- Urimelige krav fra Nav

- Urimelige krav fra Nav

KRONIKK: Offentlig sektor stiller noen ganger så urimelige krav at de er i ferd med å fremstå som en svært vanskelig, og endog uønsket, kunde.

Fra tid til annen er det på tide å si i fra. Offentlig sektor er en utrolig viktig kunde for norsk ikt-næring. Men samtidig stiller offentlig sektor noen ganger så urimelige krav at de er i ferd med å fremstå som en svært vanskelig, og endog uønsket, kunde.

For eksempel Nav. Etaten misbruker sin enorme innkjøpsstyrke for derigjennom på urimelig vis presse igjennom ubalanserte og urimelige vilkår. Spørsmålet er om denne holdningen tjener offentlig sektor? Svaret mitt er et definitivt nei.

Jeg skal komme litt tilbake til hvorfor, men noe av denne ubalansen har nok oppstått fordi mange som styrer store offentlige ikt-innkjøp er redde for spøkelser. Noen er så gamle at de husker flere av dem ved navn. Tress 90 var et skikkelig guffent spøkelse. Det var denne skandalen som førte til den første åpne høringen i Stortinget. Det var Tress 90 som fikk Aftenposten til spørre daværende trygdedirektør om det overhodet fantes "kompetanse i Rikstrygdeverket på prosjektstyring ?"

Etter Tress 90 og andre skandaler var medisinen å ta noen svært store slurker med Møllers tran. Statens Standardavtale (SSA) var en slik kjempeslurk. Dette ble et avtaleverk som til de grader tilgodeså den ene parten. Trøsten får være at SSA har blitt bedre med årene, men det er fortsatt ikke snakk om noen balansert avtale. Det er ikke så veldig mange årene siden leverandøren måtte svare for eventuelle følgeskader. Stoppet for eksempel it-avdelingen i Norges Bank, og de ikke fikk beregnet valutainntekter, kunne man sende regningen for dette tapet til it-leverandøren. Ikke så mange, om noen, kunne bære et slikt ansvar, men de skrev under av frykt for ikke å få kontrakten.

Fortsatt bærer Statens Standardavtaler sterkt preg av dette tankegodset. Forskrift om offentlige anskaffelser § 3.11 1. ledd sier at der det finnes fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder, skal disse som hovedregel brukes ved inngåelse av kontrakter. Difi skriver selv i et offentlig notat at "SSA-avtalene kanskje ikke er fremforhandlet på den måten som er tenkt i regelverket¿"

Det er helt korrekt. Det er snarere snakk om et diktat. Nå skal det sies at leverandørene også har en dårlig historie når det gjelder avtaler. De var flinke til å fraskrive seg det aller meste av ansvar. Og det var ikke så rart at det kom en offentlig reaksjon på 1970-tallet. Problemet i dag er bare at deler av offentlig sektor og SSA-avtalene ikke har oppdaget at "den kalde krigen" er over. Når en part er så urimelig sterk blir det sjelden en god leveranse. Og man får heller ikke alltid de beste dansepartnerne.

I Digi kunne vi for noen dager siden lese følgende:

"Opptil 12 leverandører vil konkurrere om å levere konsulenttjenester innenfor hvert av de følgende kompetanseområdene til NAV: Prosjektstyring, strategiplanlegging, arkitektur og løsningsspesifikasjon, teknisk arkitektur, test og kvalitetssikring, logistikk, Agresso, elektronisk samhandling, systemutvikling, drift av it-systemer og plattformer, datakommunikasjon, telekommunikasjon, operativsystemer, datalagring, spesialister på databaser, samt spesialister på applikasjonsintegrasjon."

Fete greier og svære oppdrag, når man vet hva NAV bruker i konsulenthonorar.

Det vakte oppsikt at i et av områdene som etterspørres, nemlig Agresso, så ble ikke firmaet som faktisk utvikler erp-systemet, Unit4-Agresso, valgt. Visst finnes det andre aktører som kan Agresso. Men at de ikke kom videre var oppsiktsvekkende. Unit4-Agresso ga følgende redegjørelse:

-- Det stemmer at vi ga et tilbud, men vårt tilbud ble avvist da vi hadde tatt inn forbehold mot ett av Navs krav;

"Leverandøren kan ikke holde tilbake ytelser som følge av Kundens missslighold."

Smak på den bestemmelsen! Du må altså som leverandør til Nav og det offentlige faktisk levere varene selv om de misligholder avtalen. For eksempel om de ikke betaler for seg. Er det rimelig, at ditt firma da skal fortsette å gi sine tjenester? Svaret er NEI! Og det burde selv det offentlige skjønne.

Dette kravet er ubalansert og urimelig, og i motstrid med all normal forretningspraksis.

Dessverre er det slik at offentlige institusjoner i økende grad stiller urimelige krav som aktører ikke kan forholde seg til – og på den måten skyver fra seg kanskje de beste aktørene.

Dette er verken norsk ikt-næring, eller det offentlige tjent med. Agresso er her et eksempel, jeg har skuffen full av lignende eksempler. Min påstand er at "for mye Møllers tran" er i ferd med å skape grunnlag for nye potensielle it-skandaler. Offentlig sektor kan ikke, til tross av sin størrelse og til tross av sin sårbarhet, fremstå som avtalebøller.

På den andre siden bør leverandørene ha baller nok til å si nei til slike urimelige vilkår. Det har dessverre vist seg vanskelig for mange. Mammon er en sterk gud. Mange tar risikoen, og håper på det beste. Ikt-Norge tar nå i hvert fall saken opp politisk, for slik urimelighet kan ikke fortsette.

Les om: