- Hvem vil vel savne cd-en?

- Hvem vil vel savne cd-en?

Langsomt, men uomtvistelig har det demret for meg: cd-æraen er over og vil bli savnet av de færreste.

Jeg tilhører ikke de kjappeste til å ta i bruk ny teknologi. Da cd-en kom i 1983, var det en kompis med bitteliten platesamling og kjempedyrt stereoanlegg som var først.

Selv kom jeg sluntrende etter i 1991. Utvalget av vinyl  i platebutikkene (det heter vinylplater ikke lp-er, lp er et lengdeformat, red.anm) var blitt for magert.

Jeg har en bekjent som mener at vinyl er fremtidens format (sic!). Få vil vel støtte den teorien, men at "tidlige" cd-utgivelser skal få samme affeksjonsverdi som vinylplater er utenkelig.

Cd-ene er egentlig ikke annet enn null-er og ett-tall det heller, og hadde de høye herrer i styrerommene skjønt hva det kunne få av konsekvenser bare litt tidligere, kunne mye sett helt annerledes ut nå.

I dag kom en ny melding om en dramatisk nedgang i cd-salget for de store selskapene. Selv lokomotiver som Robbie Williams, Kate Bush og Coldplay har solgt langt mindre enn butikkene forventet, derfor er returmengden til EMI ubehagelig stor.

Det er ikke nødvendigvis musikken som svikter. Kate Bush-plata er for eksempel et lite mesterverk. Men hele forretningsmodellen er i ferd med å rakne.

I hvilke andre bransjer har man stått like lenge helt stille og sett på at "naboen" utvikler en distribusjonsmodell som er totalt overlegen og med en uovervinnelig appell til så å si alle kjøperne?

Den dominerende tankegangen i dagens musikkindustri er fortsatt å spytte enorme pengesummer inn i et ganske begrenset artisreportoar. Noen få utvalgte får kastet etter seg enorme profilerings- markedsføringsbudsjetter slik at de skal nå ut til massene mest mulig effektivt.

Men hvis storkanonene svikter, blir det krise. Og det blir det nå oftere og oftere.

Artister som profileres primært gjennom store hits, innebærer for plateselskapene en voksende risiko. For når kjøperne som vil ha enkeltlåter ikke trenger å kjøpe et helt album, gjør de kanskje ikke det lenger.

Den ungdomsfanatiske platebransjen legger fantastisk nok skylda for platesalgsvikten på sitt eget potensielle publikum, ungdom som laster ned musikk på nettet.

Men det er platebransjen som har definert nedlasting som et problem, ikke de som laster ned musikken. For brukerene har da digitalisering løst flere problemer enn det har skapt?

Kom gjerne med moral, men skriften på veggen er amoralsk.

Problemet, hvis det kan kalles et problem, er at markedsføringsmodellen blir for dyr for selskapene. Det er ikke teknologien i seg selv som skaper problemet. Det er tvert imot teknologien som avdekker svakhetene i forretningsmodellen.

Teknologien sørger for at folk får hørt mer musikk og mer forskjellig musikk, og kan skaffe seg et gedigent nettverk av tipsere, medlyttere og åndsfrender.

Og det er ikke alle deler av musikkbransjen sliter med nettet. Mange av de mindre uavhengige selskapene har skjønt tegninga.

Sjekk for eksempel ut Emusic.com, der hundrevis av slike mindre selskaper, og noen større av de mindre, legger ut store deler av sin katalog.

Platene til noen av fjorårets mest kritikerroste artister, som Anthony and the Johnsons, Devendra Banhart og Arcade Fire, kan du laste ned på Emusic.com.

For en hundrings i måneden får du 65 låter, jeg synes det er verdt det. For mange av artistene er det ennå mer verdt. For selv om inntektene fra musikksalg gjennom en slik tjeneste blir minimale, kan jungeltelegraf-effekten bety mer.

Taper de penger på at jeg laster ned musikken der i stedet for å kjøpe plata? Eller hadde jeg ikke hørt musikken hvis det ikke hadde vært for denne tjenesten?

Et tegn i tiden, parallelt med lavt cd-salg, er at konserter blir utsolgt. Øyafestivalen er utsolgt et halvt år i forveien. Nevnte Anthony and the Johnsons solgte i fjor vinter ut Rockefeller på få timer, da plata så vidt var kommet ut.

Har EMI-sjef og tidligere punksanger Per Erik Johansen og hans kolleger tenkt over hvordan konsertsituasjonen hadde sett ut uten den "beklagelige" teknologirevolusjonen?

For å si det med med Bob Dylans legendariske linjer fra albumet Higway 61 Revisited, utgitt på Columbia Records i 1965:

"You know something is happening here, but you don't know what it is, do you, mister Jones?"

Les flere kommentarer.