Ikt og læring - et brukerperspektiv

-- Det gode læringsmiljøet: Hva har ikt med det å gjøre? I debatten rundt utviklingen av nye opplæringsmetoder har det vært en viss tendens til enten å være overdrevet optimistisk på vegne av teknologien, eller motsatt; overdrevet pessimistisk.

Det er nok flere årsaker til dette, blant annet hvilken oppfatning en har av hva teknologi er, og hva denne kan gjøre for oss når det gjelder læring.

De fleste er enige om at de digitale mediene, som stasjonære, bærbare, håndholdte datamaskiner, Internett, intranett, DVD, digitale videokameraer, mobiltelefoner, osv, er kommet for å bli, men usikkerheten er desto større med hensyn til hva konsekvensene av dette blir. I denne sammenhengen har mange gått i den fella å tenke teknologi først, og deretter læring eller læringsutbytte. En har sett på ulike sofistikerte teknologiske løsninger, for så å vurdere hva dette kan brukes til. Kvaliteten rundt læringsvilkår har med andre ord blitt ett sekundært anliggende.

-- En pedagogisk grunnlagsdiskusjon

De som "driver med læring" og pedagogikk vil i utgangspunkt argumentere for at det må en pedagogisk grunnlagsdiskusjon til for å forstå hvordan ikt kan gi oss et godt læringsutbytte. Det hjelper ikke å ha en knallbra programvare, hvis en ikke har ivaretatt viktige pedagogiske prinsipper for læring! I en slik diskusjon er premissene at teknologien både påvirker og blir påvirket av de som skal bruke den. Det vil blant annet si at ulike mennesker bruker teknologien på ulike måter, og at hvordan en organiserer og tilrettelegger for læring er viktigere enn hvor gode tekniske løsninger en har. Når det er sagt er det i ferd med å utvikle seg ganske solid erfaring i ulike miljøer på hvordan teknologien kan være med å tilrettelegge for de gode læringssituasjonene. Det har vært flere prosjekter hvor pedagogikken har vært førende, i stedet for teknologien.

Hvordan tilrettelegger en så for et godt læringsmiljø, og hvor kommer teknologien inn i denne tilrettelegginga? Her er det mange ting en kan gripe fatt i, men noe av det mest grunnleggende er vel å ta en titt på hvem det er en skal tilrettelegge for, og hvordan læring forstås å foregå.

Hvem tilrettelegger en for?

Nå er det snart de færreste av den yrkesaktive delen av befolkningen som ikke har tatt i ett tastatur, skaffet seg mobiltelefon eller brukt Microsofts programvare med ulike hensikter. Om ikke frivillig, så har en blitt mer eller mindre tvunget fordi ulike instanser, både offentlige og private, tar høyde for at en behersker og benytter seg av denne digitale teknologien. Det er likevel på det rene at ikke alle er like komfortable med digital teknologi, blant annet på grunn av utrygghet i forhold til bruk eller mangel på opplæring i de mest fundamentale funksjonene i en pc.

Det er altså store forskjeller ute og går når det gjelder brukere og deres forutsetninger for å ta i bruk digital teknologi. Konkret sett betyr dette at "en må kjenne sitt publikum" når en skal tilrettelegge for læring med ikt. Hvordan en skal bli kjent med brukeren er imidlertid et vanskelig spørsmål. Hvis du ber noen om å fortelle hva de kan med tanke på ikt, eller hvis du spør dem om hvilken trygghet de har i forhold til nye medier, er det ofte èn ting hva de sier mens det er noe ganske annet hva de faktisk gjør. Kjønnsforskning viser blant annet at menn har en tendens til å overdrive hva de kan, mens kvinner har en tendens til å underdrive.

Videre er miljøet rundt, og de ulike situasjonene ikt brukes i, av stor betydning. Det er ikke sikkert at man er like ivrig og trygg på de teknologiske løsningene i et ikt-basert læringsverktøy på jobb, som man er foran et avansert dataspill hjemme, selv om begge deler er teknologiske løsninger. Situasjonene er veldig ulike og spiller på ulike sider ved mennesker. ikt-baserte læringsverktøy (Learning Management Systemer) er heller ikke er én teknologi, men ofte er sammensatt av ulike kommunikasjonsteknologier, hvor de ulike LMS systemene har et særegent grensesnitt. Hvilke grensesnitt passer til hvilke brukere?

