Gi meg en tynn en

Gi meg en tynn en

Den klassiske pc-en har utspilt sin rolle. Nå tar alternativene over.
Jeg vokste opp med, -- nå trenger jeg en tynn en. Spesielt i disse juletider ønsket en onkel tørstedrikke. Det skulle være noe kraftig som ble spedd ut til passende styrke avhengig av behovet for å slukke tørsten.

Min onkels formel er fornuftig med hensyn til it-hjelpemidler for de ansatte. "En tynn en" er med få unntak det eneste rette.

Det skjedde også at noen i familien ønsket seg en mahognibrun, en riktig kraftpakke. Det gjelder også ansattes hjelpemidler.

Enkelte bør ha det enkleste, andre det ypperste innen pc-teknologi, men troen på at alle ansatte skal ha identiske hjelpemidler er en utopi.

Et tynt apparat som styrer brukerdialogen, er i dag det eneste fornuftige for ansatte som bare trenger datatilkobling på jobben. En tynn, det vil si en lett bærbar pc, er det mest fornuftige for de som må jobbe selv om de ikke alltid kan være tilstede.

En kraftig pc, altså en arbeidsstasjon, er et behov hos it-fagfolk og enkelte ansatte som har krevende bearbeidingsoppgaver.

Den normale pc-en uten spesielle fortrinn har utspilt sin rolle.

Tynn og tykk ble en problemstilling på nittitallet da analysefirmaet Gartner viste til de årlige driftskostnadene for ansattes pc-er.

Tykk handler om å legge på seg, tynn handler om å kvitte seg med. De fleste føler for å være tynne, noen liker å være røslige.

En tykk maskin gjør de fleste av arbeidsoppgavene hos brukeren. Den krever betydelig administrasjon hvis alle får bruke sine favorittapplikasjoner.

Reaksjonen på Gartners analyse skapte interesse for et alternativ. Reduksjon av kostnadene ble adressert, både av Microsoft og it-fagfolkene.

For it-fagfolkene ble løsningen å trimme pc-ene til de ble passelig slanke. Hos mange betyr det at noe utover det fagfolkene tillater, er forbudt.

Således er maskinen dette er skrevet på, satt opp med et definert antall funksjoner. Noe ekstra kan ikke legges inn. Det er satt sperre.

Dermed unngås det ekstra problemer for fagfolkene. Til gjengjeld må den ansatte leve med den programvarefunksjonaliteten it-avdelingen har bestemt.

Slike fastspikrete programvareoppsett er blitt vanlig i store bedrifter kombinert med fastspikrete maskinoppsett. Det letter arbeidet betraktelig med hensyn til problemer.

Oracles toppsjef Larry Ellison lanserte nc-en som begrep i 1995, deretter i 1996 med de første prototypene. Det skapte ekstra debatt. Hvor skal bearbeidingen forgå, nær brukeren eller nær dataene?

Oracle er ikke nøytral. Oracle ønsker seg få virkelig store datasentraler med sin database som samlende element. Minst mulig jobb nær brukeren, mest mulig nær databasen.

I dag er vi helt avhengige av nett for å jobbe. Derfor kan vi slanke pc-en. Nc-en er den tynne klienten. Den tynne klienten er en redusert pc hvor skjermdialogen foregår, hvor programvareoppsett legges i lagringsminne, men hvor brukerprogrammene går på flere nivåer med tjenestemaskiner.

For det brukere trenger, er noe som reagerer. Prøver hvor brukere ikke vet hva slags maskin de jobber med, slår ut til fordel for den tynne klienten.

Kortere oppstart er et pluss. Kjappere bruk et annet, en bedre totalopplevelse et tredje.

Slike tester er bare en pekepinn. Totalopplevelsen er avhengig av belastningen på tjenestemaskinen som kjører brukerprogrammene.

Et vesentlig fortrinn for tynne klienter er sikkerhet. Det er først og fremst tjenestemaskinen som må beskyttes mot ormer og virus.

Sun har utstyrt alle sine ansatte med smartkort. Først når det er satt inn og passordet godkjent, kan den ansatte jobbe med Suns tynne klienter. Fujitsu Siemens og Wyse leverer tilsvarende funksjonalitet.

Det elegante er at arbeidsstedet kan flyttes. Dra ut smartkortet, sett det inn i en annen tynn klient, og du er der du slapp. Tjenestemaskinen sørger for å holde oversikt over status og brukerapplikasjonen.

Dermed er utskifting av den tynne klienten uhyre enkelt. Plugg in strømkabelen, pugg inn nettverkskabelen, sett inn smartkortet. Det trengs ikke it-fagfolk på fjerntliggende avdelingskontorer.