Norge trenger ny bredbåndmålsetning

Norge trenger ny bredbåndmålsetning

KRONIKK: Slik kan vi møte våre nabolands mål om 100 Mb bredbånd.

Våre naboland Finland, Sverige og Danmark har alle lagt sin nasjonale strategi for høyhastighets bredbånd. Nå er det på tide at Norge følger etter.

Vi går nå inn i fase 2 av bredbåndsutbyggingen. Vi greide mål 1 om å gi hele landet tilbud om bredbånd med glans. Markedet bygde ut langt mer bredbånd enn selv de mest optimistiske hadde anslått, og gode incentiv-ordninger - som Høykom - bidro til ytterligere utbygging. Men som vi sa for noen år siden; det var ikke aktuelt å stoppe med veiutbyggingen på 60-tallet heller, selv om vi hadde riksveier over hele landet. Veiene ble bredere og bedre, og fortsatt bygges det veier. Det samme må nå skje med bredbånd, om ikke Norge skal tape konkurransekraft.

Også i fase 2 vil markedet greie å bygge ut store deler av landet. Men alle må få samme mulighet til bredbånd med høy hastighet, og det vil nødvendigvis kreve et politisk løft.

Politisk ambisjon

Det første vi må få til er en politisk ambisjon. Den har vi stor tro på vil komme i løpet av de kommende månedene. Flere partier har allerede vært ute og flagget at de vil gi Norge raskt bredbånd. Det har tidligere vært gjort flere beregninger av hvor mye det vil koste å gi hele Norge raskt bredbånd. Tiden har heldigvis jobbet for, og ikke i mot, for å få disse kostnadene ned. Kobberet har vist seg å kunne yte mer enn hva de fleste av oss hadde trodd var mulig for fem-seks år siden.

Aktører som Nextgentel og nå Telenor har kommet med tilbud om 30 Mb for dem som er så heldige å bo innen passe rekkevidde fra en sentral. Coax har også vist seg å gi svært imponerende hastigheter, og her skal det være enda mer å hente. Get har presset sitt coax-nett opp i meget imponerende hastigheter og med høy penetrasjon på coax i sentrale bystrøk er det fortsatt mye å hente ut av kabelen.

Fiber er selvsagt den store muliggjøreren, sammen med coax, når vi snakker om virkelig høye hastigheter. Markedet vil ha fart, og etter beregninger som er gjort av Telecomrevy er det nå over 260.000 fiberkunder i Norge. Det viser at det både er betalingsvilje og etterspørsel etter virkelig raskt bredbånd.

Altibox er landets største fiberaktør med rundt 200.000 kunder. Fiber spiller også en helt avgjørende rolle for utbyggingen av andre tjenester, som mobilt bredbånd. Skal vi få ut LTE (Long Term Evolution, red. anm.) til flest mulig i Norges land, må vi ha fiber lenger ut i nettet.

Infrastrukturleverandørene antyder i dag at LTE kan gi oss 30 Mb under gunstige betingelser, men også her er det forventet at farten kan skrus ytterligere opp. Skal Norge greie en målsetting om høyhastighets bredbånd til alle, er det også viktig at vi tar i bruk alle teknologier. Den nasjonale målsettingen bør derfor være teknologinøytral. Men samtidig er det viktig ikke å glemme at fiber er en helt avgjørende innsatsfaktor.

Ny graveforskrift

Skal vi få fiber ut må vi ha en fornuftig graveforskrift for fremføring av fiber i veigrunn. Graving står for 60-70 prosent av kostnadene i et fiberprosjekt. For å illustrere kostnadene ble stamnettet som ble bygget mellom Alta-Kautokeino-Karasjokk og Tana ferdigstilt med en gravekostnad på 110 kroner per meter. Totalt 530 kilometer fiber ble lagt. Dette gav en totalkost på fremføring på 60 millioner kroner.

Hadde det første utkastet til graveforskrift, som Statsråd Kleppa sendte i retur, blitt lagt til grunn med krav om å grave fiberen 80 centimeter ned i jorda, ville kostnaden ha blitt - ikke 60 millioner - men 940 millioner kroner. Det er kanskje ikke så rart at Samferdselsdepartementets behandling av graveforskriften vil være svært avgjørende for hvor mye markedet vil bygge ut i Norge, og hvor mye penger det offentlige må inn med for å gi alle muligheter til bredbånd med høy hastighet.

Jeg tror det er viktig å skille fiber fra annen infrastruktur som skal ned i veigrunn. Selvsagt må fjernvarme, avfallsug og andre installasjoner mye lenger ned i grunnen enn en fiberkabel, som optimalt sett kan "trenches" ti centimeter ned i grunnen. Felles sak er ikke alltid felles interesse. Jeg kan ikke mye om vei, men min ringe kunnskap tilsier at man risikerer å gjøre vesentlig mindre skade på veien ved å grave ti eller 40 centimeter ned, enn om man må grave 80 centimeter ned i veien. Myndighetene må derfor ikke falle i den fellen å behandle all infrastruktur likt når det gjelder graving. Her må det differensiering til.

Digital dividende

Myndighetene har også en mulighet til å bruke inntektene fra den digitale dividenden til nettopp bredbåndsutbygging i de områder av landet hvor markedet ikke ser seg tjent med å bygge ut. Det er kanskje ikke helt vanlig budsjettpraksis, men muligheten er der. En annen mulighet er selvsagt å pålegge utbyggerne dekningskrav, men det kan igjen bremse markedets lyst til å by på dividenden. At fylkene pålegges å legge trekkrør når de bygger ut områder og graver, vil også være en stor muliggjører for å få fiber ut til mange. Nord-Trøndelag gjør dette og fremstår i dag som vår absolutt beste nasjonale case.

Min visjon for en politisk målsetting om bredbånd med høy hastighet til hele Norge er at det må defineres to mål. Et delmål i 2015 med minimum 30 Mb, og det endelige målet i 2020 med 100 Mb. Å sette seg mål er viktig, og Norge kan jo faktisk ikke være bekjent av å være dårligere enn våre naboland.