Når det gjelder syn på hvordan læring foregår er miljø, kultur, historikk og situasjoners betydning kommet mer og mer i fokus de siste årene. Pedagogiske grunnprinsipper som nærhet til praksis, situasjonsbetingelser og kulturelle aspekter er blitt mer og mer viktig. Dette innebærer at læring skjer i samspill med andre og i forhold til teknologier som er del av våre omgivelser. Vi deltar i lærende fellesskap hvor den enkeltes kompetanse og fellesskapets samlede kompetanse sees på som sentrale forutsetninger for læring og utvikling.

Digital kompetanse hos brukeren

Det er altså et spørsmål om den digitale kompetansen til brukere, samt hvilken trygghet en har i forhold til ulike ikt løsninger. Digital kompetanse vil si kort sagt si å ha de forutsetninger som skal til for å kunne mestre teknologiske løsninger slik at en får fruktbare resultater ut av dette. Det er selvfølgelig flere grader og typer av digital kompetanse, noe som også beror på hvilke krav som stilles til brukeren. Det er også slik at det ikke nødvendigvis er sammenfall mellom høy grad av digital kompetanse og høy grad av trygghet eller tillit til ikt. Mange trenger bare en kort innføring i primære funksjoner før de kaster seg ut i chat-diskusjoner på nettet, mens andre heller slår opp i et leksikon fra bokhylla enn å surfe på internett selv etter flere års bruk av ikt-basert innhold og kommunikasjon. Det er likevel oftest slik at høy kompetanse i bruk av ikt også sammenfaller med trygghet i forhold til denne bruken, mens lav brukerkompetanse ofte sammenfaller med en større grad av mistillit og skepsis i forhold til teknologien.

Kartlegging av brukerens digitale kompetanse er vanskelig ettersom denne, som tidligere nevnt kan komme til syne på forskjellig måte fra situasjon til situasjon. Noen vil gå så langt som å si at det ikke lar seg gjøre å kartlegge verken kompetanse eller digital kompetanse på en måte som sier noe reelt om virkeligheten. Andre vil si at en ved å utføre intervjuer og observasjon, eller eventuelt gi ut et spørreskjema, som er direkte relatert til en konkret teknologi, kan finne indikatorer på denne kompetansen. En kan også forsøke å finne ut hvilke faktorer som skaper høyere grad av tillit eller trygghet, men dette er de fleste enig om at er langt vanskeligere av den enkle grunn at vi mennesker er forskjellige. I et forsøk på å finne brukernes digitale kompetanse, må en først klart definere hva en legger i begrepet digital kompetanse. Da er det en noe greiere sak å vite hva en kan ta utgangspunkt i.

Typer av digital kompetanse

Digital kompetanse er et begrep som har blitt brukt på flere måter. I likhet med kompetansebegrepet i seg selv, er digital kompetanse et komplekst begrep som kan romme flere ting. Digital kompetanse kan være en slags kvalifikasjonsindikator, eller en indikator på ferdighetsnivå når det gjelder både bruken og forståelsen av ikt. Det er altså en del valg som må gjøres når det gjelder hva en velger å legge i "digital kompetanse" sekken.

Kathleen Tyner i sin bok "Literacy in a digital world" (1998) har en fin måte å gjøre dette på. Hun skiller mellom to hovedformer for digital kompetanse. Den første kalles redskapskompetanse og viser til hvordan en mestrer en bestemt teknologi. Det vil si at brukeren må ha forståelse for datamaskinenes funksjoner. Det betyr videre at en må vite hvordan nettverk er sammensatt og fungerer, samt hvilke bruksmuligheter som fins for eksempel i forhold til kommunikasjon eller samhandling.

Den andre formen er fortolkningskompetanse og refererer til brukerens evne til å finne frem til relevant informasjon og til å kunne bruke og kritisk evaluere denne informasjonen, samt sette denne inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Denne kompetansen refererer også til det å forstå ulike digitale medier, som for eksempel mobiltelefonen, i forhold til en kommunikasjonssammenheng. Hvilke konsekvenser har det for kommunikasjonen at en for eksempel bruker et verktøy som mobiltelefon i forhold til e-post? Fortolkningskompetanse innebærer også å forstå og kunne bruke de ulike visuelle uttrykksformene i de digitale kommunikasjonskanalene. Det å ha fortolkningskompetanse kan ofte være kritisk i forhold til om en mestrer ulike teknologiske løsninger, når det stilles store kompetansekrav til en bruker. Denne kompetansen vektlegger behovet for å forstå hvordan mening skapes i det digitale samfunnet.

Dette illustreres ved å dele hovedkategoriene redskapskompetanse og fortolkningskompetanse inn i flere undergrupper:

Redskapskompetanse

Datamaskinkompetanse: Forståelse for hvordan datamaskiner virker. Forståelse av operativsystemer og prinsipper rundt teknologiske nettverk, samt evnen til å navigere i ulike brukergrensesnitt med relativ letthet.

