Illustrasjonsfoto: Pixabay

FOTO: Pixabay

Privatisering av ytringsfriheten

FRANKS FRITEKST: Stadig flere lar seg sjokkere av sensuren Facebook utøver på de mest underlige amerikanske og forretningsmessige vilkår.

For mange er Facebook et annet navn for internett. Kanskje ikke her i Norge, men i land hvor folk har lavere kjøpekraft enn hos oss. I enkelte «evolving markets», som det heter så fint om fattigere land, etterspør folk mobiltelefoner med Facebook, ikke med internett eller tilgang til datakommunikasjon.

Det er jo fint for Zuckerberg og aksjonærene i Facebook, og for så vidt en lett eksotisk nyhet for oss som har veltet oss i alskens styr på nettet i mange år.
Men nå begynner flere å se de negative sidene ved at en enkelt tjeneste på internett setter dagsorden for samfunnsdebatten. Og det dreier seg ikke bare om en pupp eller to, men om grunnlovsgitte rettigheter.

I mange land, særlig de vi regner som demokratier, er ytringsfriheten nedfelt i grunnlov eller tilsvarende. Det betyr at folk får lov til å si og mene hva de vil, og at medier kan publisere ytringer og illustrasjoner som de vil. Så det finnes som oftest lover som setter grenser. Det er fordi ytringsfriheten ikke skal benyttes til undertrykking eller overgrep.

Men nøyaktig hvor grensene skal gå, er det ikke alltid enighet om. Hverken innen den enkelte redaksjon eller det enkelte land. Eller i FN, for den saks skyld.

Vi kan godt le av amerikanske medier som driver utstrakt selvsensur for å skåne sine lesere, seere eller brukere mot å bli eksponert for et kvinnebryst. Med mindre vi snakker om den enorme pornoindustrien i landet.

Et ferskt eksempel på dette, er at Facebook har slettet innlegg illustrert med det berømte bildet av Phan Thi Kim Phuc som ni år gammel flykter skrikende og brannskadet fra landsbyen Trang Bang som er bombet med napalm. Bildet er tatt av AP-fotografen Nick Ut, som vant Pullitzerprisen for det. (Den høyest hengende presseprisen i verden.)

Det ble ikke fjernet fordi det brøt mot opphavsrett. Heller ikke for noe politisk innhold. Det ble fjernet fordi niåringen hadde revet av seg de brennende klærne sine: Hun var (hold deg fast, naken). For nordmenn flest er slikt noe nær uforståelig.

Men ikke for amerikanere. Da New York Times vurderte å publisere bildet i 1972 var redaktørene i tvil fordi hun var naken. Dette var altså mens Vietnamkrigen pågikk, og var veldig omstridt. Motstanden mot krigen økte voldsom i USA og polariserte landet. Men her snakker vi om en naken ni år gammel jente, da. Mye mer alvorlig.

Men spøk til side. Mens New York Times ikke er verdens eneste avis, er Facebook verden eneste... eh, Facebook.

Én sak er at Facebook kan nekte å publisere bilder av nakne folk, noe annet er at de kan slette negativ omtale av seg selv (og det gjør de). De sletter kontoene til brukere uten å ville fortelle hvorfor, og de tvinger virksomheter til å betale for oppmerksomhet. Nei, jeg snakker ikke om reklame, men at du får vist innleggende til flere lesere om du betaler for det.

Nå er det for så vidt greit at Facebook er startet for å tjene penger, heller ikke at de tjener mange penger. Etter hvert som det offentlig ordskiftet foregår via Facebook, at stadig flere (fattige) medier må publisere artiklene sine på deres plattform for å bli lest, at selv offentlige etater foretrekker å legge ut informasjon på Facebook først.

Da blir Facebook en samfunnsaktør som ikke bare snyter på skatten (som så mange andre med mye penger, er de allergiske mot skatt, og sørger for at inntekter i størst mulig grad hvner andre steder enn i landet de er tjent). Facebook har også direkte innflytelse på demokratiet, på ordskiftet og folkeopplysningen over alt hvor det opererer.

Facebook har ingen konkurrenter. Mange har prøvd, men det har bare gjort Facebook større og sterkere. Det begynner å bli på tide å vurdere politiske tiltak. Jeg vet ikke hvilke, men jeg tror verden står i fare for å bli et verre sted med denne potensielle ensrettende propagandapumpen.

Frank Johnsen begynte i it-bransjen i 1984. Han ble reddet av Compuetrworld i 1996, og har vært journalist siden da.