Praedico ergo sum

Vi klarer å forestille oss selv både i fortid og fremtid, og ikke minst å bruke fortiden til å forestille oss hvordan fremtiden vil se ut. Evnen til mentale tidsreiser ser ut til å være velutviklet først i 3-4 års-alderen. Før den alderen vil vi for eksempel ha problemer med å svare meningsfullt på spørsmål om hva vi skal gjøre i morgen. Evnen til mentale tidsreiser deler vi med noen dyr, som sjimpanser og kanskje også rotter. Den er imidlertid mye mer avansert hos mennesker og har vært med på å gi oss store fordeler i kampen om tilværelsen.

Klinger og Cox (Dimensions of Thought Flow in Everyday Life, 1988) fant ved å be personer om å registere tankene deres at hele 12 prosent av disse tankene var mentale reiser til fremtiden. Quoidbacha, Wood og Hansenne (Back to the future: the effect of daily practice of mental time travel into the future on happiness and anxiety, 2009) oppdaget at disse mentale tidsreisene til fremtiden var forbundet med økt fornøydhet med livet. Manglende evne til å se for seg fremtiden syntes på den annen side å være forbundet med mindre fornøydhet og til og med depresjoner. Forskerne fant også at forsøkspersonene som ble bedt om å gjøre mentale tidsreiser basert på mulige positive fremtidige hendelser hver dag over 14 dager økte sin fornøydhet med livet.

Selv tidsreiser til fremtidige negative hendelser synes å kunne gjøre tilværelsen, relativt sett, bedre. Forskerne Arntz, van Eck, og de Jong (Unpredictable sudden increases in intensity of pain and acquired fear, 1992) fant at personer som forberedte seg på smertefulle elektriske sjokk opplevde dette som mindre smertefult enn de som ikke var forberedt, selv om disse fikk mye færre smertefulle sjokk.

Jeg hører av og til påstanden om it-prosjekter eller team har sluttet å estimere. Estimering føles lite produktivt og man burde i stedet bare starte på oppgaven. Men, selv om vi ville og fikk lov til å la være å estimere tidsbruk, klarer vi egentlig å la være? Er det mulig å gjennomføre it-utvikling uten denne type mentale tidsreiser?

Trolig ikke. De prosjekter som hevder å ha sluttet å estimere bytter typisk ut en type tidsestimat med en annen. I stedet for å estimere antall timeverk for å fullføre ulike oppgaver, så estimerer de for eksempel hvor mange oppgaver de rekker i løpet av et tidsintervall, om en eller flere oppgaven krever så mye arbeid at den bør splittes i mindre oppgaver, om oppgaven er liten, middels eller stor, eller om verdien av prosjektet forsvarer kostnadene. Underveis i it-utviklingen gjøres kontinuerlig vurderinger som krever estimater av omfang, for eksempel vurderinger om man må justere på innsatsen eller sørge for å ikke bli forstyrret for å kunne fullføre en oppgave før statusmøtet, og om en alternativ måte å skrive programvare på forsvarer den ekstra kostnaden. Trolig vil mange bli overrasket over hvor mange mentale tidsreiser de gjør hver dag og hvor vanskelig – kanskje umulig – det er å la være å estimere fremtiden. Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair hevdes å ha sagt: ”Jeg vil ikke komme med prediksjoner. Ikke nå og ikke i fremtiden.” Selv om sitatet ser ut til å være et vandresitat som tillegges ulike personer, så illustrerer det hvor vanskelig det er å la være å komme med prediksjoner.

Formatet på estimeringen ser ut til å påvirke hvordan den mentale tidsreisen gjennomføres. I en studie ved Simula Research Laboratory i 2011 fant jeg, sammen med Torleif Halkjelsvik og Karl Halvor Teigen, at det kunne gjøre en store forskjell å spørre om ”Hvor mye rekker du i løpet av ?.”? (arbeid på gitt tid) i stedet for ”Hvor lang tid trenger du for å fullføre ??” (tid på gitt arbeid). Deltakerne som ble bedt om å estimere hvor mange sider de rakk å lese på fem minutter, mente for eksempel at de i gjennomsnitt ville rekke fire sider. Fem minutter var imidlertid det samme gjennomsnittsestimatet som de som ble bedt om å estimere tiden de mente de trengte for å lese to sider. Dette kan oppsummeres i det som ble tittelen på artikkelen: ”For å lese to sider trenger jeg fem minutter, men gi meg fem minutter og jeg skal klare å lese fire sider”.

Vi gjentok studien for it-utviklere og fant samme mønsteret. It-utviklerene ble mer optimistiske, og trodde i gjennomsnitt at de ville være dobbelt så produktive, når vi ba dem om å estimere hvor mye de ville rekke på 20 timeverk, enn når vi ba dem om å angi hvor mange timeverk de ville trenge på tilsvarende arbeidsomfang. Vil man unngå overoptimisme, særlig for mindre oppgaver, så er det altså ikke noe lurt å spørre om hvor mye man rekker for eksempel i løpet av dagen. Spør heller hvor mange timeverk oppgaven tar, eller – enda bedre – hvor mange timer har lignende oppgaver tatt tidligere. Ulike måter å spørre på synes å gi ulike tidsreiser bakover og fremover tid, og dermed ulike estimater.

Vi predikterer hele tiden, kan ikke klare oss uten og vår identitet som menneske er nært forbundet med å mentalt kunne reise inn i fremtiden. Det synes til og med som om vi har fått vår evne til å lagre minner om fortiden som en følge av den evolusjonære fordelen dette gir oss med hensyn på å prediktere fremtiden (Klein, The temporal orientation of memory: It’s time for a change of direction, 2013). Det er derfor gode grunner til å si at vi er det fremtidsreisende – eller predikterende – mennesket. Praedico ergo sum. Jeg predikterer, derfor er jeg.

Magne Jørgensen, Simula Research Laboratory.