. Vi er spesielt godt fornøyd med «Intelligent Contrast»-funksjonen, en variant av en løsning som også stadig flere stillbildekameraer har fått i senere tid. Høylys dempes og skygger lyses opp slik at opptakene blir mer likt det som det menneskelige øye oppfatter.

I det hele representerer SD9 en betydelig videreutvikling siden første – og andre – generasjon AVCHD-kameraer, ikke minst når det gjelder hd-egenskaper som høy bitrate i 1920 x 1080-oppløsning. Når ansiktsgjenkjenning, kontraststyring og annen ny teknologi nå også kommer for fullt på videokameraene, er det bare å glede seg til hva fremtiden vil bringe. I mellomtiden kan man ha stor glede av å benytte Panasonic HDC-SD1.

Prisen i faktarammen er et gjennomsnitt av prisene hos 11 nettbutikker.

 

 

 

 

Panasonic HDC-SD9

Pris: Cirka 5 750 kroner inklusive mva.

Internett: www.panasonic.no

Pluss: Lett, lite og kompakt; ganske god videokvalitet.

Minus: Dårlig betjeningsergonomi.

Foto/video