Velferdsteknologiens fem utfordringer

Velferdsteknologi er satt ettertrykkelig på dagsorden det siste året. Særlig Kåre Hagen og hans utvalg, som skrev NOU-en Innovasjon i Omsorg - som nå er ute på høring - skal ha mye av æren. Den nye debatten er blitt langt bedre enn den gamle konkurransen mellom partiene om å love mest penger til sykehjemsplasser.

Den nye debatten handler ikke om å ha mest penger til sykehjem, men om å gi eldre mennesker økt mulighet til å mestre ulike utfordringer knyttet til livet: Ensomhet, sikkerhet, fall, kognitiv svikt og kronisk sykdom. På alle disse områdene kan velferdsteknologi hjelpe, men vi står overfor fem utfordringer som står i veien for enda smartere løsninger:

Første utfordring er det jeg vil kalle enten institusjon eller hjemme-utfordringen. Den handler, litt forenklet, om at man enten får fulltids oppfølging i et sykehjem eller fem prosent tilsyn hjemme. Når dette er alternativene blir svaret at vi må bygge flere sykehjemsplasser. Men premisset er feil. De fleste vil helst bo hjemme, men ha mer tilsyn og kontakt med andre. Det kan vi få til gjennom bruk av video, alarmer og sensorer.

Andre utfordring er brukerutfordringen (eller x-files-utfordringen, -"du tror det ikke før du får se det"). Den handler om at mange i målgruppen ikke kan forestille seg hva teknolog kan gjøre for dem. Det er som å forklare internett til noen som aldri har brukt det. Det man ikke vet om kan man heller ikke ønske seg. Når de ansatte i sektoren heller ikke er veldig fortrolig med teknologi så kommer det ikke brukerkrav selv om det ville gjøre livet mer behagelig og spare penger. Derfor må vi synliggjøre mulighetene.

Tredje utfordring er teknologi/helsekompetanse. Det burde være slik at man alltid må vurdere hvordan omsorgsteknologi kan bidra, i alt fra de overordnede tingene, som når en kommune planlegger balansen mellom sykehjem og hjemmebaserte omsorgstilbud, men også i mikro, når man vurderer hva den enkelte omsorgstrengende trenger, og om man skal tilby å installere en pakke med velferdsteknologi i hjemmet hennes. Og kanskje spare en årlig kostand på 850.000 kroner til en institusjonsplass. Vi mangler de fagpersonene i kommunene som kombinerer omsorgskompetanse og teknologikompetanse og kan gjøre slike vurderinger.

Utfordring nummer fire er skalerbarhetsutfordringen. Mange nye løsninger lages som mindre pilotprosjekter, men de får ikke ressurser til å iverksettes i stor skala. Da får man aldri testet om de virker i en større kontekst eller om det mangler noe, for eksempel en tjenesteleverandør som har kompetanse og teknologisk infrastruktur til å drifte et større system. Problemet med alle pilotprosjektene er at de gjør oss gode til å søke etter penger til å gjennomføre pilotprosjekter. Men vi får ikke en bedre eldreomsorg uten å utvikle tjenester som fungerer i stor skala.

Femte utfordring er innovasjonsarenautfordringen. I et mer komplekst kunnskapssamfunn er det stadig flere ting man kan være ekspert på. Det gjør at vi får spesialiserte fagmiljøer i de fleste nisjer, miljøer som ikke bruker nok krefter på å samarbeide med andre. Innovasjonen vi trenger i omsorgssektoren kan ikke vil komme ut av disse spesialiserte fagmiljøene der alle kan det samme, men må oppstå der folk har forskjellig kunnskap og ulike erfaringer som kan kobles sammen. Slik at man lærer av hverandre og flytter kunnskap over til anvendelse i et nytt område. Der alle tenker likt skjer det mye mindre innovasjon enn der deltagerne tenker ulikt og bruker forskjelligheten til å finne på nye måte å gjøre ting.