Nettverkskompetanse: Bevissthet rundt rekkevidden og brukbarheten av nettverksressurser, kunnskap om og ferdigheter i prinsippene rundt nettverksteknologi og evnen til å bruke nettressurser i studie/arbeidssituasjonen. Evne til å manipulere og kombinere nettverksressurser med andre ressurser.

Teknologikompetanse: Generelle kunnskaper om teknologi og teknologiens funksjons og bruksområde i forhold til alle aspekter ved læring.

Fortolkningskompetanse

Informasjonskompetanse: Evne til å finne frem og evaluere informasjon, og sammenfatte og bruke informasjon fra flere kilder, samt sette informasjonen inn i en større sammenheng. Slags avansert, digital bibliotekskompetanse.

Medie kompetanse: Forståelse av mediets rolle i offentligheten og de ulike formidlingsteknikkene som brukes i ulike medium. Forståelse for hvilken innflytelse de ulike formidlingsteknikkene har i samfunnet. En slags evne til å se kritisk på mediets rolle, i konstruksjonen av virkeligheten for andre. Evne til å skaffe seg tilgang til, å analysere og kommunisere på flere forskjellige måter.

Visuell kompetanse: Evne til å forstå og analysere visuelle uttrykk og symboler. En slags digital lese- og skriveferdighet, med referanse til design. Evne til å tenke, lære og bruke visuelle bilder

Det er ikke markante skiller mellom disse ulike kompetanseformene. Noen av disse formene opptrer sammen, overlapper eller de forutsetter hverandre, andre ikke. Det vil som regel være en forutsetning å inneha redskapskompetanse for å ha fortolkningskompetanse. En kan ikke finne frem og evaluere informasjon om en ikke har en generell forståelse av hvordan datamaskiner virker, og hvordan en for eksempel navigerer på Internett. Det går imidlertid ikke andre veien, en kan godt ha redskapskompetanse uten å ha fortolkningskompetanse. Det at du vet hvordan en datamaskin fungerer betyr ikke at du trenger å ha en dypere forståelse for hvilke konsekvenser for eksempel digital kommunikasjon har sammenliknet med ansikt til ansikt kommunikasjon.

Det vil være enklere å finne brukeres redskapskompetanse enn deres fortolkningskompetanse rett og slett fordi dette er enklere å "måle". Det fins som sagt grader av de ulike kompetansene hos en bruker, og disse typene som er nevnt her trenger ikke å avdekke hva brukeren faktisk kan.

Avsluttende bemerkninger

Når brukere skal bli i stand til å anvende et LMS system, slik at dette gir gode vilkår for læring, fordrer dette både redskaps- og fortolkningskompetanse. Brukeren må kunne fortolke det brukergrensesnittet som er aktuelt i forhold til et valgt LMS system. Men dette er også viktig for brukere på alle nivåer i en organisasjon fordi ulike teknologier i seg selv bringer med seg kulturelle føringer, og disse bør en være bevisst på. En endring i, eller implementering av teknologiske løsninger, enten de er av læringsmessig eller ren informasjonmessig art, gir store endringer på alle nivåer i en organisasjon. Et LMS system som vektlegger individuelt arbeid fordrer noe mens ett annet som vektlegger samarbeid gir andre føringer. Hvilken type kommunikasjon som skal foregå på nett, og hvilken som skal foregå ansikt til ansikt legger også rammer og har konsekvenser for virksomheten i en organisasjon.

En klar suksessfaktor med bruk av ikt løsninger er å være eksplisitt mht hensikten med den konkrete teknologien en ønsker å ta i bruk. Hva skal den brukes til? Hvilke situasjoner skal en bruke ulike ikt løsninger til? Ikke minst; hva er konsekvensen av at en i en situasjon bruker en konkret ikt løsning, kontra at en ikke gjør det? Andre suksessfaktorer er involvering av brukere i designprosessen og i mål og kravsdiskusjoner, samt utprøving og evaluering av prototyper under nesten-naturlige betingelser.

Tilslutt: De aktivitetene som foregår på nett og de som foregår ansikt til ansikt spiller sammen. Når en vurderer hvilke deler av opplæring som skal foregå på nett er det like viktig å se hvilke som ikke gjør det, og hvordan samspillet mellom disse blir. De er ikke isolerte aktiviteter. En forstår ikke hva som skjer i en e-læringssistuasjon hvis en ikke forstår hvordan resten av opplæringsdelen er bygd opp. Teknologien skal altså støtte læringsprosesser, ikke i seg selv føre til læring.

Tidligere publisert i Mintras fagmagasin "Helhetlig læring & kompetanse"