- Helse-Norge er stort nok

- Helse-Norge er stort nok

KRONIKK: Nasjonal styring og samordning av helse-it er for svak.

Utviklingen i helsesektoren er konsensusdrevet, målsetningene er ambisiøse og ansvarsorganiseringen er fragmentert og mangelfull. Av mange særegne trekk skal jeg fremheve ett; Sektoren består av tusenvis, kanskje mer enn 10.000, selvstendige virksomheter. Tenk over det! Velg implikasjon og komplikasjon etter eget ståsted!

Jeg ønsker å henlede oppmerksomheten på en sammenheng som er lite diskutert i helsesektoren spesielt i statlig og offentlig virksomhet generelt; forholdet mellom utilstrekkelig ansvars- og styringsorganisering og forvaltning og drift av IKT-løsningene.

Rammene for utvikling er entydig. Regjeringen har i sin fornyingsstrategi understreket at utvikling av offentlig sektor er viktig redskap for å sikre velferden i Norge og at teknologiutvikling og teknologianvendelse er et virkemiddel i fornyingsarbeidet, jf. eNoreg 2009 og St.meld. nr.17 (2006 – 2007), ”Eit informasjonssamfunn for alle.” Nasjonal helseplan (2006) og St.meld. nr. 47 (2008-2009), samhandlingsmeldingen, legger vekt på IKT som et sentralt virkemiddel for å nå helsepolitiske mål.

Det er ingen vei utenom teknologi og vi, både myndigheter, tjenesteytere og leverandører, plikter å finne ut av både ansvarsformer og hvordan vi skal forvalte løsningene som utvikles. Dette handler om tilliten til staten som leverandør av helsetjenester.

Fortjent og ufortjent kritikk

Helsesektoren har de senere årene fått mye dels riktig, dels feilaktig kritikk for gjennomføring av store IKT-prosjekter. Jeg er ikke lengre like bekymret for vår evne til å organisere og gjennomføre store utviklingsprosjekter, selv når tiltakene går på tvers av ansvarsgrenser. Det er etter hvert bygget opp mye god erfaring og kompetanse for håndtering av komplekse utfordringer på tvers av sektor- og ansvarsgrenser. Etter min oppfatning er det viktigere å se fremover. Min bekymring er knyttet til to gjensidig avhengige temaer som trer stadig tydeligere frem på horisonten; hvem har ansvar for hva og hvordan skal eierskapet til løsningene forvaltes og driftes?

Samtidig, den nasjonale styring og samordning av helse-IKT-feltet er for svak, virkemiddelapparatet må utvikles, interessentene er mange og styrkeforholdet mellom dem er skjevt. Aktørene relaterer i liten grad til en nasjonal styrings- og gjennomføringsramme og det strategiske og taktiske lederskapet er mangelfullt. Leverandørene har problemer med både tidsfrister og krav til funksjonalitet. Utfordringsbildet er sammensatt.

Den teknologiske utviklingen er ikke lengre en begrensning for hvilke løsninger som kan utformes. Begrensningene er i mye større grad enn tidligere knyttet til sektorens evne til å utnytte og anvende teknologien. Det er ikke åpenbart hvordan teknologi skal anvendes for å understøtte realisering av helsepolitiske mål og den helsefaglige oppgaveløsningen. Helsefaglige preferanser og krav må i større grad enn i dag styre teknologiutforming og teknologianvendelse. Utviklingen er grenseoverskridende. Kravet til, og behovet for, løsninger på tvers av fagområder, virksomhets- og sektorgrenser er økende. Dette krever oppgaveløsning på tvers av formelle grenser.

På ett sentralt punkt kan utviklingen karakteriseres på en felles måte; forvaltning av informasjon. Informasjonsforvaltning omfatter aktiviteter knyttet til effektiv bruk og anvendelse av det totale omfang av informasjonsressurser. Dette gjelder enten perspektivet er enkeltvirksomheter, helsesektoren eller statlig sektor.

Moderne forvaltning dreier seg i stor grad om hvordan informasjon prosesseres og formidles mellom involverte parter. Det er utfordrende å finne gode tilnærminger til hvordan ansvarsorganiseringen rundt systemer for god informasjonsforvaltning skal utformes. For dette formålet er det ikke tilstrekkelig å se hen til etablert forvaltningspraksis. På dette punkt må det tenkes nytt.

Les videre på neste side!

Les om:

IT-Helse