Kina, Twitter og 20-åringene

Kina, Twitter og 20-åringene

KRONIKK: Tre nye krefter er i sving i det arabiske opprøret.

Jeg tror mange lenge har tenkt at det aldri skjer virkelig store endringer i den arabiske verden. Da Berlinmuren falt og frigjorde Øst Europa, skjedde det ingenting. Da internett og Google kom, og skapte problemer for andre regimer over hele verden, skjedde det fortsatt ingenting. Hvorfor skjer plutselig alt på en gang, akkurat nå?

Det er tema for Thomas Friedmans kommentarspalte i New York Times for noen dager siden, skrevet fra Amman i Jordan. Ifølge han er det tre nye krefter i sving: Kina, Twitter og 20-åringene.

Livredde i Kina

Kina selv er livredd for det som skjer i Egypt og andre arabiske land, man landet er paradoksalt nok også en viktig årsak. To sider ved Kinas vekst og suksess er indirekte med på å endre det politiske kartet i den arabiske verden. Det ene er at Kinas suksess er årsak til den kraftige stigningen i priser på matvarer, energi og drivstoff som rammer de fattigste. Noe som gjør at regjeringer etter beste evne prøver å kompensere med økte subsidier eller økt lønn til offentlig ansatte, uten å egentlig ha råd til det.

Den andre effekten av Kinas suksess er at varer som kunne blitt produsert i arabiske land, blir importert fra Kina. Kina produserer alt det Egypt og mange andre utviklingsland kunne produsert, men billigere og mye mer effektivt.

Sosiale medier og 20-åringene

Sosiale medier som Twitter, blogger og Facebook er det andre som har skjedd. Og mobiltelefoner med nettilgang og videokamera. Det kan virke som regjeringene i den arabiske verden er helt ute av stand til å forstå hva som har skjedd på dette området. Sosiale medier er både blitt en måte å skaffe informasjon om hva som skjer i resten av verden, og sammenligne seg med andre. Men det er også blitt et kraftfullt verktøy for å organisere opprøret mot diktaturene.

Men viktigst av alt er kanskje 20-åringene. Det er i dag 100 millioner mennesker i den arabiske verden mellom 15 og 29 år, mange har utdanning, men ikke jobb. De opplever at prisene stiger og at fremtidsutsiktene er blitt dårligere. Og den utdanningen de har er ikke alltid så imponerende som den ser ut på papiret. The "educated unemployables" kaller Thomas Friedman de som kommer ut av arabiske skoler og universiteter:

"Egypt, Jordan, Yemen, Tunisia today are overflowing with the most frustrated cohort in the world — "the educated unemployables." They have college degrees on paper but really don’t have the skills to make them globally competitive. I was just in Singapore. Its government is obsessed with things as small as how to better teach fractions to third graders. That has not been Hosni Mubarak’s obsession.

Akterutseilt

Ting er under utvikling i den arabiske verden mens jeg skriver dette, og utfallet er på ingen måte sikkert. Men det som er sikkert er at de gamle regimene i lengden ikke tålte å nekte folk innsyn og innflytelse.

Det gikk forbløffende lenge, men på mange måter ble Facebook og Twitter kommunikasjonsverktøyene som synliggjorde hvor håpløst akterutseilt de gamle regimene har vært.

Les om: