Illustrasjon: iStock

PRODUKTIV: En helhetlig innovasjonspolitikk må ha som mål at Norge får flere globale eksportbedrifter og høyproduktive arbeidsplasser, skriver Håkon Haugli. Illustrasjon: iStock

Staten og teknologien: En kjærlighetshistorie?

HVA ANDRE MENER: På sitt beste spiller staten en avgjørende rolle i utvikling av banebrytende ny teknologi og nytt næringsliv. Men staten kan ikke gjøre alt. Vi trenger debatt, skriver kronikkforfatter.

I sin bok «The Entrepreneurial State» viser professor Mariana Mazzucato hvordan langsiktige, statlige investeringer har utløst radikal innovasjon i en rekke sektorer. Hun påpeker at det går en direkte linje fra John F. Kennedys månelandingsprosjekt til Apples Iphone, og at dagens internett bygger på ARPANET, utviklet av det amerikanske forsvarsdepartementet. Blant eksemplene er også en offentlig finansiert søkealgoritme som Google videreutviklet. 

Mazzucato kan misforstås slik at det viktigste er å fordele "æren" for ulike oppfinnelser. Men hun er ingen enøyd planøkonom som mener staten skal gjøre alt. Også i hennes verdensbilde er gründere og næringsliv av stor betydning. Hennes budskap er at stat og næringsliv sammen utgjør et økosystem. Det er i samspill med markedet staten kan være motor for innovasjon.

Det er med god grunn Mazzucato har fått mye oppmerksomhet i Norge. Dessverre brukes hennes forskning ofte så ideologisk at hovedpoengene forsvinner. Ett av dem er dette: Ja, staten kan investere langsiktig og utvikle ny kunnskap, men det er først når ideer og oppfinnelser tas i bruk at vi kan snakke om innovasjon. Det er når private selskaper tar teknologi ut i et marked at vi får vekst, sysselsetting og skatteinntekter.

For et Norge i omstilling er det verdt å reflektere over Mazzucatos konklusjoner av to årsaker:

  1. Digitaliseringen treffer samfunnssektorer der staten har, og vil ha, en stor rolle uansett hvilken ideologisk merkelapp man vil sette på seg selv: helse, transport og utdanning.
  2. Oppskriften er utprøvd og virker.

Håndteringen av oljeeventyret etter det første funnet på Balderfeltet i 1967 er et godt eksempel på tankegangen Mazzucato representerer. Statlige investeringer i grensesprengende forskning har bidratt til at Norge i dag er blant verdens ledende leverandører av olje- og offshoreteknologi. Hvor ligger så mulighetene i dagens Norge?

Havrommet peker seg ut. Norge har allerede sterke kompetanse- og teknologimiljøer, og verdens behov for mat, energi og mineraler fra havet vil øke. Som energinasjon kan vi også ta aktivt del i den globale energirevolusjonen. Vann-, sol-, vind- og bølgekraft er ikke lenger "alternativ" energi. For første gang siden den industrielle revolusjon, hadde Storbritannia nylig en hel dag uten behov for kullkraft. Mulighetene innen helse- og velferdsteknologi er også enorme. Hvis vi utvikler løsninger for å løse egne behov, legger vi samtidig grunnlag for fremtidig bærekraft i offentlige budsjetter og for en stor eksportnæring. Mange norske byer er små nok til å kunne være laboratorier for "smart by"-utvikling, og samtidig store nok til at løsningene kan eksporteres.

Et fellestrekk for disse sektorene er at de er det offentliges domene. Teknologiutvikling av betydning vil derfor være tilnærmet umulig uten et samspill mellom stat og næringsliv.

I desember kom tallene som viser at offentlig sektor nå står for mer enn halvparten av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP). Vi har derfor valgt "Staten" som tema for Abelias årskonferanse 1. juni. På sitt beste har et godt samspill mellom stat og næringsliv gitt banebrytende gjennomslag for ny teknologi og ny industri. Men en offentlig sektor som vokser i både gode og dårlige tider er ikke bærekraftig over tid.

Skal vi få samspillet til å fungere, må vi se på hvordan staten utøver sine ulike roller.

Skal vi få samspillet til å fungere, må vi se på hvordan staten utøver sine ulike roller. Der staten er eier, finnes det omforente og tydelige prinsipper for hvordan myndighetene skal opptre. Noen tilsvarende prinsipper finnes ikke på områder der staten er markedsaktør. På den ene siden er staten garantist for et velfungerende næringsliv gjennom fornuftig regulering og håndhevelse. På den andre siden er staten for ofte en uforutsigbar premissleverandør eller, i verste fall, en direkte konkurrent på helt ulike vilkår. I en undersøkelse blant Abelias medlemmer svarte seks av ti at staten opptrer som konkurrent i eller forstyrrer deres markeder.

En helhetlig innovasjonspolitikk må ha som mål at Norge får flere globale eksportbedrifter og høyproduktive arbeidsplasser. Både bedriftene og de sysselsatte vil bidra med skatteinntekter som vi vil trenge fremover. Målene med politikken kan ikke bare være å bremse veksten i offentlig sektor, selv om det er helt nødvendig. De må også bidra til utvikling av fremtidens næringsliv.

Vi må med andre ord snakke mer, ikke mindre, om staten. Om hvordan vekst kan fremmes gjennom fornuftig og forutsigbar regulering. Om hvordan staten investerer direkte og indirekte i næringsutvikling. Og om hvordan oppgavefordelingen er og bør være.

Ingen er tjent med at staten bruker millioner på selv å utvikle løsninger som allerede finnes i markedet, men vi er alle tjent med en offentlig sektor som bidrar til at norsk næringsliv lykkes. 

Håkon Haugli er leder i Abelia, NHO sin forening for kunnskaps- og teknologibedrifter.