Teknikk fra uka som gikk

Teknikk fra uka som gikk

FREDAGSTECH: Spennende smånyheter som du kanskje har gått glipp av denne uken: Lydløst hack av taleassistenter, selvdestruerende elektronikk, marked for norske småsatellitter.

Lydløst hack av taleassistenter

Bruken av talestyrte digitale assistenter brer om seg. Alle de store it-selskapene har sin egen variant, og fler og fler av oss har nå forsøkt talestyring av datamaskiner, enten den heter Siri, Alexa, Cortana eller Google Assistant — eller en av de andre løsningene som finnes der ute.

Nå har kinesiske sikkerhetsforskere ved Zhejiang universitet vist et ganske snikete angrep på slike assistenter. De har klart å aktivere taleassistenten uten å si et ord, og uten at noen kan høre at assistenten har fått en ​kommando, melder nettsiden Techcrunch.

Forskerne kaller teknikken for «DolphinAttack», etter som angrepet bruker ultralyd med en høyere frekvens enn det menneskelige øre kan oppfatte. Angrepet utnytter at en mikrofon ikke bare vil ta opp den eksakte frekvensen til lydbølgene som treffer den, men også over- og undertoner som ​lydbølgene danner i selve membranen til mikrofonen. Bra giffer på Wikipedia som forklarer fenomenet i litt mer dybde.

Dermed hjelper det ikke at lydopptakssystemet filtrerer vekk de høye frekvensene vi ikke kan høre (lowpassfilter), fordi det dannes lavere undertoner i membranen. Disse undertonene er i området som ikke skal filtreres vekk, så de leveres til taleassistenten. Resultatet er at assistenten «hører» en kommando som bare dannes i selve mikrofonen, mens vi som står ved siden av ikke hører noen ting, siden det bare er ultralyden som når vårt øre. Dermed har det blitt en dårlig ide å betjene noe som helst som har med penger å gjøre ved hjelp av en digital taleassistent.

Selvdestruerende elektronikk

Det er flere grunner til å lage elektronikk som kan forsvinne av seg selv. Midlertidige implantater brukt i medisinsk behandling for å slippe kirurgi for å fjerne dem, eller rett og slett enklere resirkulering er to av dem. Dette har en gruppe av forskere fra Kina og USA sett nærmere på, melder magasinet Science.

Forskerne har printet elektroniske kretser på en spesiell polymer, som går i oppløsning når det utsettes for fukt og som i prosessen danner en organisk syre. Dermed forsvinner selve basen kretsene er plassert på, og metallene i kretsene oppløses av syren. Resultatet er at hele kretsen blir borte vekk etter kort tid.

Hvor raskt polymeren brytes ned kan kontrolleres på to måter. Selve sammensetningen av polymeren er en av faktorene, i tillegg til å kontrollere hvor mye fukt polymeren utsettes for. Forskerne har printet en rekke komponenter på det polymerbaserte underlaget – både transistorer, lysdetektorer og antenner har blir fremstilt i en serie med tester av denne teknikken.

Science har lagd en kul video som viser og forklarer teknikken.

Marked for norske småsatellitter

Helt siden 4. Oktober 1957 da verdenshistoriens aller første kunstige satellitt, den sovjetrussiske Sputnik-1, ble skutt opp, har satellitter utført svært mye nyttig for oss nede på bakken. Nå kan man kanskje si at Sputnik-1 ikke var så kjempenyttig, den gikk i bane rundt jorden og sendte et enkelt radiosignal inntil batteriet var flatt etter 21 døgn, men sovjeterne mente nok det var nyttig å psyke ut amerikanerne på det tidspunktet.

Deretter måtte ethvert land som ønsket seg sin egen satellitt bokstavelig talt stable et romprogram på beina, med de ressurskravene det medførte, både av vitenskapsfolk og budsjetter. I dag er det ikke slik. Små satellitter krever mindre raketter for å bli løftet ut i bane, slik at det ikke lenger er påkrevd med et middels statsbudsjett for å utnytte rommet. Norge har dermed også satellitter, oftest skutt opp fra rakettfeltet på Andøya.

Sintefs nyhetsside kan vi lese at Sintef, Forsvarets forskningsinstitutt og Kongsberg Seatex nå ser de en forretningsmulighet for norskbygde satellitter­. Det dreier seg om småsatellitter, altså satellitter som veier mindre enn 500 kilo, som Norge særlig har brukt til å overvåke havområder.

Det mest brukte systemet er AIS, automatisk identifikasjonssystem, som er påbudt for alle større skip og passasjerskip. Dette systemet distribuerer informasjon om fartøyet, posisjon, kurs og fart for å unngå kollisjoner. AIS sendes normalt over VHF radio, men når fartøyet er langt fra land, er det ikke sikkert at de når inn til landstasjonene, der blant andre Forsvaret, Kystverket og Hovedredningssentralene bruker dataene. Norske satellitter som lytter på VHF-frekvensene klarer derimot å plukke opp signalene, og dermed får systemet langt større rekkevidde. Forskningsprosjektet som Sintef informerer om har videreutviklet antennene ombord på satellitten for at den skal få bedre oppløsning der skipstettheten er stor, og har forbedret deteksjonsevnen med 12 prosent der skipene går tett. Dette er også en egnet teknologi for toveis kommunikasjon i arktiske strøk, og det er dette forskerne mener åpner nye markeder for norsk bedrifter.

Les om: