Foto: iStock

LANGT OPP: Circa slik føles det å stille til start blant både landslagsløpere og eliten... Foto: iStock

Helt sist

KOMMENTAR: Det er mindre enn en måned igjen, og Birken-eventyret fortsetter med både selvransakelse, sisteplasser og brekte staver.

Vet du når de skrur av lysene i lysløypa på Eiksetra? Det vet jeg, de venter nemlig til jeg er i godt driv ned en bratt bakke med en åpen råk i midten. Akkurat på det mest isete partiet, sånn cirka klokken 22:30 på en hverdag skrur de endelig av lyset, for hvilke idioter er det som trener så sent om kvelden?

Dette er også spørsmålet jeg stiller meg selv, der jeg våkner i grøfta etter at det svartnet for meg. Kroppen er mørbanket, staven er brekt og jeg er uten dekning på mobilen. Javel, tenker jeg. Så er det altså sånn jeg dør. Av å gå langrenn. Og i begravelsen kommer de sikkert til å si at jaja, han døde i hvert fall med å gjøre noe han elsket. Men det er ikke helt sant, ikke enda i hvert fall. Om ikke annet fant jeg en unnskyldning til å kjøpe nye og lengre staver.

Det er blitt en god del sene kvelder i både lysløype og (klok av skade) med hodelykt i løypene i Drammensområdet i det siste. Ensomme turer der jeg har vært alene med tanker om at jeg nå er i min foreløpige toppform på langrenn, og er det ikke egentlig innafor å gi seg mens man er på topp? Det har blitt både sportsdrikke, energibarer og restitusjons-shaker for å prøve å gjøre dette etter boka, uten at jeg egentlig vet om det har noe for seg for en fyr på mitt nivå.

Men jeg føler meg kul da, når jeg står der og tygger i meg en usmakelig, frossen sjokolade med nøtter og bær og andre fine ting, og snakker med andre langrennsfolk om prepping av løyper og verdien av fluor under skiene og om snøen er gammel eller ikke. Og når de går videre kan jeg reflektere på at jeg ikke skjønte bæret av den samtalen jeg akkurat hadde.

Under en treningstur tok jeg igjen en eldre herremann på toppen av en bakke, og etter å ha spurt om veien svarte han at jeg fikk gå først, ungdom som jeg var. Stinn av selvtillit satte jeg avgårde, men etter bare ti minutter tok han meg igjen i sporet og gave meg et litt forundret blikk. Jeg knotet på telefonen for å late som om jeg måtte stoppe og ringe noen, og i hvert fall ikke fordi jeg er i elendig form og rett og slett teknikkløs. Denne mannen skulle jeg møte igjen senere, i tilsvarende pinlige omstendigheter, under mitt første skirenn noensinne.

Det er noe som heter seeding i Birken. Ideen er at om du konkurrerer og går turrenn, skal du få starte i en pulje med folk som går cirka like fort som deg. Jeg ble anbefalt å gå et turrenn på forhånd, for å komme meg i en pulje som starter litt før massestarten i Birken. Valget falt på Montebellorennet i Sande, litt på grunn av sin lokale nærhet men også fordi det var det korteste seedingrennet jeg kunne finne. 40 kilometer skulle unnagjøres, og det er jo ikke så ille?

Det viser seg at 40 kilometer er ille. Jeg tropper opp med friskt mot og skjønner raskt at jeg er på feil sted. Jeg har hverken sponsorloger på lua eller kondomdress. De som ligner litt på meg er ikke der for å gå 40 kilometer, de er der for å gå en liten tur på 27 kilometer. Men hva skal man gjøre, man kan jo ikke akkurat trekke seg ...

Jeg har tross alt betalt penger for å pine meg gjennom Sandes skoger på en ellers veldig fin lørdag. Starten i min pulje går med et startskudd, og jeg blir umiddelbart fragått av atletiske og veltrente kondomdresser. Den første bakken er lang, likevel føler jeg meg i fin form, og før jeg når toppen begynner jeg å bli tatt igjen av 12-åringer som startet ti minutter bak meg. Det skulle vært en lov mot at barn er bedre enn voksne.

Javel, tenker jeg. Så er det altså sånn jeg dør.

Førsterunden er over, og jeg kan konstatere at det ikke eksisterer en eneste flat strekning i fjellene ved Sande, her det enten rett opp eller rett ned. På et tidspunkt møtes også løypene, slik at man kan se andre løpere i grasiøs hockey-stilling nedover bakkene der man selv prøver å finne ut om man egentlig trenger begge lungene for å overleve. I disse bakkene blir jeg forbigått av en barnefamilie og en mann med en hund.

På vei nedover igjen har jeg ryggen til en jeg har gått sammen med hele veien, og som jeg føler meg sikker på at jeg kan følge inn til mål. Men han faller stygt i en bakke og må bryte, så jeg begir meg ut på sisterunden mutters alene.

Tilskuerne er på vei til å pakke bort telt og slukke bål når jeg passerer for andre gang. Noen roper entusiastisk heia, andre passer på å minne meg på at det bare var to runder, ikke tre. På drikkestasjonene møtes jeg med forsiktige smil, slike man får når noen virkelig syntes synd på deg. Jeg forstår på ansiktene at jeg er den absolutt siste i løypa, og kan se de pakke sammen idet jeg går forbi.

Det er noe ensomt med å være sist i et skirenn, men det gir i det minste tid til ettertanke. Den eldre herremannen fra tidligere møter jeg i løypa igjen, han jobber som frivillig under løpet og har tydeligvis gått ut for å se om jeg fremdeles er i live.

Idet jeg går opp den siste bakken mot mål kommer det en åtte-åring meg gående i møte. Han kan lystig informere om at han har kommet som nummer tre i sin klasse, og at han hadde blitt veldig skuffet om han kom sist. Målflagget er på vei ned idet jeg passerer, og speakeren annonserer uentusiastisk at jeg har ankommet mål etter 40 kilometer til de tre som fremdeles befinner seg på stadion. Helt sist.

Jan Birkeland er redaktør i Computerworld og PC World.

Les om: