Geosentrisk geografi

Jeg husker så vidt tilbake til de tidligste geografi-timene mine, med et kart som elegant ble trukket nedover tavla, og en lærerinne som entusiastisk snakket om Amerika og Kina, og hvor usannsynlig langt borte de var. Jeg husker følelsen av avstand, om hvordan noe kunne være så langt borte og allikevel være viktig å lære om.

Så, en del år senere, kom internett og de første reklamene for operatørene. De lovet en utvisking av landegrenser, et medium som kunne binde oss sammen slik telefonen aldri riktig klarte. Et grenseløst internett der det lenger ikke var viktig hvor i verden du var, tonesatt til Michael Jacksons We are the world. 

Der vi før var tvunget til å ringe dyre telefoner kunne vi nå skrive e-post. Som utvekslingsstudent i Canada følte jeg på kroppen at lille Norge ikke var så langt unna likevel. Jeg kunne til og med sende bilder jeg hadde scannet inn på pc-en hjem til Norge. 

I dag er den følelsen erstattet med noe annet; misunnelse. Nettet ble på kort tid gjort om til en markedsplass der hele verden var en kunde! Bortsett fra at det ikke fungerer helt sånn. Vi ble bombardert med informasjon om fantastiske Amazon og Ebay, bare for å møte følgende på nettsiden: Sorry, item does not ship to your country. Og skulle du mot formodning være så heldig å finne en generøs selger på Amazon som vil sende til Norge, er det bare å forberede seg på skyhøye frakt- og tollpriser.

For ikke å nevne de fantastisk irriterende meldingene som vises når en vide ikke er tilgjengelig i landet der du bor. Og når jeg i sinne bytter til en VPN bare for å se videoen på trass er det ikke engang jeg som vinner.

Også tjenester som Netflix, Hulu, og sågar vanlige hjemmesider ble ikke tilgjengeliggjort hos oss da de først kom ut. Jeg uttrykte min misnøye ovenfor Amerikanske kollegaer, noe jeg fortsatt gjør. Det siste stikket kom i form av video av en som våknet og ville ha vafler til frokost. Han hadde ingen ingredienser, men bestilte både dette og et vaffeljern via Amazon Prime. 40 minutter etter at han hadde bestilt opp sto han og gaflet i seg amerikanske vafler.

I Asia er det mer av det samme. Nylig fikk jeg tilsendt en Chuwi Hi8, et lite nettbrett fra Kina, som kjører både Windows 10 og Android, og koster litt over 700 kroner. Selvsagt lider det litt under plastic-fantastic på alle flater, men ellers er skjermen glimrende, og brilliant å kunne kjøre fulle Windows programmer på en liten tablet og samtidig bruke den litt mer strømvennlige Android-varianten. Men den er selvsagt ikke tilgjengelig i Norge. Hvem vil vel ta inn noe sånt når man kan selge Apple, Sony eller Microsoft produkter til over seks ganger prisen?

I en storøkonomi, slik som India eller Kina, er det naturlig å ha mange valg, og veien er kort for nye aktører inn på markedet. Dette gagner brukerne. I Norge har vi ikke dette, og setter samtidig store begrensninger på hvilke produkter du som privatperson kan innføre uten å få futen på ryggen.

Jeg forstår at geografiske forskjeller eksisterer, og at jeg ikke kan forvente en drone med et vaffeljern på døra innen de neste årene. Men det må være lov å forarge seg over at den grenseløse verdenen vi ble lovet enda ikke har vist seg.

Min mulige løsning: fyll et containerskip med populære, amerikanske produkter, og markedsfør disse i Norge idet skipet forlater New York. Ved ankomst, send de forhåndsbestilte varene til sine nye eiere, og fyll skipet opp med populære, norske varer på hjemturen. Etter en kjapp sjekk med mine Amerikanske venner og kollegaer kan de informere meg om at baconpølser og Urge et ettertraktet nok til å fylle et helt skip.

Vi lever ennå ikke i en grenseløs verden når det kommer til nettet. Og med et stadig fokus på fysiske landegrenser har vi en gyllen mulighet til å viske ut de digitale. For, om du ikke har skjønt det, dette handler ikke om at jeg vil ha vafler levert på døra, det handler om fri informasjon, fri flyt av ideer, og et samarbeid som det er et ekstremt behov for i vår nåværende verdenssituasjon.