Memory

Overstående er litt av resultatet når du googler på ordene memory, chip og kapasitet, og begrenser søket til tidsrommet 1945 til 2017. Utviklingen når det gjelder datamaskinenes «hukommelse» har vært voldsom. Sjøl husker jeg best den kjempestore magnetiske trommelen som utgjorde Univac 1107s lager. Maskinen var den første datamaskinen på det som den gang het NTH.

Det var denne teknologien som i 1969 brakte mennesket til månen og tilbake igjen. Siden er det ingen som har vært særlig lenger.

Vi lar fingrene leke litt med vår Kingston Datatraveler Hyperx Predator 3.0 som kan lagre én terrabyte med data, en halv million bøker på 1.000 sider hver! Jeg griper meg i å spørre; fins det så mye informasjon i verden som det er verdt å lagre?

De som lanserte Big Data-konseptet har nok hatt et godt øye til vår egen hjerne.

Svaret er tydeligvis ja. Essensen i Big Data-teknologien er nettopp å la datamaskinene gå løs på uhorvelig store datamengder på jakt etter sammenhenger som er umulig å oppdage «med det blotte øyet», og som det er kanskje er mulig å tjene penger på. Her er begrepet assosiasjon viktig, og de som lanserte Big Data-konseptet har nok hatt et godt øye til vår egen hjerne når de har prøvd å lage algoritmer som skal kunne analysere, assosiere og vurdere på bakgrunn av den voldsomme informasjonsmengden som gjøres tilgjengelig for maskinens CPU-er.

Og som dermed skal få det elektroniske kraniet til å virke intelligent, om ikke helt i vår forstand så i alle fall kunstig intelligent.

Det er her de to søstrene Østby kommer inn i bildet. Hjerneforskeren Ylva og idehistorikeren, forfatteren og journalisten Hilde har i den nylig utkomne boka med den merkelige tittelen «Å dykke etter sjøhester» begynt i den andre enden. Hvordan fungerer vår hukommelsen og hvordan assosierer vi? Og hva har forresten en sjøhest med dette å gjøre?

Det latinske ordet for sjøhest er hippocampus. I anatomien som i mange andre vitenskaper brukes som kjent mange latinske termer. Hippocampus er en av dem. Dypt inn i hjernen ligger nemlig en nokså avgrenset og sammenkrøllet liten del som i formen ligner en sjøhest. En av de første som la merke til denne detaljen og som så likheten var den italienske legen Julius Cæsar Aranzi. Han levde i Bologna på 1500-tallet. Han kalte området derfor hippocampus.

Men det skulle gå nesten 400 år før forskerne skjønte hvor viktig den er for hukommelsen. Organet fungerer på sett og vis som et slags forværelse til hjernen. En datamann kunne kanskje kalt det et slags cashe-lager?

Forskerne kom på sporet av hvor viktig hippocampus er i 1953, da kirurgen Scoville fjernet dette organet fra hjernen til en sterkt epilepsiangrepet pasient, Henry Molaison. Henry ble dermed den viktigste personen i moderne hukommelseforsknings historie. I dag kalles han bare HM i alle slike miljøer, fra Beijing til Berkley.

Søstrene Østby tar meg med på en uhyre fascinerende reise. Den bringer oss innom mange fagfelt.

Såkalt funksjonell MR-teknikk har gjort det mulig å bedre lokalisere sentra hvor ting skjer når forsøkspersonen gjør bestemte oppgaver. Og vi får også høre at hukommelsen slett ikke alltid er til å stole på. Folk er blitt dømt til strenge straffer på grunnlag av vitners upålitelige hukommelser.

Folk er blitt dømt til strenge straffer på grunnlag av vitners upålitelige hukommelser.

Spesielt interessant er det å møte politietterforskeren Asbjørn Rachlew som har bidratt betydelig når det gjelder å forbedre politiets avhørsteknikker. Etter å ha vært tilstede under saken som nå går i sal 250 i Oslo Tinghus så er det ikke vanskelig å skjønne hva han sikter til. Vi får hilse på hukommelsesekvilibrister som tyskeren Konrads som er mester i det å huske ansikter.

Ved en anledning demonstrerte han denne ferdigheten ved å spasere i normalt tempo forbi en rekke med 201 for ham ukjente mennesker. Hver enkelt bar et skilt med fornavnet sitt. Konrad sto så med ryggen til mens de 201 fjernet navneskiltene og stilte opp i en helt annen rekkefølge. Deretter snudde han seg og hilste på hver enkelt med rett navn. Ikke en eneste gang tok han feil. Vår egen hukommelse-ess Oddbjørn By er heller ikke borte. Han er en av verdens beste når det gjelder å huske tall.

Så er spørsmålet: Vil vi lykkes med å lage datahjerner som kan måle seg med, og sågar overgå vår egen hjerne. Optimistene henviser til sjakkcomputeren Deep Blue som slo verdensmesteren Kasparov allerede i midten av 90-åra. Og i dagens aviser siteres sjølveste Statistisk Sentralbyrå; de mener at om ikke lenge vil en av tre jobber være overtatt av roboter.

Men det skal ikke bli lett. En småunge som blir vist tre bilder av en katt kan siden gjenkjenne alle katter. For at en datamaskin skal greie det tilsvarende må den lese inn titusenvis av kattebilder.

Det er kanskje også betimelig å minne om at datamaskinen ble oppfunnet uten hjelp av datamaskin?

Sigmund Hov Moen er frilansjournalist, høgskolelektor i it ved Westerdals, og teoretisk fysiker fra NTNU.