En melding om innovasjon

Det var for så vidt ganske passende at det var Roger Larsen i it-bedriften Fronter som ønsket velkommen da Sylvia Brustad la fram Regjeringens innovasjonsmelding forrige fredag. Og like passende at Birger Sørensen i bioteknologibedriften Bionor Immuno tok imot en pris for å være årets mest innovative bedrift. De er begge blant de mest innovative i norsk næringsliv.

Norge har fått sin første innovasjonsmelding. Den heter "Et nyskapende og bærekraftig Norge", og er en bra gjennomgang av hvorfor innovasjon i næringslivet er en forutsetning for at høykostlandet Norge skal kunne lykkes i en stadig mer global konkurranse. Og meldingen presenterer også en politikk for innovasjon i offentlig sektor, en veldig viktig forutsetning for norsk konkurranseevne det også.

Krever virkemidler

Når jubelen etterpå har vært litt dempet, har nok dette sammenheng med at den realøkonomiske virkeligheten har endret seg dramatisk på kort tid og at det for mange bedrifter akkurat nå kreves noen virkemidler som ikke er nevnt i det hele tatt i innovasjonsmeldingen.

Abelias medlemsundersøkelse høsten 2007 viste at knapphet på kloke hoder var den helt dominerende flaskehalsen som bedriftene oppgav at kunne bremse videre vekst. Høsten 2008 er det langt færre som har problemer med å få tak i nok folk, mens tilgang på kapital seiler opp som den store utfordringen for mange kunnskapsbedrifter.

Det er jo slik at innovasjon muliggjøres av at noen tør å satse på et nytt produkt eller en ny anvendelse. Man må bruke tid og penger på å utvikle en ide. Og den ideen må noen i eller utenfor egen bedrift være villig til å satse mer penger, og kanskje også bedriftens fremtid, på.

Når ingen er villige til å satse penger på nye ideer vil det skje mindre innovasjon. Derfor burde regjeringens viktigste innovasjonspolitiske bidrag nå være virkemidler som avlaster risiko og stimulerer til flere modige satsinger.

Infrastruktur og stimuli

Staten bør ikke spille noen hovedrolle i selve innovasjonen og forretningsutviklingen i bedriftene. Dette kan bedriftene best. Men staten kan og bør bidra til å bygge nasjonal kunnskapsinfrastruktur og stimulere forsknings- og innovasjonsprosjekter. Særlig i nedgangstider når bedrifter må kutte i det de skal leve av på lang sikt for å overleve på kort sikt, trengs det en motkonjunkturpolitikk. Og i en kunnskapsøkonomi er den beste motkonjunkturpolitikken en kunnskapspolitikk.

Og så kan regjeringen spille på lag med bedriftene ved å avlaste risiko. Det ville vært en bedre innovasjonsmelding hvis den hadde inneholdt en skattepolitikk for å fremme innovasjon og nyskaping: Skattefradrag for private investeringer i forskningsintensive såkornbedrifter, utvidelse av Skattefunn og en reduksjon i skatten på arbeid. Uten slike konkrete økonomiske stimulanser for innovasjon blir en slik melding litt halvhjertet.

Da hjelper det ikke at innovasjonsmeldingen sier at det skal lages tre nye utredninger, opprettes tre nye offentlige råd, lages en ny strategi, en handlingsplan, to evalueringer, en tiltakspakke og et innovasjonsprogram. Og heller ikke at naboene i Kunnskapsdepartementet skal lage fire nye stortingsmeldinger om beslektede temaer: En forskningsmelding, en kompetansemelding, en melding om internasjonalisering av utdanning og en melding om lærerrollen og lærerutdanningen.

Både Finland og Sverige kom styrket ut av krisen tidlig på 90-tallet ved å satse mye mer på forskning og innovasjon i næringslivet. Også Norge kan komme sterkere ut av dagens finanskrise hvis vi er mer opptatt av å gjennomføre enn av å utrede.

Paul Chaffey, Abelia