Tallverdieffekten: Vi rekker mer på tolv måneder enn ett år

ESTIMERT TIDSBRUK: The numerosity effect (tallverdieffekten) gjør at vi ikke i tilstrekkelig grad skiller mellom tallmessige og reelle verdier. Det kan påvirke hvordan vi estimerer tidsbruk i for eksempel et it-utviklingsprosjekt. 

Tallverdieffekten i it-prosjekter 

365 dager, 12 måneder og ett år har samme varighet. Likevel rapporterer flere undersøkelser at vi vil typisk være mer tilbøyelige til å starte en krevende oppgave når denne beskrives som å vare ett år, enn en som beskrives å vare i 12 måneder, og i enda større grad enn en som beskrives å vare i 365 dager.

Ülkümenen og Thomas dokumenter (2013) at dette gjelder for slankekurer og hvor lenge vi er villige til å vente på avkastning på investeringer. Vi er for eksempel mer villige til å starte en slankekur som varer i ett år enn en som varer i 365 dager, og vi er mer villige til å vente på avkasting når denne er formulert per år enn per måned. Forskerne fant at effekten av tidsenheten som ble brukt økte med relevansen hos de som ble spurt. De man antok hadde størst behov for slanking – de med svært høy BMI - ble altså mest påvirket av om diettens varighet ble formulert som 365 dager eller ett år.

Lire og euro

Effekten kalles the numerosity effect (tallverdieffekten) og skyldes at vi ikke i tilstrekkelig skiller grad mellom tallmessige (nominelle) og reelle verdier. Selv om vi vet at 12 måneder reelt tilsvarer ett år, så påvirkes vi at 12 tallmessig er større  enn 1. 12 måneder føles dermed lengre enn ett år. Tallverdieffekten ble godt demonstrert i praksis da Italia gikk fra Lire (høye tallverdier) til euro (lavere tallverdier) og dette førte til at kirkegjengere ga mer i kollekt (Cannon og Cipriani, 2006). Selv om alle visste at 1 euro var ca. 2.000 Lire, så føltes det som om man ga mindre ved å gi 10 euro enn 20.000 Lire.

En av de første som beskrev denne effekten var Fisher Irwing (1928). Hans analyse av the money illusion (pengeverdi-illusjonen) tok utgangspunkt i at vi var dårlige til å skille mellom tallmessig og reell verdi på penger. Den gang som nå følte de fleste seg mer fornøyd med fem prosent årlig lønnsøkning i en situasjon med seks prosent inflasjon, enn en prosent årlig lønnsøkning i en situasjon med null prosent inflasjon. Dette til tross for at man i den første situasjonen har gått ned og i den andre situasjonen har gått opp i kjøpekraft.

Skattesystemer, inkludert det norske, synes også å være sterkt påvirket av denne effekten. Setter vi 1.000 kroner i banken og får fem prosent rente i en situasjon med fem prosent inflasjon finner vi oss i å inntektsbeskattes for de 50 kronene til tross for at vi reelt sett ikke har hatt noen som helst avkastning. Skattelegging av aksjegevinster justerer for forskjellen mellom tallmessig og reell gevinst gjennom såkalte skjermingsfradrag, slik at man kun skatter av reell gevinst. Justeringen gjelder merkelig nok ikke aksjetap, der man kun får skattefradrag for det nominelle og ikke det reelle tapet. Uten vår tendens til å ignorere at 2015-kroner i realiteten er en annen enhet enn 2016-kroner, så hadde vi kanskje ikke funnet oss i å skatte av ikke-eksisterende rentegevinster og ikke få fradrag for reelle aksjetap.

Hva med it-prosjekter?

Nylig gjorde jeg noen undersøkelser på hvordan valg av enhet virket inn på estimatene i it-prosjekter. Antagelsen min var at mange, i henhold til tallverdieffekten, vil tenke at man kan få utført mer på for eksempel 365 dager enn på ett år siden 365 dager føles lengre enn ett år. På samme måte antok jeg at de som estimerer arbeidsmengde ville oppleve at de ville rekke mer på 35 timeverk enn på 5 dagsverk på hver 7 timeverk, og dermed gi lavere estimater i timeverk enn i dagsverk.

For å undersøke dette inviterte jeg 74 systemutviklere til å estimere de samme to prosjektene. Først estimerte de arbeidsmengden for et lite prosjekt, deretter for ett litt større. Systemutviklerne ble tilfeldig tilordnet enten en gruppe som ble bedt om å estimere i timeverk eller en gruppe som ble bedt om å estimere i dagsverk. De som estimerte i dagsverk ble i tillegg bedt om å angi hvor mange timeverk de antok et dagsverk ville tilsvare. Forskjellene i estimater i timeverk og dagsverk var i forventet retning og overraskende store.

For det minste systemet var estimatene i dagsverk i gjennomsnitt hele 96 prosent (!) høyere enn estimatene i timeverk. For det litt større systemet var estimatene for de som estimerte i dagsverk i gjennomsnitt 50 prosent høyere enn estimatene i timeverk. Effekten av valg av estimerings-enhet var så stor at jeg mistenker at det må være tilleggseffekter utover tallverdi-effekten. En effekt jeg mistenker også å virke inn på resultatene er den såkalte unitosity-effekten (enhetseffekten). Denne effekten tilsier at den som estimerer forventer at enheten man blir bedt om å estimere i gjenspeiler størrelsen på oppgaven. Dersom den som etterspør et estimat tror at det er en liten oppgave, så vil vedkommende for eksempel neppe spørre hvor mange årsverk oppgaven vil ta. Jeg har i tidligere undersøkelser vist hvor stor effekt slike forventninger kan ha, selv i tilfeller hvor den som spør helt klart ikke har kompetanse på it-utvikling. Valgt estimeringsenhet kan dermed virke ledende på hvordan man tenker og hva slags ekspertkunnskap som aktiveres i estimeringsarbeidet.

Brukes og misbrukes

nn Kunnskap om tallverdi og enhets-effektene kan brukes - og misbrukes - på mange måter. I situasjoner der man vet at det stort sett underestimeres, bør man ikke forsterke underestimeringen ved å bruke en lavnivå-estimeringsenhet, som for eksempel timeverk for større it-prosjekter. Effektene kan også misbrukes til å påvirke andres vurderinger av verdier, kompleksitet til oppgaver og kostnadsnivå til å bli høyere eller lavere. Ønsker man mest mulig realistiske vurderinger så vil imidlertid løsningen ofte være å velge den mest naturlige enheten for vurderingen. Det er denne enheten som gir minst behov for oversettelse mellom hvordan vi lagrer og bruker tidligere erfaringer, og dermed også ofte minst skjevheter i vurderingen.

Magne Jørgensen