Gi meg hyllevare

Gi meg hyllevare

Jeg har kjøpt mitt først album på nettet. Neste gang kjøper jeg en cd.

I skrivende stund har jeg Nick Caves nye på øret. Via Windows Media Player. Jeg har testet Microsofts nye musikknettbutikk og da måtte jeg jo kjøpe et album (eller hva vi nå skal kalle det på «digitalt» ; LP og CD kan jo ikke brukes lenger; det vil si, LP betyr egentlig Long Player og er således fortsatt anvendelig, all den tid termen ikke relaterer til et fysisk format, men det er en annen diskusjon..).

Nåvel. Låtene ligger foreløpig bare på jobbmaskinen min. Det er kronglete å overføre fra Media Player til Ipod, og jeg har ikke brent en cd ennå, selv om jeg utmerket godt kan det. Det skurrer i bassregisteret. Vet ikke om det skyldes høretelefonene eller wma-formatet. Men det er ikke det dette handler om. Det handler heller ikke om kjøp vs. stjel eller Apple vs. Microsoft.

Men noe mangler. Tekstheftet, coveret. Jeg har betalt 105,20 kroner for tilgang til et knippe bra musikk, men føler ikke at jeg eier den. Prisen er for høy, men hjelper det om de setter den ned til, si, seks kroner låta?

Sett at løsningene var mye mer strøkne. At det «bare» var å laste ned en bildefil og skrive ut coveret på en skriver som tok slike oppgaver på strak arm og fant det riktige glansede papiret. Selvfølgelig ville skriveren også trykke ut etiketten som jeg så kunne klebe på en cd-r. Og så kunne jeg hatt et lager av ubrukte plastcovere.

Med alle disse forutsetningene på plass, ville det hjulpet, selvsagt. Men, hallo: trenger vi en Ikea-løsning for musikk?

Jeg har ikke skjønt poenget, jeg vet det. Hele ideen er jo å slippe hele coverskiten, å få kjøpe den ene låta man liker og skrape resten. En sømløs medievirkelighet der alle plagsomme, plasskrevende gjenstander er erstattet av fettfrie, strømlinjeformede gjenstander med ørtitusen gigabyte. Minimalistisk design og maksimalistisk innhold. Så hva er galt?

Vel, jeg kunne gått i platesjappa og kjøpt dobbeltalbumet til Nick Cave for et par tiere mer, med cover, tekster og hele pakka, og hatt et mye mer mobilt produkt enn bitene og bytene jeg har kjøpt via Microsoft.

Men så til det egentlige poenget, og det er vel her dataevangelistene klør seg i huet av sånne som meg:

Jeg vil ha det fysiske produktet. Jeg vil ta i det, ha det med meg. La det få flekker og krøller på coveret. Jeg vil ha cd-en i hylla, slik at jeg husker å spille den. Jeg vil sette det inn i på rett, alfabetisk plass, etter at det har oppholdt seg i hylla for nye skiver en stund, ved siden av bøkene som ikke får plass i den overfylte bokhylla.

Jeg hører til dem som aldri solgte vinylplatene, selv om det er mange av dem. Takk og pris, for det hadde vært en fryktelig beslutning.