Religion og utopier

Religion og utopier

KRONIKK: At politikere ikke ser potensialet i ikt, er blitt en kjær klagesang.

Jeg sitter som deltaker i den avsluttende debatten på NOKIOS-konferansen i Trondheim for en måneds tid siden. Vi er i gang med en kjent og kjær øvelse: Klagesangen over at politikerne ikke ser potensialet i ikt-utviklingen. Panelet består av profilerte folk på ikt-området både fra det offentlige og konsulentbransjen – men stat eller kommune, offentlig eller privat; lyden er omtrent den samme.

"Vi har en stand av politikere som ikke vet hva ikt dreier seg om i det lange løpet", sier den ene. "Vi når ikke igjennom til det laget som har evne til å fatte beslutninger", sier en annen. "Utfordringen er at det overordna politiske nivået ikke skjønner den retningen vi ønsker å gå med ikt-utviklingen", sier en tredje.

I femten år har jeg hatt jobber som har hatt befatning med ikt-utvikling i det offentlige. Mye er endret på de årene. Digitale løsninger spiller en helt annen rolle i dag enn på 90-tallet, både i det offentlige og for folk flest. Mye er endret, men et forhold er konstant: Den kontinuerlige klagingen på at politikerne ikke ser betydningen av ikt. Ikt vies ikke nok oppmerksomhet, verken som del av politiske reformer eller gjennom satsinger i statsbudsjettene, lyder de velkjente strofene. Strofer som særlig synges høyt og klart ved anledninger som NOKIOS-konferansen. Her er menigheten samlet. Her kan vi la oss gripe av de mest slagferdige predikantene, samles i vantro latter og riste oppgitt på hodet av hvor lite andre forstår av det vi alle er skjønt enige om.

Som sagt: Femten år. Og, ja, jeg er blant dem som stadig arbeider for å prioritere ikt-basert fornyelse av det offentlige. Vi trenger oppmerksomheten og vi trenger ildsjelene for å få det til. Men det er meningsløst å fortsatt kverne på den velkjente klagesangen, uten å stille noen helt grunnleggende spørsmål om hvorfor man ikke når frem med å sette den politiske agendaen, og om det virkelig er slik.

Før det første: Hvor godt formidler vi budskapet? Hvis problemet er at politikerne ikke har forstått nok, bør vi som har forsøkt å formulere budskapet gå i oss selv. Utviklingsdirektør Lars Tveit i Bergen kommune har et poeng når han sier at vi må slutte å snakke om ikt – skal vi gjøre dette politisk relevant, må vi snakke om offentlige tjenester, sette ikt-basert endring inn i rammen av politiske reformer og utvikling av offentlig forvaltning.

For det andre: Leverer vi varene? Jeg skulle like å møte den som hevder at ikt-prosjekter ikke har vært oversolgt til politikerne de siste tjue årene. En ting er medieprofilerte ikt-skandaler som TRESS, Winix, etc. I tillegg kommer mange tilfeller hvor det har vært diskutabelt om lovede gevinster for forvaltning og brukere har kommet. At politikere som tidligere har vedtatt slike satsinger utviser en viss forsiktighet og stiller krav til nye satsinger, kan ikke være annet enn sunt.

For det tredje: er virkelig ikt svakt prioritert? Hvis vi er enige om at det ikke er ikt men større reformer, fornying av forvaltning og utvikling av tjenestetilbud som er hovedpoenget - hva er det da vi savner? Reformer? Neppe, NAV og samhandlingsreformen viser at det foregår et og annet. Begge reformene er ikt-intensive så det holder. Men det er mange gode ikt-prosjekter som ikke får finansiering, sier du? Verden er breddfull av gode ideer og satsinger som ikke når opp i offentlige budsjettprosesser. Slik er systemet.

Vi skal og bør fortsatt arbeide for å synliggjøre behovet for innovasjon og ikt-basert fornying i det offentlige. Men vi kommer lenger med en mer nyansert tilnærming enn å lire av oss standardreplikken "våre politikere forstår oss ikke".

Hans Christian Holte, Difi

Les om: