Fra gammel infrastruktur til smarte løsninger?
Det er forståelige lange budsjettprosesser for å bygge ny infrastruktur. Men det er ikke like forståelig at man unnlater å gjøre den smartere. Det kan vi gjøre nå – skritt for skritt, snarere enn store tiårs-prosjekter. Teknologien utvikler seg raskt, derfor er det bedre å bryte det ned i kortere delprosjekter og heller justere kursen etter hvert som ny teknologi kommer.
Denne uken har det vært globalt toppmøte i Davos med World Economic Forum som vertskap. I henhold til deres 2012-2013 rapport om konkurranseevne så ligger vi på en 15. plass av 144 land på en overordnet konkurranseevneindeks, men vi beveger oss ikke oppover listene fra forrige gang. Rapporten opererer med 12 ”pillarer” som igjen har en rekke underpunkter. En av disse (nr. 2) omhandler infrastuktur.
Infrastruktur inkluderer blant annet veier, tog, havner, fly, strømførsyning og telekom-utbredelse. Overordnet får vi en 27. plass på infrastruktur, men på rangering på kvalitet på infrastruktur: 39. plass, kvalitet på veier: 84. plass, kvalitet på jernbane: 47. plass, og så videre.
Hvis vi går litt dypere i den, ser vi et spesielt skille i modenhet på digital og fysisk infrastruktur. På teknologisk modenhet scorer vi høyt, men på infrastruktur lavt.
World Economic Forum konkluderer med at den nest mest problematiske faktoren for å drive næringsvirksomhet i Norge er tilgang på infrastruktur. Vår infrastruktur anses å være, sammenlignet med mange andre land, foreldet, av dårlig kvalitet og lite effektiv.
Aldrende infrastruktur er ikke noe særnorsk fenomen. Alle modne økonomier har det samme problemet. Veier, tog, bygninger og strømforsyning er faktisk gjerne 100-150 år gammelt. I Norge er det bare ikke prioritert like høyt som i andre land med enda sterkere press, blant annet på grunn av befolkningsmengde. Og det vil – uansett hvor mye penger vi pøser inn i det – ikke kunne bygges fort nok for å løse de utfordringene vi har. Denne type investeringer kan ta mer enn ti år av gangen – etter at man har blitt enige i den politiske verden om budsjetter etc. Det gjør det ikke enklere at man i tillegg gjerne skifter prioriteringer hvert fjerde år.
Kan vi få mer igjen for hver krone investert i vei, tog, mast og bygg? Og kan vi kan gjøre deler av det på en annen måte som tar kortere tid og som likevel skaper nytteverdi for samfunnet?
Bygg, objekter i skinnegangene, master, veiskilt, belysning, havneanlegg blir nå gradvis instrumentert med sensorer av alle slag – målepunkter som kan sende og motta data. Dette drives frem av industrien selv.
Det vi trenger mer av er en fremtidsrettet design der det allerede fra starten ses etter muligheter for å utnytte dataene fra alt dette.
Integrasjon av fysisk og digital infrastruktur blir som å ta to eksisterende fagmiljøer – operasjonell teknologi og informasjonsteknologi - slå dem sammen, og vips så har vi noe helt nytt.
Eksempler på tiltak som relativt raskt vil kunne gi stor samfunnsverdi er intelligente transportsystemer, smarte energieffektive bygg, (40 prosent av energiforbruket i Norge kommer fra bygninger), sensorbasert overvåkning av vannforsyning, og bruken av sanntidsdata for analyse, prediksjon og optimalisering. Vi kan fokusere på å bruke dataene vi allerede har – og som det kommer stadig nye mengder av - til å forutse kapasitetsbehov, for eksempel på vei, tog, strømforsyning og havner. Og vi kan bruke dem til å kommunisere i sanntid til de som trenger informasjonen for å unngå korker, flaskehalser og peak-belastninger.
Disse tiltakene krever ikke samme lange tidshorisont som de store langsiktige byggeprosjektene, men de kan ha stor verdi.
Som Amazon, som hevder at de i fremtiden kan sette i gang forsendelser til kunden FØR kunden har bestillt. Beslutningsgrunnlaget vil kunne være tidligere bestillinger, ønskelister, innhold i handlekurver, returer, og hvor lenge nettbrukerens markør har pekt på noe. De ser for seg ubemannede droner til å levere pakkene!
Det finnes en skala for hvor langt vi kan og ønsker å gå for offentlig infrastruktur, men det er nesten bare fantasien som setter grenser for hva som er teknologisk mulig. Vi har svært langt igjen for å nå slike grenser innen offentlig infrastruktur!
Vi kan faktisk gjøre mye med den infrastrukturen vi allerede har for å utnytte den bedre.
Bruken av ”big data” er faktisk en faktor som i vesentlig grad kan bidra til å heve norsk konkurranseevne. Kanskje vil World Economic Forum i fremtiden legge inn nye målekriterier under infrastruktur, nemlig ”i hvilken grad er den instrumentert, og i hvilken grad blir data fra infrastukturen integrert og utnyttet”?
Morten Thorkildsen, Dataforeningen
