Gretzky, Giske og Innovasjon Norge

Gretzky, Giske og Innovasjon Norge

KRONIKK: Pengene går dit pucken er, ikke der den kommer til å være.

Trond Giske holdt sitt første foredrag som ny næringsminister på Innovasjonskonferansen 2009 denne uken, en konferanse arrangert av Abelia, Norsk Industri og Oljeindustriens Landsforening.

Her var bedriftsledere fra hele det konkurranseutsatte næringslivet samlet og diskuterte rammebetingelsene for innovasjon og forskning. Bakteppet er mer konkurranse fra Asia.

Man skal være forsiktig med å overtolke en minister som har vært i ny jobb i bare noen få dager, men Trond Giske var forholdsvis klar i sine budskap. Et av de aller klareste budskapene han hadde var at næringspolitikken må lære av verdens beste ishockeyspiller Wayne Gretzky. Da han ble spurt om hvorfor han ble verdens beste i ishockey svarte han at han aldri skøytet dit pucken er, men der pucken kommer til å være.

"Innovasjonsvasking"

Giske var også opptatt av at kunnskapspolitikken og forskningspolitikken er en helt sentral del av næringspolitikken, fordi det er kunnskap og innovasjonsevne som vil avgjøre hvem som lykkes med å trekke til seg fremtidens næringsliv. Helst ville nok Giske ønsket seg et bredere innovasjonsdepartement med ansvar for både næringspolitikken og for forskning og høyere utdanning. Men når det ikke ble utfallet av regjeringsforhandlingene så lovet han i hvert fall et tett samarbeid mellom kunnskap og næring i regjeringen.

Hva betyr så den økte vektleggingen av kunnskap og innovasjon for politikken og virkemiddelapparatet? Det betyr forhåpentligvis at man "innovasjonsvasker" politikken slik at den faktisk fremmer innovasjon. Abelia har nylig gjennomført en oppdatert kartlegging av Innovasjon Norges pengebruk. Den viser at en forbløffende stor del av pengene går til primærnæringene, selv om de bare utgjør rundt tre prosent av sysselsettingen.

"Gretzky-doktrinen"

Det er flere ganske deprimerende ting i denne analysen fra Abelia. I hvert fall hvis man er opptatt av Giskes "Gretzky-doktrine" for norsk næringspolitikk, at vi skal dit pucken kommer til å være. La meg nevne to forhold:

Mens primærnæringer og industri til sammen mottar rundt 70 prosent av tilsagnene, går rundt ti prosent av pengene fra Innovasjon Norge til "forretningstjenester" og enda mindre til andre tjenesteytende næringer. Ser man på de såkalte satsingsområdene i Innovasjon Norge, områder som energi, olje/gass, helse, maritim og ikt, har ingen av disse områdene fått særlig mye penger. Første halvår 2009 har for eksempel ikt tre prosent.

For det andre er ikke de ordningene som får mest penger fra Innovasjon Norge de mest innovasjonsfremmende. Mest penger går til tradisjonelle distriktspolitiske støtteordninger som lavrisikolån og BU-midler, ordninger som brukes mest i primærnæringene. Innovasjonsfremmende ordninger som IFU/OFU, NCE-støtte og støtte til innovasjonsprosjekter har langt mindre omfang.

Man skal være forsiktig med å si at noen næringer er viktigere enn andre. Men vi vet noe om hva som vil vokse og hva som vil falle. Lavrisikolån til landbruket kan ikke være viktigere enn klyngefremmende tiltak og forsknings- utviklingskontrakter, og som er rettet mot den kunnskapsbaserte tjenestesektoren.

Les om: