Hørt om minimaskinen?

Minimaskinen – seiglivet og ganske ukjent, men like fullt maskinene som innførte databehandling i Norge.

Kun de aller største virksomhetene i Norge hadde datamaskiner på 60-tallet. I 1969 lanserte IBM System/3, som var den første maskinen i hva IBM kalte "mellomsegmentet", "midrange" på engelsk. Mange kalte slike systemer "minimaskiner", noe som får særlig yngre mennesker til å trekke på smilebåndet. Det er jo ikke mye miniatyraktig over en datamaskin som må plasseres med gaffeltruck.

Tor Aabø var produktsjef for IBMs mellomklassemaskiner i Norge. Han kan fortelle at det ble solgt over 100 System/3 til norske bedrifter. Skjønt solgt, de ble stort sett leaset eller leid. Det var flere konkurrenter. På den tiden var det minst én produsent av minimaskiner i hvert vestlig land; her hjemme kan Norsk Data nevnes. Men ifølge Aabø var det i første rekke kulepenn, kalkulatorer og kontokortmaskiner som utgjorde konkurransen.

System/3 ble i første rekke brukt til regnskap, lønnskjøring, lagerstyring og slikt vi i dag kaller erp-systemer. Men det fantes ikke noen ferdig skrevne programmer til den, slikt måtte programmeres i språket RPG/II (egentlig en rapportgenerator, Report Program Generator, som ble videreutviklet til et fullt programmeringsspråk og som fortsatt utvikles og benyttes på IBMs Power-maskiner).

– Med innføringen av datamaskiner som System/3 i norske SMB-bedrifter var det at økonomisjefene også ble datasjefer, Tor Aabø?

– Jeg er ikke helt enig i den påstanden. Det var lagersjefen som ble datasjef. Vi i IBM testet lagersjefene, og hvis de egnet seg, fikk de opplæring på IBM-skolen. Men vi måtte slutte med tester. Det er jo ganske amerikansk og ikke godtatt i norsk arbeidsliv, svarer Aabø.

Ferdige løsninger

I 1975 lanserte IBM oppfølgeren til System/3, direkte rettet mot SMB-markedet, System/32. Den ble levert med programvare for regnskap, lagerhold, reskontro og fakturering. Programvaren ble laget for hvert enkelt land, såkalt Country Generated Program, og ble ikke garantert av IBM sentralt.

Mot slutten av 70-tallet hadde IBM et salgsprogram for å få inn kapital for videre utvikling. En System/32-maskin kostet den gangen rundt en kvart million kroner. Den var på størrelse med et skrivebord og hadde et display på seks linjer á 40 tegn, og hadde innebygget skriver og diskettstasjon for åttetoms IBM 3740 floppydisker, senere kalt disketter.

Enkel i bruk

Som nevnt, var dette en maskin innrettet på små og mellomstore bedrifter. Wikipedia siterer en annonse i Newsweek fra 1975, som er illustrert med en mann og en kvinne i "business-klær" som ser på en utskrevet rapport som ligger på maskinen (journalistens oversettelse):

"Er datamaskiner for kompliserte? IBMs System/32 kan få deg til å skifte mening. Den er bare på størrelse med et skrivebord, så den er liten nok til å passe inn nesten hvor som helst. Og den er ikke dyr. I hvertfall ikke i forhold til hva du vanligvis forbinder med datamaskinkostnader. Først og fremst er den enkel å betjene. Den kan faktisk kjøres av noen i ditt firma (someone in your company)med veldig lite opplæring. Likevel, tross den beskjedne størrelsen, lav kostnad og enkel betjening, er System/32 en sofistikert datamaskin som kan gi deg mange av de samme fordelene som store selskaper får med sine store datamaskiner. For eksempel kan System/32 sørge for rask, nøyaktig håndtering av alle dine behov innen regnskap, forbedre kontrollen med lagerholdet og generere den typen nøkkelrapporter som kan gi et betydelig bidrag til styring av din forretning. Uten unødvendige komplikasjoner".

Møter konkurranse

– Så lanserte konkurrentene noe vi ikke hadde på denne typen maskiner – terminaler. IBMs mottrekk var System/34, som kom i 1978. Den var utstyrt med 5250-kommunikasjon for fargeterminaler, og var i motsetning til forgjengeren en maskin for flere samtidige brukere, forteller Aabø.

System/34 kunne også kjøre flere oppgaver samtidig (multitasking) på det da nye operativsystemet SSP (System Support Program). SSP håndterte også flere prosessorer (CPU-er), inntil 36 tilkoblede enheter, skriverkøer, jobbkøer, sikkerhet og annet, og tok omtrent 5 megabyte fullt installert.

– Vi solgte System/34 til ganske små bedrifter også. Til og med en enmannsbedrift, et regnskapskontor. Der kan du si den første skytjenesten ble tatt i bruk, for han plasserte terminaler hos kundene sine og lot dem registrere bilagene sine selv, sier Aabø lattermildt.

Populær modell

Etterfølgeren, System/36 kom på markedet i 1983 og ble ganske populær. Så pass at den var på markedet frem til 2000. Flere verdensomspennende bedrifter gikk for System/36 som sin hovedløsning, for eksempel hadde Kodak over 200 maskiner rundt om i verden, forbundet med forskjellige kommunikasjonsløsninger, etter hver internett. I Norge ble det solgt eller utleid over 2000 System/36.

Flere avanserte teknikker fra stormaskin ble tatt i bruk på System/36, som programmerbare jobbkøer og prioriteringsnivåer for igangsetting av rutiner. Foruten mulighet for flere harddisker med feilkorreksjon i form av striping, slik det kjennes fra moderne RAID-løsninger. Forgjengeren, System 34, hadde én harddisk utstyrt med det som ble kalt "en ekstra sylinder", et blankt spor hvor data ble mappet til ved feil på disken.

Virtuelt minne

System/36 hadde også magasiner, bokser med åttetoms floppydisker, hvor de enkelte diskettene ble ført ut og inn til lesing/skriving etter behov, slik at et magasin ble å forstå som én lagringsenhet. Med System/36 kom også virtualisering til minimaskinene. IBM innførte virtuelt minne allerede på sekstitallet på stormaskiner, nå kom det også på rimeligere systemer.

Som nevnt, ble System/36 produsert helt frem til 2000. Det betydde naturlig nok at de forskjellige komponentene ble moderninsert i takt med Moores lov, og den miniatyrisering som kom med eksplosjonen i pc-markedet. En alderstegen maskin i en norsk bedrift fra tidlig åttitall ble i 1995 kjørt ut med gaffeltruck og erstattet med en S/36 på størrelse med en pc.

Den var mye raskere enn det pensjonerte systemet og hadde utrolig mye mer minne og diskplass. Men den eksisterende programvare kjørte rett opp og ned. Jeg så det med egne øyne. Mellommodeller som Advanced/36 og virtuelle System/36 på etterfølgeren AS/400 gjorde at mange fortsatte å kjøre sine 36-applikasjoner langt ut på 2000-tallet.

Mange i it-bransjen som omfavnet pc-er og nettverk, enten det var Ethernet eller Token Ring, ristet på hodet over brukere som fortsatte med System/36. Men stabiliteten, eksisterende applikasjoner som gjorde jobben og betydelig lavere kostnader enn å måtte kjøpe nye pc-er, servere og lisenser på ny programvare holdt "seksogtredven" gående lenger enn noen hadde trodd i 1983.

Etter hvert kom minidøden, les mer på neste side!