Statens nye standardavtaler

Statens nye standardavtaler

JUSS OG IT: Forhåpentligvis vil de nye it-avtalene medføre økt bruk og færre forbehold fra leverandørsiden.

Jeg hadde i våres gleden av å bistå Difi med å revidere ni av Statens standardavtaler. Jeg ser at enkelte nå oppfordrer til bruk av 2009-avtalene, noe jeg synes er hyggelig. De fleste høringsinnspillene kom fra leverandørsiden, og Difi har imøtekommet flere av innspillene.

De nye standardavtalene fremstår derfor noe mer "balansert" enn tidligere. Forhåpentligvis vil dette medføre økt bruk av standardavtalene og muligens færre forbehold fra leverandørsiden enn de "kataloger" som tidligere har vært tilfelle. Siden det offentlige i stor grad benytter disse avtalene i anbudskonkurranser kan det være en fordel, ved at færre leverandører står i fare for å bli avvist. Ut fra min erfaring med hvilke bestemmelser leverandørene sedvanlig tar forbehold til har Difi forsøkt å "rake ut" de verste forbeholdsbestemmelsene.

Gjennomføring

Alle avtalene har fått en opprydning av tolkningsbestemmelsen i pkt 1.3. Avtalene har fått egne bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår som samstemmer med regelverket. Taushetspliktbestemmelsen er skrevet om, og er blitt mer presis i forhold til den spesialregulering som offentlige myndigheter er underlagt. I avtalene er det nå inntatt bestemmelser om at kunden skal identifisere hvilke rettslige eller partspesifikke krav som har relevans for inngåelse og gjennomføring av avtalen.

Dette gjelder spesielt personopplysninger, krav til elektronisk kommunikasjon og saksbehandling, informasjonssikkerhet, sikkerhetsgradert materiale og behandling av data.

Bestemmelsene om tilleggsfrist i forbindelse med mislighold er presisert. Dagbotbestemmelsen er også forhåpentlig gjort klarere. Erstatningsbestemmelsen er forenklet og presisert sammen med erstatningsbegrensningen. Bestemmelsen om hevingsoppgjør er også gjort mer utfyllende.

Rett til modifisere

I Tilpasningsavtalen er leverandøren gitt opphavsretten til tilpasninger som utvikles spesielt for kunden med mindre annet er avtalt i det enkelte tilfellet. Kunden får imidlertid en utvidet disposisjonsrett som gir kunden rett til å modifisere og videreutvikle tilpasningene, enten selv eller ved hjelp av tredjepart. Kunden har videre rett til å gi tilsvarende utvidet disposisjonsrett til annen offentlig virksomhet. Tanken er at kunden ikke har behov for å eie tilpasningene. Det er mer hensiktsmessig at leverandøren eier tilpasningene slik at leverandøren kan kommersialisere dem i egen virksomhet. Det kommer sannsynligvis kunden tilgode. I de avtalene hvor det er behov, er det nå inntatt bestemmelser om bruk av fri programvare.

Alt i alt ser Statens standardavtaler ut til å ha fått et løft og en tilpasning til dagens marked som gjør at avtalene forhåpentligvis vil bli mye brukt i fremtiden.

Torstein Arendt, Kluge DA