Svalbard-fiberen vokser videre

Svalbard-fiberen vokser videre

Monsterlinja skal strekkes til Ny-Ålesund - og kanskje lenger. Les hele historien om Svalbard-fiberen.

SVALBARD/OSLO: Fra fastlandet i Breivika og i Harstad strekker det seg to kabler langt der nede i vanndypet. De ble lagt i 2004 og strekker seg 1400 kilometer over til Longyearbyen på Svalbard. Hastigheten de gir den norske øya er per i dag på 20 gigabit per sekund.

Svalbard har en unik beliggenhet når det gjelder å kommunisere med satellitter. Svalsat, som tilhører Kongsberg Satellite Services, er blant selskapene som henter ned satellitt-data fra Svalbard, rett ved Kings Bay - kommuneadministrasjonen for all aktivitet i Ny Ålesund. Nasa er blant storkundene.

Svære tallerkner snakker med tilsvarende tallerkner i verdensrommet, og ryktene skal ha det til at Nasa ikke skyter opp en eneste enhet om kommunikasjonen fra 78 grader nord ikke fungerer som den skal. Ikke minst spiller dataene som hentes herfra en ikke ubetydelig rolle når værmeldingen skal lages.

Radio for treigt

Men Kings Bay ligger 107 kilometer fra Longyearbyen, og har ikke hatt direkte adgang til fiberlinjen som strekker seg over fra fastlandet. Kommunikasjon med fiberlinjen går i stedet fra Longyearbyen via en radiolink ved Kongsvegpasset, for så å nå Kings Bay.

Linjen er på 2x155 megabit per sekund, og med det ikke kjapp nok til å pushe absolutt alt av data satellittene drar ned og øvrige stordata forskerne i strøket genererer. Dessuten er radiolinken storforbruker av diesel, og om det blir problemer med brensel kan hele kommunikasjonen gå i stå.

Da sender altså visstnok ikke Nasa ut noe som helst til verdensrommet, og værmeldingen blir unøyaktig. Blant annet.

Derfor planlegges det nå å legge en undersjøisk fiberlinje fra Longyearbyen til Kings Bay. Det er Uninett som har fått oppdraget. Tillatelse er på plass fra Sysselmannen, men likevel er det litt av et prosjekt som nå skal planlegges.

Omfattende arbeid

Det må blant annet omfattende marinbiologiske undersøkelser til før kabelen legges. Isbjørn, hvalross og annet dyreliv må ikke forstyrres. Og kabelen må legges minst 100 meter unna vrak og andre historiske minner nede i dypet. Egne marinbiologer vil være med på kabelskipene.

Samtidig kan den ikke bare legges oppå havbunnen, den må pløyes ned. Reketrålere driver med bunntrål i området, og det gjør kabelen svært sårbar. Isfjell er en annen ting som ikke er godt nytt for en fiberkabel der nede, det meste av isfjellet er jo under overflaten og kan også forvolde kabelskade.

Korteste vei hadde vært å legge kabelen gjennom Forlandsundet, som går mellom Spitsbergen og den lille øya Prins Karls Forland. Men i nordlig ende er dybden bare fire-fem meter, det er dessuten en populær plass for hvalross.

Så kabelen må legges på utsiden, trolig blir distansen rundt 270 kilometer. Det legges dobbelt kabel. Også må man forsøke å unngå at disse kablene krysses, og at de heller ikke krysser linjene på 100 gigabit som går fra fastlandet.

Litt av en historie

Årsaken til den fornyede interessen for fiberlinje til Kings Bay, er ikke minst Karverkets nye stasjon i strøket. Den kommer i 2015, skal driftsettes rundt 2018. Derfor skal kabalen være ferdiglagt allerede høsten 2014.

I det hele tatt er historien om fiberlinjen til Svalbard litt av en fortelling. Nasa betalte for den, Norsk romsenter eier den, Telenor drifter den. Det var i 2004 den stod helt ferdig og ble åpnet, da med 20 gigabit per sekund. Computerworld påpekte da at kabelen kan oppgraderes til 3500 gigabit, «svimlende 54.684.500 ganger raskere enn ordinær ISDN-hastighet».

Det var stor fest i Longyearbyen da kabelen ble åpnet. Nasa hadde til da måttet legge sine rådata på magnetbånd og sende disse med fly til fastlandet for videre behandling. Ikke bare tungvint, dataene rakk også bli nokså utdatert før de kom til nytte. Andre data gikk via treig og kostbar satellitt-kommunikasjon. Derfor hadde Nasa en viss interesse av å bidra til 350-millionerkronersprosjektet.

Rolf Skår

Egentlig skulle det bare legges én fiberkabel, med satellittkommunikasjon i backup. Tilfeldighetene skulle dog ha det til at den amerikanske kabelprodusenten Tyco hadde en ferdigprodusert fiberkabel på grunn av en konkurs hos tidligere arbeidsgiver.

Så de ga Norsk Romsenter to fiberkabler til prisen av én, og ikke desto mindre fikk Svalbard en kjappere linje enn i produktspesifikasjonene. Jaggu satte man også rekord, det hadde aldri før i historien vært lagt fiberoptikk så langt nord, og det tok bare 18 måneder.

Rolf Skår, gründer av det forhenværende it-eventyret Norsk Data, og dessuten direktør i Norsk Romsenter fra 1997 til 2006, har fått mye av æren for kabelen til Longyearbyen. Han var opprinnelig bekymret for at Svalbard skulle tape som satellitt-mekka på grunn av båndbreddemangel. Det gikk særlig inn på ham da NPOESS-satellittene ble lagt til Helsinki (The National Polar-orbiting Operational Environmental Satellite System).

Han kom til slutt med et tilbud Nasa ikke kunne si nei til. De kunne betale det de da uansett betalte for satellitt-kommunikasjon, rundt seks millioner dollar i året, i noen år, skulle de få 25 år med seks-gangen på sin daværende båndbredde. Styringsgruppen bak NOESS, såkalte Integrated Program Office, ville gjerne erstatte Helsinki med Svalbard på grunn av beliggenhet, og ble med på spleiselaget.

Og slik gikk det altså til. Kort fortalt (tro det eller ei). Spesielt interesserte kan lese en lengre og mer detaljert utgreiing hos Telektronikk.

Mer kabel?

Men historien fortsetter - kanskje. For nå snakker enkelte sjeler om å strekke fiberen enda lengre.

Bakgrunnen er at isen smelter. Da blir det lettere å legge kabel videre. Før har det ikke vært mulig.

Spørsmålet er om en ny sjøkabel skal legges fra Svalbard og mot Grønland/USA/Korea/Japan.

I dag går mye kommunikasjon via Suez-kanalen og gjennom urolige land, som har gitt blant annet en del forretningsmenn bekymringer for datatransporten.

Tanken om en sjøkabel fra Svalbard og videre er foreløpig ikke materalisert ut i noe konkret.

Les om:

It Bransjen