- Alle må tjene på å dele

- Alle må tjene på å dele

KRONIKK: Helsevesenet vil spare, mens bedriftene vil tjene penger.

En bølge av digitalisering slår over helsesektoren, og selv om mye av arbeidsdagen til en helsearbeider nå foregår med en datamaskin innen rekkevidde, er det mange gode løsninger og produkter som fortsatt venter på å bli utviklet.

Telemedisin er et fagfelt som, på sitt beste, gir bedre effektivitet, sparte kostnader og bedre kvalitet i pasientbehandlingen. Enkelt sagt omfatter telemedisin diagnose, behandling, utveksling av pasientinformasjon, kompetanseutvikling og utdanning praktisert på avstand. Telemedisin er ett av svarene på spørsmålet om hvordan pasienter i større grad skal kunne få god og forsvarlig behandling i sitt eget nærmiljø, slik den kommende Samhandlingsreformen krever. I den anledning bør myndighetene innføre ordninger for å støtte og stimulere aktører som vil lede an på dette feltet.

Telemedisinske innovasjoner er komplekse prosesser, som krever særskilt kompetanse. I en og samme løsning kan man finne både nye teknologier og tjenester, en ny organisasjonsform og en ny måte å levere helsetjenesten på. Skal man lykkes med å lansere og innføre telemedisinske innovasjoner i et dynamisk marked må det erkjennes at det er en avansert innovasjon som utvikles.

Få Computerworlds nyhetsbrev om helse og it

Alle må vinne - del på risiko og gevinster

Har aktørene strategisk insentiv til å investere i telemedisin? For å oppnå en vinn-vinn- situasjon er det viktig å forstå at helsetjenesten og industriens grunnleggende motivasjon kan være ulik, og sørge for å stimulere alle parter.

Verdiskaping i helsetjenesten måles gjennom blant annet økt kvalitet og effektivitet, mens bedriftene måler verdiskaping i omsetning og konkurransedyktige kunnskapsarbeidsplasser. Enkelt sagt; helsevesenet vil spare mens bedriftene vil tjene.

Hvem som skal betale for innkjøp av systemene og hvem som skal betale for bruken er viktige spørsmål. Når det gjelder løsninger for samhandling er det ofte slik at utgifter og gevinster ikke nødvendigvis ligger hos samme part. Problemet kompliseres ytterligere når det er snakk om løsninger for kommunikasjon mellom pasient og helsevesenet. Skal pasienten selv betale for slike løsninger eller skal tjenestetilbyderne betale for løsningene?

Det er krevende å utvikle generiske løsninger og ”hyllevare”. Tjenestene som utvikles innebærer stor grad av lokale teknologiske og organisatoriske tilpasninger. Derfor er det ikke så enkelt for andre helseinstitusjoner å kopiere tjenesteneslik at sektoren, sett under ett, høster stordriftsfordeler. Dette er igjen en ulempe for leverandørene som er avhengig av et størst mulig marked. Gode konseptbeskrivelser kan gjøre det enklere for andre å ta løsningene i bruk.

I tillegg er det vanskelig for bedriftene å få innpass, fordi sektoren i mange tilfeller oppfattes som monopolister, som gjerne utvikler og eier egne løsninger, nettopp for å hente ut samfunnsmessige gevinster.

Nok en vesentlig forskjell på næringsliv og helsesektor er industriens ønske om å være først ute med det siste, mot helsesektorens behov for at nye metoder skal ha vitenskapelig belegg før de kan implementeres og settes i rutinedrift.

Samarbeid er fruktbart

Mye skal altså klaffe for at samarbeidet mellom helsesektor og industri skal være vellykket og fruktbart.

Telemedisin og elektronisk samhandling utfordrer helsetjenestens strategier og organisasjon. Ved at telemedisinske innovasjoner settes inn i en strategisk og strukturell kontekst, øker sjansene for å lykkes. De regionale helseforetakene har her en sentral rolle. For eksempel har Helse Nord sørget for felles løsninger i regionen ved at de har bidratt til investering i utstyr for telemedisin og samhandling på legekontorene, på sykestuer og ved distriktsmedisinske sentra. Med denne type stimuleringstiltak og gode samarbeidsmodeller har Helse Nord RHF, UNN HF og kommunehelsetjenesten etablert et fruktbart samarbeid i regionen.

Også bedriftenes lønnsomhet avhenger av i hvor stor grad de oppnår strategisk samarbeid seg i mellom. Dette kan først skje når sektoren har organisert tjenesten, og forretningsmodellen for både tjeneste og teknologi blir mer tydelig.

Få Computerworlds nyhetsbrev om helse og it

Tar noen et totalansvar?

Telemedisin innebærer en pakke av teknologi og tjenester. Eierskapet vil i mange tilfeller være fragmentert, og verdiskapningen kan synes begrenset for hver enkelt. Dette kan også føre til at ingen tar ansvar for hele løsningen. Det er nødvendig med en god fordelingsmodell på kostnader og gevinster mellom eierne i helsevesenet, og med tydelige forretningsmodeller for bedriftene.

Innovasjon medfører høy risiko for alle parter som undersøker terrenget og går opp nye stier. De fortjener å bli oppmuntret av myndigheter som etablerer insentiv- og stimuleringssystemer som bidrar til en felles,utforskende retning innen telemedisinsk innovasjon.

Først da får vi muligheten til å realisere de store gevinstene for både samfunn og næringsliv – og til å erfare hvor godt og nyttig det er å dele.

Tove Normann, innovasjonsrådgiver og Bente Christensen, konstituert senterleder
Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin

Les om:

IT-Helse