SJUSJØEN: Artikkeforfatteren, drevet av hat, banan og cola, passerer Sjusjøen. Foto: Sportografen

Jeg forbanner Evry!

KOMMENTAR: Birken er overstått, ikke vel overstått, men i hvert fall ferdig for i år. Det ble en opptur, men ikke i ordets positive forstand.

Publisert Sist oppdatert

Du skal høre på erfarne fjellfolk. Dette gjelder også Birken, men av en eller annen grunn er det et par ting de enten glemmer eller unnlater å fortelle deg. Ett eksempel: Det er oppoverbakke til Skramstad, så er det staking derfra. Høres greit ut. Det de ikke sier er at det er offisielt verdens lengste motbakke, akkurat bratt nok til at du enten går med bakglatte ski, eller må ut i en slags halvveis fiskebeinsteknikk som minner mest om dansegulvet på danskebåten.

Det var etter noen hundre meter av Birken at jeg så min første ambulanse. Mens de lempet den tilsynelatende livløse kroppen opp på båra, revurderte jeg egen form og hjernekapasitet. Jeg går forbi et skilt der det står 53 kilometer igjen til mål, og syntes igrunn allerede at jeg er sliten nok for en pause. Men, har man lovet noe må man i det minste prøve å fullføre, så jeg presser på. Jeg prøver å ta ryggen til noen jeg plukket ut, som så ut som om de var på mitt nivå, men oppdager raskt at jeg må slippe.

Pulsmåleren viser makspuls, og skiltene langs løypa viser 45 kilometer igjen. Beina viser ingen tegn til å ville fortsette, og hjernen har kortsluttet allerede etter to kilometer. En vond hofte, av en eller annen grunn, gjør at venstrebeinet er blitt en slags passasjer jeg uvillig må dra med meg videre, uten å kunne bruke det til fraspark av noe slag.

Den første nedoverbakken kommer etter 11 kilometer, og sjeldent har jeg vært så glad for å kunne stå stille på ski og se naturen suse forbi. Isolert sett er den lang, men virker likevel så altfor kort da jeg må reise meg og stake videre mot neste oppoverbakke. Det er sol, lite vind, og så flott på fjellet at jeg tidvis glemmer intens smerte og det underlige hatet som melder seg hver gang jeg blir forbigått av noen. For jeg blir forbigått av mange. Her følger en tilfeldig liste over personer som gikk forbi meg på Birken: en gravid svenske, førstegangstjenende på Nato-plank, en 80-åring og to dansker.

Sjeldent har jeg vært så glad for å kunne stå stille på ski og se naturen suse forbi.

Kvarstad er cirka halvveis, og det er her den egentlige kampen begynner. Etter å ha kastet to kopper sportsdrikk over skulderen og spist litt spekeskinke, får jeg beskjed om at her er det enkelt og greit syv kilometer med oppoverbakke, før et langt stakeparti frem til Sjusjøen. Disse bakkene, kjære lesere, er tydeligvis plassert der med ren ondskap. Igjen, litt for bratt i partier til å gå rett fram, og litt for slake til å rettferdiggjøre fiskebein. Men det verste av alt, er et oppblåsbart målseil som står i nærheten av toppen, preget med Evry-logoer.

Kjære Evry, hvem hos dere var det som bestemte at det målseilet, det setter vi ikke på toppen av bakken, vi setter det slik at det ser ut som om det er toppen, bare for å psykisk knekke unge lovende Birkeland på vei opp. Hæ? Hvem er det som gjør sånt? Idet jeg går under, ser jeg at det er enda flere bakker igjen, og jeg forbanner hele birkebeinern generelt og Evry spesielt.

Om du lurer på hvordan et stakeparti ser ut, kan jeg fortelle at det er et relativt flatt parti med mye motvind og dårlig glid. Jeg stabber meg fremover her, blir til stadighet forbikjørt, og drømmer om Sjusjøen. For fra Sjusjøen er det visstnok bare nedoverbakker helt til Lillehammer. Det er på Sjusjøen det også er desidert flest folk rundt løypene, selv om noen har pakket sakene før jeg ankommer. Her får jeg dyttet, på voldelig vis, både banan og sjokolade i kjeften av tilfeldige tilskuere som er fulle av Jägermeister og iskald øl.

Idet jeg går under, ser jeg at det er enda flere bakker igjen, og jeg forbanner hele birkebeinern generelt og Evry spesielt.

Og til deg som vurderer Birken, nedoverbakkene fra Sjusjøen og til mål er et sted for knuste drømmer. Rett før nedoverkjøringen møtte jeg veldig plutselig en hyggelig dame som i 40 km/t kjørte inn i meg og brakk staven min. Med en slags gondol-teknikk karrer jeg meg nedover overplogede bakker. Her er jeg i mitt ess og passerer flere som har valgt å ta skia i hånda og bære de ned de verste bakkene. Jeg passerer også minst 200.000 kroner verdt i knekte staver, og ser flere utøvere ute i skogen etter stygge fall. Men hvem bryr seg vel om andre. I bunnen får jeg en ny stav av en snill fyr fra Swix, og føler meg et øyeblikk som Oddvar Brå. Den siste kilometeren inn til stadion virker som ti kilometer.

Oppløpet. 54 kilometer unnagjort. Syv lange timer. Godt over det jeg hadde planlagt, men likevel stolt nok til å løfte armene og juble sånn helt forsiktig. Det er ikke noe spesielt med Birken, men det er noe spesielt med en overvektig idiot som i utgangspunktet ikke har noe med ski på beina å gjøre, når han står der i målområdet. Det blir Birken neste år også. Og da, Evry, regner jeg med at dere plasserer målseilet på toppen av bakken.

Jan Birkeland er redaktør i Computerworld og PC World. Han gikk Birkebeineren for første gang i år, og har skrevet flere kommentarer om forberedelse til skituren: